Om Mamma Mia, torsdag som var og et herlig spill :)

Heisann. Det er lørdag og det fineste som har skjedd siden sist er at jeg har vært på teater, noe jeg skal komme tilbake til. 

Før vi kommer dit må jeg likevel snakke litt om torsdag, som var en litt kjip dag. For jeg fikk jo egentlig en ny jobb for ikke så lenge siden og jeg visste ikke helt hva den gikk ut på da jeg søkte, men jeg syns "promotør" hørtes kult ut og utlysningen fikk det til å virke spennende. Og så hadde vi et møte på torsdag 31. mai om jobben og et annet møte tirsdag som var og da fant jeg ut hva jobben faktisk gikk ut på og jeg begynte å føle meg litt usikker og likevel, frem til torsdag kl. 12 trodde jeg alt ville gå bra og at jeg hadde tenkt å forsøke i noen uker uansett. Og likevel, noen ganger så blir man veldig overveldet og så er det for mange følelser og da jeg og en jeg skulle jobbe sammen med omsider skulle dra ut for å jobbe på torsdag begynte jeg brått å gråte og ble ekstremt nervøs for å gjøre det jobben gikk ut på; som var å gå rundt på Majorstuen og stoppe folk på gata og få dem til å bytte mobilabonnement. Jeg merket at det ville føles som masing og at det virkelig ikke fristet og fikk et sammenbrudd der jeg ringte hun som følger meg opp i oppfølgingstiltaket og mamma mens jeg gråt og var lei meg og følte meg håpløs og teit som hadde en så mye sterkere reaksjon enn jeg forventet. Enden på visa var at jeg beklaget og forklarte meg til han som hadde ansatt meg og at det ikke ble noe jobb og en del av meg er ganske lettet i ettertid fordi jeg ikke ER så selgertype som jobben krever, dessuten viste det seg at jobben ikke hadde noen grunnlønn, bare provisjon, noe som gjorde meg veldig stressa. I tillegg må jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke likte hun jeg skulle jobbe sammen med så godt for hun var en sånn person som var veldig pratsom og som dessuten gjorde meg veldig ukomfortabel fordi hun, mens vi venta på en som skulle ordne utstyr til meg, begynte å prate med meg om Johnny Depp og Amber Heard-rettsaken (som jeg har gått bevisst inn for IKKE å følge med på fordi jeg ikke orker å engasjere meg i det) og nevnte litt om hvordan hun ikke hadde trodd på Amber fordi hun ikke hadde grått under rettsaken. Og jeg liker veldig lite når andre dømmer folk basert på reaksjoner. Og kanskje det handler mer om meg selv, men jeg er selv en person som sjelden gråter i begravelser og som ikke nødvendigvis alltid har den følelsesmessige reaksjonen som er mest naturlig i en setting. Det er mange ganger jeg legger veldig mye energi i å ta meg sammen og i å virke positiv og tapper når jeg er usikker på ting og jeg satt der og tenkte at når hun dømte noen basert på at de ikke gråt i en rettsak, så er det så mange ganger der hun kanskje ikke ville trodd på meg i ulike situasjoner fordi jeg ikke viste den følelsen som hun fant naturlig. Så ja, det er mest lettelse nå og jeg vet med meg selv at den jobben ikke var den riktige for meg av mange grunner, men jeg har fortsatt mye tanker rundt det, deriblant en viss overraskelse over at jeg hadde en så sterk reaksjon at jeg begynte å gråte skikkelig og sånt, det var ikke noe jeg forventet at ville skje. Samtidig så er det også noe litt fint med at f.eks. hun i oppfølgingstiltaket nå også har sett den mer sårbare og usikre delen av meg for jeg er ikke alltid så flink til å vise den siden til folk og hun har frem til denne uka bare sett den veldig positive og entusiastiske siden av meg og det kan jo hende det er til nytte i jakten på en jobb å vite om begrensningene mine også og hvordan jeg egentlig er mye mer følsom, forsiktig og usikker enn jeg kanskje gir inntrykk av å være. Og det er sånne ting man lærer mye av og. Uansett så har jeg det bedre nå, selv om jeg fortsatt føler meg litt håpløs og jeg ser frem til å jakte videre etter en jobb som virkelig passer for meg.

