Fem indie-spill som har vært høydepunkter i 2022 :)

Det er torsdag og jeg føler meg på en måte litt ekstra tilstede i verden for øyeblikket. For det var jo torsdag og den opplevelsen i forsøket på en jobb som jeg i ettertid tenker at kanskje var et angstanfall og dagene rett etterpå følte jeg meg litt ekstra følsom og sår, før det har gått litt over i å føle på litt ekstra inspirasjon og skrivetrang i stedet. For hvor kjipt det enn var underveis, så var det også veldig lærerikt og det gjorde også at jeg denne uka har følt litt at jeg starter på nytt igjen. Jeg har søkt på masse jobber denne uka (og skal ha intervju angående en av dem på mandag og klok av skade er målet denne gangen å finne ut mye mer om hva jobben faktisk går ut på før jeg skriver under noen kontrakter eller noe sånt), jeg har vært med på et par interessante webinarer og jeg skrev et brev til hun som følger meg opp i oppfølgingstiltaket fordi hun hadde vist så godt at hun brydde seg om meg og en del av meg alltid blir litt overrasket når folk viser skikkelig omsorg, fordi jeg ikke alltid selv føler at jeg fortjener at folk er så snille og omsorgsfulle. Og så er de det likevel. Så jeg skrev et lite brev til henne der jeg sammenliknet henne med et fyrtårn og hun ble skikkelig glad for det, noe som er koselig <3 Og ellers er det folk i livet mitt som jeg bekymrer meg for, uten at jeg kan gå i detalj, men jeg har lyst til å prøve å tenke på andre ting.

Som at jeg har fått alle bøkene jeg bestilte for noen uker siden i posten allerede (og jeg leser en av dem nå og den er så elsk) og at jeg har laget en regel om at jeg ikke får lov til å laste ned noen nye spill på Switch før i juli fordi jeg har hatt litt for lett for å bruke penger i Nintendo e-shop i år og i forrige uke endte opp med å laste ned et spill som viste seg å ikke lagre progresjon OG å ha irriterende kontroller, noe som gjorde at jeg sletta det igjen etter kun to dager. På den positive siden så har jeg også hatt ganske mange skikkelig fine spillopplevelser i år på grunn av den litt for store villigheten til å teste nye spill støtt og stadig og jeg tenkte nå å trekke frem noen favoritter. Og siden jeg de siste årene har fått mer og mer sansen for indie-spill som får mye ut av mindre ressurser og som behøver oppmerksomhet litt mer enn f.eks. Kirby og Mario-spill og sånt, så tenkte jeg å trekke frem fem indie-spill som har vært høydepunkter dette året og som fortjener mer interesse. Da setter jeg i gang :)

Fem indie-spill som har vært høydepunkter så langt i 2022 

- A Monster's Expedition

Et spill jeg hadde helt dilla på i begynnelsen av dette året var A Monster's Expedition; som er et spill der man spiller et monster i en tid etter menneskene tydeligvis har gått under. Dette monsteret reiser rundt og utforsker ulike øyer som alle har sokoban-liknende gåter som man må løse for å utforske videre og så er det utstillinger på mange av øyene som viser ulike ting menneskene hadde og sånt. Og det kan godt hende dette høres litt monotont ut, men jeg elsket dette spillet. Det er noe med musikken og stemningen som var så herlig avslappende, dessuten var beskrivelsene av utstillingene veldig artige på en ganske britisk måte og så var det bare et veldig trivelig spill å være i der man aldri følte seg stresset eller som om man hadde dårlig tid eller var presset. Noen ganger vil jeg bare ha koselig hjernetrim med mye sjarm og en dose humor og A Monster's Expedition er antakelig det spillet jeg har spilt i år som i størst grad har gitt meg akkurat det. 

- The Artful Escape 

På en måte er The Artful Escape ganske meningsløst, i den forstand at det er et spill som ikke varer særlig lenge og heller ikke er noe jeg føler et sterkt behov for å spille flere ganger, dessuten er det egentlig ikke så mye man gjør. Og likevel så er det et spill som er veldig verdt å teste ut, kanskje fordi det er en så særegen opplevelse og fordi det er et av de spillene der jeg brukte nesten mer tid på å ta bilder underveis enn faktisk å spille fordi det er så himla pent. Jeg syns alle bakgrunnene og omgivelsene her er noe av det mest magiske jeg har opplevd i noen spill, jeg syns musikken er skikkelig kul og det er supre karakterer som er godt stemmelagt og ja, dette spillet er rett og slett en veldig unik opplevelse som er veldig verdt å sjekke ut nettopp fordi det er så magisk og psykadelisk så lenge det varer. 

