Felicia Filibuster Melodicus og ymse andre ting og tang :)

Heisann! Det er onsdag og det fineste som har skjedd siden sist er det at jeg har sett alt som er lagt ut av sesong 4 av Stranger Things og likt det skikkelig godt. Jeg føler dette så langt er en mye bedre sesong enn sesong 3 var, kanskje fordi jeg finner Vecna mye mer engasjerende enn russere på kjøpesenteret og jeg gleder meg veldig mye til resten av sesong 4 om noen uker. Utover det kjenner jeg meg mer usikker og nervøs angående mulig ny jobbdings fordi jeg ikke vet om det er noe jeg kommer til å få til eller være komfortabel med, men jeg skal prøve og gjøre mitt beste og se hvordan det går. Kanskje går det kjempebra og hvis jeg om noen uker skjønner at det ikke er noe jeg trives med så går det også bra, da var det rett og slett ikke meningen. Alt lærer man uansett mye av.

Ellers ble jeg skikkelig fornøyd med denne fargeleggingen for noen dager siden:

Jeg er veldig stolt over himmelen og havet her der jeg brukte noen vannfargeblyanter og pensel for å dra fargene utover fordi jeg syns det ble et veldig malerisk fargespill som det føltes tilfredsstillende å få til. Og så liker jeg regnbuer, derfor regnbuedesignet rundt og bare ja, jeg liker å vite at jeg kan få til ting som dette fargeleggingsmessig sett. I tillegg bakte jeg boller på mandag fordi det kanskje ikke vil være så mange hverdager med nok tid hjemme til å bake boller fremover og de ble veldig gode så det er ellers fint :)

*

Nå tenkte jeg å dele en historie. For Pendelen hadde Historie som tema for skrivekonkurransen med frist 1. juni så jeg besluttet å skrive en fiktiv nekrolog. Ønsket mitt var å skrive en nekrolog som virket realistisk, men samtidig hadde ymse mer fantastiske elementer og jeg skjønner jo godt at nekrologen min ikke vant, men jeg syns den var fin og tenkte å dele den her. Håpet er at den gjør at man bryr seg veldig om Felicia Filibuster Melodicus (som jeg kanskje må skrive mer om senere) og at man glemmer litt at både hun og verdensmesterskapet i Luftpiano (jeg har i årevis vært litt fascinert av luftpianospilling, derfor) ikke finnes underveis. Håper denne poetiske og fantasifulle nekrolog-greia faller i smak :)

En nekrolog om Felicia Filibuster Melodicus

Alt vil en gang bli historie. Sand mellom fingrene, stjernestøv, aske, alt vil en gang forsvinne. Felicia Filibuster Melodicus visste dette bedre enn mange andre etter et langt liv med mange tap, men hun visste også at man aldri forsvinner helt så lenge noen minnes en. Det var kanskje derfor Felicia besluttet å skape noe større enn seg selv som ville fortsette å eksistere etter hennes tid og for mange er dette noe veldig kjent. Ungdommen kjenner kanskje luftpiano mest fra klipp på Tik tok, gamle kjenner det fra opptredener under Da Capo, men luftpiano har blitt veldig stort og det er aller mest takket være det årlige verdensmesterskapet som alltid arrangeres i Stavern by fordi det var der Felicia ble født og levde hele sitt lange liv. I et par dager hver sommer fylles Stavern av talentfulle luftpianospillere fra hele verden, alle sammen for å delta i en konkurranse som kanskje aller mest er den Felicia vil huskes for. For det var nettopp henne som grunnla den i første omgang.

Men la oss starte med begynnelsen. Lenge før luftpiano eller konkurranser, lenge før alt dette på en sen junidag i 1945 da Felicia ble født av to foreldre som likte å tenke på henne som en feiring av at den lange krigen var over, bare i menneskeform. Felicia vokste opp i et lite hus der man alltid kunne høre suset fra sjøen og der det føltes som hele året var oppladning til sommeren; som var den tiden hele Stavern handlet om for da yrte det av liv, folk koste seg på hytter og verden blomstret rundt henne. Felicias far var pianist selv og jobbet på eldre dager som pianolærer, når han ikke var for travel med å legge planer for hvordan han kunne være superskurk i form av å være så irriterende som mulig. Blant de som kjente ham var han ikke det spor irriterende, sånn om det ikke altså var irriterende om noen var veldig høflig og trivelig, men Felicias far dagdrømte ofte om å tørre å være irriterende offentlig med å prate høyt i telefonen i en stillevogn eller å stå i veien når noen skulle forlate en rulletrapp. I hans hode virket det som den mest effektive måten å være superskurk om man bare var ekstremt irriterende fordi det påvirket langt flere enn for eksempel å robbe en bank. Felicias mor på sin side hadde ingen superskurk-ambisjoner. Derimot var hun operasangerinne og sang av full kraft på store scener mens publikum gapte og hadde tårer i øynene fordi hun var så god på å formidle. Og når hun ikke jobbet likte hun å tegne, være med sin kjære familie og ha dype samtaler i ly av morgengry med de to feene som bodde i kjøleskapet bak den typen ost kun Felicias mor likte, noe som kan hende var grunnen til at feene for resten av familien var veldig hemmelige.