*

På den positive siden så lastet jeg ned spillet Rain on your Parade på Switch i går og jeg elsker det. Her er en trailer for det:

For noen år siden spilte og elsket jeg Untitled Goose Game, der man er en gås som er irriterende og plager andre hele tida. Og Rain on your Parade er basically samme greia, bare at her er man en sky som regner på folk for å ødelegge for dem og jeg fryder meg så mye mens jeg spiller det for det er så sjarmerende og herlig, jeg elsker humoren og en ond del av meg setter visst veldig pris på å ødelegge for folk i tv-spill (noe som kanskje er grunnen til at de fleste forsøkene mine på å skrive om folk som er eller vil være superskurk, er om folk som vil være det mer i form av å være plagsom og irriterende enn direkte ond fordi jeg har mye lettere for å se for meg måter å være irriterende enn slem). 

Og ellers så har jeg jo altså vært på teater. Nå kommer derfor en anmeldelse av Mamma Mia og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Mamma Mia på Folketeateret

To ting kan være sant samtidig. På den ene siden så stemmer det at jeg var ganske misfornøyd med det da jeg leste at Folketeateret skulle sette opp Mamma Mia, siden de har satt det opp før og jeg hadde foretrukket en musikal som ikke var oppsatt i Norge før, som f.eks. Wicked. På den annen side så var jeg også veldig sikker på at om noen virkelig kan gjøre noe fantastisk ut av materialet så ER det Folketeateret og Mamma Mia-forestillingen deres har virkelig blitt super.

Som med de fleste Jukebox-musikaler (musikaler med story skrevet rundt sangene til en eller flere kjente artister fremfor nyskrevne sanger) så er ikke storyen det man ser Mamma Mia for. Den er fornøyelig nok, men i og for seg ganske lett og mest en ramme rundt det alt sammen handler om, nemlig virkelig fengende musikk. Og samtidig så føles det egentlig helt greit at Mamma Mia kanskje ikke er en sånn musikal som får deg til å tenke masse over materialet, for den er så effektiv og så gjennomført sjarmerende, dessuten er den veldig tilgjengelig. Et problem når jeg ser musikaler sammen med moren min, noe som i dag var tilfelle, er at jeg har jo full oversikt og kjenner alt, men hun er ikke så oppdatert og sliter mer med å henge med når mye av sangene er ukjente. Med Mamma Mia så ER all musikken ganske så kjent allerede, noe som gjør den lettere å komme inn i for folk som har et mer avslappet forhold til musikaler og ikke er supergeek sånn som meg. Og både jeg og mamma koser oss jo alltid, men det er en bedre opplevelse for oss begge når ikke den ene (meg) kjenner storyen og musikken ti ganger mer enn den andre.

Anyway, det beste med Mamma Mia er stemningen og et gjennomført virkelig godt ensemble. Alle her er superproffe, men om jeg skal trekke frem noen så ble jeg for eksempel veldig positivt overrasket over Karoline Krüger, som jeg i utgangspunktet ikke trodde ville passe Donna-rollen så godt, men som var veldig flink og som skapte forestillingens mest rørende øyeblikk. Thomas Numme på sin side er ganske ny til musikalgamet, men var veldig sjarmerende og trivelig og Ulrikke Brandstorp er helt herlig og veldig sympatisk som Sophie, dessuten har hun en skikkelig fin stemme. Og så elsket jeg Håvard Bakke for han synger jo bra, men mer enn det så er han bare en så enormt god skuespiller og et høydepunkt i nesten alt jeg har sett ham i.

Videre er scenografien kanskje ikke den mest spennende jeg har sett, men den funker greit og jeg likte at Mamma Mia virkelig er en av de musikalene med null dødpunkter. Det skjer noe hele tiden og virker som en treningsøkt deluxe for alle som er med, men det føles likevel aldri masete. I stedet er det engasjerende, sjarmerende og med veldig fengende musikk.

Om jeg skal kommentere på noe så var musikken som ble spilt helt på begynnelsen av hver akt alt for høy og jeg syns historien gikk litt over stokk og stein, noe som for så vidt også er litt tilfelle med filmen. Jeg tror heller ikke dette er en av de mest minneverdige musikalene jeg kommer til å se i år siden dette er mer lett og fornøyelig enn tankevekkende og følelsesladet.

Men noen ganger vil man bare ha det gøy og kose seg med en musikal som er leken og sjarmerende og helproft utført av alle som en og det er akkurat det man får her og det er nok for meg.

Terningkast 5!