Om Snøsøstera, om å finne ut at man er litt mer håpløs enn man trodde og om en ide til Nanowrimo som får hjertet til å bruse litt over :)

Heisann! På den positive siden så var helgen superfin fordi spillkveld, Mario Rabbids 2 og teater (som jeg kommer tilbake til) og natt på hotell der jeg tok disse tre bildene:

De har noen sånne überfine stoler på Thon Hotell som er så himla elegante og stilige.

Utsikt fra loungen i åttende etasje der jeg lørdag formiddag tok en kopp te og leste en avis.

Hotellfrokost <3 Jeg ble litt for irriterende fort mett, men ååå, jeg elsker hotellfrokoster. I en ideell verden skulle jeg spist det minst en gang hver uke.

*

Og jeg har fått en mulig ide til Nanowrimo fordi jeg ble så inspirert av teater på lørdag og ser for meg en ide om Septimus Regn som skal få musikalen sin Arthur Revestjert oppført i London under navnet Arthur Foxtale. I den forbindelse intervjues Septimus og han nevner til journalisten at alt skyldtes 13 gatelykter og hun stusser litt, men fortsetter intervjuet. Etter intervjuet spør hun hva han mente med gatelyktene og han inviterer henne på kakao og kjeks hos tanten sin for å fortelle hele historien og noen dager senere er denne visitten og han forteller henne om adventstida da han var tjue og ikke enda forsøkte å skrive musikaler eller noe som helst, men hadde hodet fullt av historier. Og så begynner han å høre gatelykter prate og han henvender seg til en av dem på en grå desemberdag og finner ut at de tretten gatelyktene i småbyen Waltherhavn har hver sin historie om hva de ville gjort om de ikke var en gatelykt. Gjennom adventstida så får Septimus høre alle disse 13 historiene og når den siste er fortalt så innser han at han skylder dem å forsøke å oppnå drømmene sine selv om det føles umulig. For han er ikke en gatelykt som ikke kan oppfylle drømmen om å bli superskurk eller kaptein på de syv hav, han er et menneske som kan forsøke å skape noe større enn seg selv og det får ham til å sette i gang med Arthur Revestjert (som man jo alt på begynnelsen vet at ble en storsuksess). Og så skal hun journalisten stille spørsmål og ha små pauser underveis av og til og fortellingene til gatelyktene om hva de drømmer om skal føles som noe man kunne sett for seg illustrert av Lisa Aisato og det blir en slags historie om å føle at man er håpløs og ikke passer inn noe sted, men å ha hodet fullt av historier og å finne motivasjonen til å skrive musikalen man drømmer om av å lytte til gatelyktenes historier. Ideen min er noe sånt her og den må jo utvikles videre kanskje, men sånn i utgangspunktet så tenker jeg at det er en veldig fin ide som kan bli noe litt karolinsk kanskje :)

*

På den litt mer negative siden så var jeg litt lei meg i stad for jeg har siden begynnelsen av september hatt en prøveperiode i en jobb som selger av bokpakker. Og jeg har trivdes så godt. Jeg blir motivert av salg, jeg syns det er hyggelige folk, jeg kan ta meg te og kakao når som helst og jeg liker å slutte alt klokka 15:00. Imidlertid har jeg ønsket litt avklaring rundt ting og i stad fikk jeg pratet med sjefen og da fant jeg ut at jeg ikke har levert gode nok salgsresultater til at det er lønnsomt å ha meg der og at det sånn sett ikke er muligheter til å jobbe fullt der med det første. Og jeg visste jo at jeg ikke fikk til masse salg, men jeg har liksom tenkt at det vil komme etter hvert og også trodd at jeg ville ha hørt noe tidligere i prøveperioden om de ikke var helt fornøyd og det eneste de har kommentert på er at jeg ikke har vært grundig nok når jeg har tatt i mot informasjon fra kunder og det har jeg jobbet med for å være mer og mer nøye. Dessuten har jeg fått tilbakemeldinger på at jeg snakker for fort og burde ha et roligere tempo og det prøver jeg å tenke på hele tiden, men er noe jeg alltid vil slite med. Jeg har følt at ting likevel har gått mye bedre enn jeg i dag fant ut at var tilfelle og problemet nå er jo at jeg liker jobben kjempegodt, men jeg er rett og slett ikke en så veldig god selger og da er alternativene å utvide prøveperioden, å jobbe der, men bare tjene provisjon og ikke ha noe fast lønn og da må jeg jobbe på Norsk Gallup i tillegg uansett eller å prøve å få ordnet det til at jeg kan jobbe fire dager i uka på Norsk Gallup fremover for der er jeg garantert en viss sum per time og da kan jeg lett ende opp med å tjene 10 000 kr månedlig om jeg jobber der fire dager i uka i stedet for to. Og jeg er jo egentlig ganske lei av jobben som telefonintervjuer, men det er noe jeg får veldig godt til og der går det bra hvis man har en dårlig dag med få intervjuer fordi man tjener en viss sum uansett. Mens på nye jobbgreia så trenger man egentlig å ha en normal på rundt 5-6 salg daglig og jeg ligger nå vanligvis på rundt 2 og det er usikkert om jeg kan endre det fort nok. Så ja, jeg vet ikke helt hva som skjer og ting løser seg jo, men i stad følte jeg meg så håpløs for det føles som det alltid er noe ved meg som gjør at jeg ikke er det jeg ser etter helt uansett når jeg prøver meg i jobber og da er den tingen som mangler alltid viktigere enn det at jeg er pålitelig, positiv, entusiastisk og trivelig. 