Blant hemmelige feer, superskurk-ambisjoner som bare ble med tanken og operatiske melodier, vokste Felicia opp og utviklet seg til et barn med stor interesse for musikk, men forbausende lite talent. Hvordan en datter av en pianist og en operasanger ble tonedøv kunne man virkelig spørre seg, men det var likevel det som hendte og Felicia anså det som en stor sorg. For hjertet hennes var fullt av musikk, hun ble borte i sanger, forsvant inn i melodier som rørte sjelen hennes og ønsket å jobbe med musikk, men så gikk det ikke an. I stedet ble Felicia lærer og hun trivdes for så vidt godt med det; men i tankene tenkte hun stadig at det nok fantes en parallell virkelighet der det fantes en versjon av henne selv som drev med musikk og at det var i den virkeligheten hun hørte hjemme. Imidlertid utviklet Felicia tidlig en interesse for å spille luftpiano for seg selv, uvitende den gang om at det var denne interessen hun virkelig ville bli husket for, kanskje fordi hun endte opp med å bli en så presis luftpianist at det føltes som om man kunne høre musikken i lufta, det føltes så sant at musikken var der selv om den ikke var det. Med årene ble luftpiano en stor glede.

Utover det hadde Felicia få gleder, men også få sorger. I stedet følte hun at det meste i livet var akkurat passe og var godt fornøyd med det. Det som VAR fint var det at Felicia trivdes veldig godt i eget selskap; en egenskap hun fikk bruk for siden hun aldri endte opp med å bli gift eller få barn eller særlig mange venner i det hele tatt. En helt annen ting som var fint var det at Felicia tilfeldigvis vant et par millioner i Lotto, penger hun lenge var usikker på hvordan hun skulle bruke. For hun hadde ikke noe stort ønske om å reise eller å pusse opp, hun syns å shoppe først og fremst var noe herk og hun ønsket ikke å kjøpe teleportøren onkelen hennes hadde oppfunnet og som han påsto at kunne føre henne til et magisk eventyrland, for hun trengte ikke det. I stedet ønsket hun å gjøre en forskjell og spørsmålet om hvordan hun skulle gjøre det ble besvart en dag da Felicia var på jobb som lærer under en skoleavslutning og et av barna overrasket med å spille luftpiano med en eleganse som fikk Felicia til å bli full av tårer og følelser, før hun hadde et slags Eureka-øyeblikk der hun besluttet å bruke pengegevinsten sin til å starte verdensmesterskapet i luftpiano; en konkurranse som startet i det veldig små med kun et knippe deltakere, men som på få år vokste til å bli en skikkelig svær konkurranse som fikk masse oppmerksomhet og som sikret Felicia passelig mange opptredener på ymse tv-show og sånt.

Etter noen få år mistet Felicia ønsket om oppmerksomhet og dukket opp mer og mer sjelden offentlig, noe som også skyldtes at hun på sine eldre dager fikk en del helsemessige utfordringer. Og Felicia levde greit med dette for hun hadde oppnådd målet sitt, hun hadde skapt noe som var større enn seg selv og kanskje det var det hun tenkte på den morgenen som hun nylig våknet til, uvitende om at det ville bli hennes siste morgen. Kanskje var det dette målet hun smilte over mens hun drakk en kopp te eller to eller mens hun spiste lunsj og så besluttet at hun bare skulle sove en time eller to, men endte opp i en søvn hun aldri våknet fra.

Nå er Felicia Filibuster Melodicus historie, men rundt om i verden finnes tusenvis av unge og gamle som alle deler en drøm om å spille luftpiano så realistisk og elegant at man nærmest kan høre pianotoner trille frem. Dette er drømmer Felicia skapte og jeg håper hun har det skikkelig fint oppe i himmelen mens hun smiler over det hun satte i gang og som vil fortsette etter hennes tid.

Vit at du var essensiell, kjæreste Felicia.

-      Alexius Løvenkrans, nabo i tredje etasje som elsket deg i smug og en dag kommer til å vinne luftpianoverdensmesterskapet selv