- Wytchwood 

Wytchwood var et spill som varte alt for kort tid, men som jeg ble veldig glad i underveis, kanskje litt fordi det er mye ved eventyrtematikken og estetikken her som appellerer veldig til meg. Man er her en heks som gjør oppdrag for en rekke karakterer for å løse et mysterium og så betyr dette rett og slett at man bruker masse tid på å samle alt mulig og å sette sammen ingredienser til ulike oppskrifter for å hjelpe forskjellige karakterer. Og man kan jo innvende at dette spillet er en smule monotont det og fordi det er det samme man gjør hele tiden basically, og i tillegg er det veldig mye å reise tilbake til steder man har vært før fordi de har den ingrediensen man trenger for å lage det og det. Jeg skjønner veldig godt at Wytchwood nok ikke er et spill alle vil like. For meg så fikk jeg likevel litt dilla, mye hjulpet av at jeg likte looken og den eventyrlige historien ganske godt. Og jeg håper dette spillet vil få DLC eller noe bonusmateriale på sikt siden jeg gjerne vil utforske dette universet videre og likte stemningen her veldig godt. 

- Nobody saves the World

En naken kritthvit fyr kommer over en tryllestav og ut i fra dette starter et skikkelig eventyr som jeg har kost meg ganske mye med i det siste selv om det tidvis frustrerer meg en del. For der de andre spillene jeg har skrevet om er lite action og fiender og masse ting som skjer hele tiden, så er egentlig Nobody saves the World ganske mye mer stressende og utfordrende syns jeg, samtidig som det er noe jeg liker veldig godt å vende tilbake til etter noen små pauser i ny og ne fordi det er veldig gøy og engasjerende og. Jeg liker humoren og sjarmen her, jeg liker å endres til mange ulike former som kan utvikles på valgfrie måter, noe som også gjør at dette spillet også handler en del om strategi og jeg føler at dette er et av de spillene som i utgangspunktet ikke burde være helt min greie, men så er det det likevel, noe som er en ganske fin opplevelse. Og så er dette sikkert det spillet jeg har spilt i år som har gitt meg mest Zelda-feeling og det er ikke noe veldig galt med det heller ;)

- Wandersong 

Sist, men ikke minst ønsker jeg å skrive bittelitt om Wandersong, som er litt annerledes enn de andre spillene her i form av at jeg egentlig har vært veldig glad i dette spillet i flere år. Jeg spilte Wandersong først i 2019 eller noe sånt og var helt betatt av den fargerike og sjarmerende looken og den herlige stemningen, men så kom jeg til en sånn del på spillet jeg ble superstresset av og som gjorde at jeg ga opp og hadde en lang pause fra Wandersong før jeg ga det en ny sjanse tidligere denne våren, noe jeg er så glad for at jeg gjorde. For jeg har en stor kjærlighet overfor mye ved dette spillet, noe som blant annet handler en del om at jeg kan relatere meg veldig mye til hovedpersonen (som jeg heretter skal kalle Bard fordi han er en bard) fordi han er en sånn karakter som er veldig positiv og optimistisk nesten alltid, samtidig som det også er en del i spillet der han har en krise fordi ting føles veldig håpløst og han finner ut at ingen har tro på ham. Men så velger Bard å prøve likevel og å ha tro på seg selv uansett, uavhengig av om andre har det eller ikke. Og jeg elsker hvordan Wandersong virkelig skaper karakterer man bryr seg om som har en interessant utvikling og hvor inspirerende det er å se at man kan redde verden med en sang og bare ja. Wandersong er et av mine yndlingsspill EVER og jeg er så glad jeg ga det et nytt forsøk denne våren og at jeg da faktisk klarte å komme videre og til og med runde det og hele pakka. Dette spillet er det som har vært aller mest følelser av alt jeg har spilt i år <3