*

Nok om det, jeg har vært på teater <3 Jeg har sett Snøsøstera og jeg tenkte nå å dele min anmeldelse. God fornøyelse og så bables vi :)

Snøsøstera på Det Norske Teatret

For noen år siden leste og elsket jeg boka Snøsøsteren. Lisa Aisato var allerede en favoritt i stor nok grad at jeg nok ville lest boka bare for hennes skyld, men det var også en bok som var nydelig fortalt av Maja Lunde og den traff veldig den delen av meg som elsker jul, men også den delen av meg som er en sucker for litt deprimerende historier om sorg og savn. Med andre ord var det ingen tvil om at jeg trengte å se Snøsøstera på teater og nå er den sett og ååå den var elsk.

Det handler om Julian som fyller 11 på julaften, men gruer seg fordi storesøsteren hans Juni døde den sommeren og etter det har foreldrene hans bare vært stille og triste. Så møter han rødhårede Hedvig med den røde kåpen og den boblende entusiasmen og hun hjelper ham å finne julegleden igjen. Men har hun kanskje en hemmelighet? Og hvem er den mystiske gamle mannen som tidvis dukker opp utenfor Hedvigs hus?

Mens mye i Snøsøstera (både som bok eller teater) egentlig ikke er så overraskende og nyskapende, så er det likevel en historie som føles unik og inspirerende. Og jeg tror Snøsøstera som teater lett kan treffe noe i mange fordi den på lik linje som boka får frem hvor ambivalent jula kan være og hvordan den rommer så mange flere følelser enn bare juleglede og entusiasme.

Selv elsket jeg Snøsøstera på teater fordi den var en sånn forestilling der jeg følte på så mange følelser underveis at det nesten føltes overveldende, men på en god måte. Når man har tårer i øynene og gråten i halsen og det er som om hjertet skal eksplodere. Det var litt sånn. Og for meg handlet det mye om at Snøsøstera er løst så effektivt og elegant. Scenografien rommer et svømmebasseng, is man kan danse på og hus som veksler mellom å være fulle av liv og fulle av mangelen på liv i stedet og det er på mange måter ganske enkelt løst, men samtidig helt perfekt og akkurat passe. I tillegg liker jeg at Snøsøstera bare er en akt lang og halvannen time for det rekker aldri å bli for mye av det gode, slik jeg tror det kanskje kan bli med f.eks. Reisen til Julestjernen. Og det er så himla fint skuespill, det er så nydelig fortalt og det er noe litt enkelt med Snøsøstera som er så veldig fint og som jeg tror gjør at dette antakelig er det beste valget av alle høstens juleforestillinger hvis man vil bli rørt og få skikkelig julestemning samtidig.

Det er altså mye jeg elsket med Snøsøstera, men kanskje er det viktigste følelsen av inspirasjon som jeg forlot teateret med. Oppi hodet boblet det frem mulige historier å skrive og et ønske om å skrive noe som føles som om det burde vært illustrert av Lisa Aisato og den følelsen av å ville skape får jeg bare av de beste kulturopplevelsene.

Snøsøstera traff så mye i meg og jeg elsket hvert sekund. Vakkert, sårt og julete og absolutt en nydelig forestilling. Terningkast 6!