Påskekrim 2022 =D

Heisann! Det er påskeferie (har bare en dag i neste uke med jobb, utenom det har jeg herlig mye fri) og jeg har i dag skrevet 90% av årets påskekrim, som jeg har tenkt å dele her snart. Utover det gleder jeg meg til å kjøpe masse blader på mandag og å bruke dagene fremover til Nintendo, bøker, kryssord og fargelegging, bare for å nevne noe. Yay!

Ellers var jeg på Musikkteaterprisen på mandag og det var så kjekt selv om jeg ble bittelitt småskuffa over at Mamma Mia vant beste musikal fordi jeg har jo lyst til å se den, men jeg husker at jeg var veldig skuffa da jeg leste at Folketeateret skulle sette den opp i fjor siden de har satt den opp før og jeg heller ønska meg noe mer nytt og spennende som de ikke har satt opp før, dessuten var Lørenskog Hus sin oppsetning av Next to Normal nominert og den oppsetningen fikk meg til å føle alle følelsene i hele verden og var det beste jeg så på teater i fjor og jeg syns den skulle ha vunnet. Men all skuffelse var  glemt da de kom til æresprisen og den gikk til Trond Teigen, som jeg har vært veldig fan av helt siden han var Aladdin i den norske versjonen av Disney's Aladdin og som jeg ellers liker fordi jeg har truffet ham på flere arrangementer og han vinker alltid til meg og sier hei og er den hyggeligste kjendisen jeg vet om.

Her er et klipp fra Aladdin der han synger og som jeg elsker:

Og da tenkte jeg å poste den skikkelig lange påskekrimmen min for i år. God fornøyelse og håper den ble ålreit nok :)

Mordet i Konrad Konstantinopels labyrint

Omstendelig introduksjon av Konrad, gjestene og alt som trenger å være fint dandert før utspørringsseanser serveres

På en måte begynte alt allerede da Konrad som femåring fikk et labyrintspill til jul. For alle andre var det bare en tilfeldig gave blant en masse gaver, men for Konrad var det umiddelbart så mye mer. Ikke på grunn av leken i seg selv, men fordi det var hans første møte med en labyrint og i så måte begynnelsen på en besettelse som ville bli evigvarig, eller i det minste vare i minst 28 år. Etter den dag så tenkte Konrad en hel masse på labyrinter, han tegnet dem i kjedelige mattetimer og prøvde å gjøre dem såpass intrikate at de føltes smartere enn alle matematikken han teoretisk sett var ment å følge med på og han besluttet i ung alder at det spilte ikke så veldig stor rolle hva som skjedde med livet hans. Det som betydde noe var at han en dag endte opp med å ha sin egen labyrint.

Konrad visste det ikke da han som liten dagdrømte om å bo i et hus i midten av en diger labyrint med digre vegger i hegg og utallige måter å gå seg vill; at det ville ta skikkelig lang tid før drømmen ble oppfylt. Den var flere års skolegang, en meget kort karriere som telefonselger, en ganske mye lengre karriere som kassemedarbeider på Kiwi, et par korte forhold som egentlig bare gjorde det mer og mer klart for ham at han likte katter bedre enn forhold og at det var like greit å ha to katter fremfor en kjæreste, et par tilfeller der han satt på første rad under en musikalpremiere og en natt der han drømte at han var Ikaros, bare at han ikke prøvde å rømme fra labyrinten, men forsøkte å bli venn med Minotauren i stedet (Konrad våknet for tidlig for å finne ut om Ikaros lyktes med den planen, noe han stadig tok seg i å irritere seg over) og en sjokolade-is til frokost på 32-årsdagen sin før det endelig hendte noe som gjorde drømmen om en labyrint til noe mer enn en drøm. Konrad vant nemlig 3 millioner i Lotto. Og noen ville kanskje brukt en slik premie til å betale studielån, reise til New York og se musikaler, cruise i karibbien eller en flott ny bil, men Konrad hadde bare en tanke og det var at han et år senere skulle bo i nettopp et lite hus med takterrasse som tilfeldigvis lå i midten av en hekke-labyrint og feire 33-årsdagen sin med mye moro der han og kollegaer utforsket labyrinten og spiste snacks.

Som tenkt så gjort og plutseligvis var Konrad klar for å feire 33-årsdag i det nye huset midt i labyrinten sin, noe som han i utgangspunktet trodde ville bli bare hygge. Han inviterte fem kollegaer fra matbutikken der han fortsatt jobbet, kjøpte inn masse snacks og var forberedt på en skikkelig super labyrint-bursdag, lykkelig uvitende om at skjebnen hadde andre planer. Ikke for det altså, bursdagen var absolutt hyggelig nok i begynnelsen, men så ble en av gjestene funnet død i en av labyrintens mange blindveier og det er noe med mord, det skaper litt dårlig stemning rett og slett.

Det er her denne historien begynner for fullt. Med et mord, med en telefon og snart nok en detektiv, mer bestemt Agent 160. Hun var jo ikke glad for at noen var død selvfølgelig, men hun VAR glad for å få et nytt oppdrag siden det var lenge siden sist og hun dro inn til huset i labyrinten der Konrad og fire gjester som alle var like forferdet ventet og etterforskningen av labyrintmysteriet begynte.

*

Agent 160 hadde alltid likt mysterier. Det appellerte så mye til den delen av henne som elsket kryssord og hjernetrim og ga henne en veldig herlig følelse av å være genial. Hun følte seg ikke så ofte genial ellers, snarere tvert imot og derfor var det noe ytterst tilfredsstillende med mysterier for det fikk hun til. Like fullt var det umiddelbart klart for henne at mysteriet med mordet i Konrads labyrint ville bli en vrien nøtt og hun kjente på en blanding av forventning og uro da Konrad skisserte opp for henne bursdagsfeiringen sin dagen før og hendelsene som hadde ledet opp til det grufulle funnet av Theresia Theopolis; en dame som kort tid tidligere hadde spist hamburger og sunget bursdagssang og vært så uendelig levende, som en sterk kontrast til da hun ikke så lenge senere var like uendelig død.

Agent 160 fikk først vite noen fakta om Theresia; som at hun vanligvis jobbet i frukt og grønt-avdelingen på Kiwi, som at hun visste veldig mye fakta om blomster og generelt sett oftest hadde rett om ting, som at Konrad hadde overhørt sjefen si at hun skulle oppgraderes til nestsjef på butikken og at hun hadde lyse krøller og et mildt smil som fikk henne til å virke som en vårdag i menneskeform. Alt dette gjorde det enda mer kjipt at hun under bursdagsselskapet på et eller annet tidspunkt hadde utforsket labyrinten for seg selv litt og så endt sine dager i en blindvei, der hun kort tid senere hadde blitt funnet av Augustus Augustin Augonblink, som nå fortalte om alt sammen med dramatiske fakter som fikk det hele til å lyde enda mer tragisk og overdådig enn det var. I et stille øyeblikk etter at Augustus hadde pratet i det vide og det brede om hvor traumatisk det hadde vært å titte litt rundt i labyrinten, for så å finne Theresia død, var Agent 160 en smule satt ut av Augustus sin forklaring og da sa en liten og skjør stemme noe hun først ikke fikk med seg. Hun spurte etter en gjentakelse og den av de fem gjestene som hadde pratet til henne (Agent 160 fikk ikke så lenge senere vite at dette var Emilia Elvelund, som var veldig stille av seg, men ofte mer observant enn de fleste) sa litt høyere til Agent 160 at Augustus alltid var sånn. Han likte visstnok å oppføre seg som enhver setting han var i var en oppsetning av et av Shakespeares teaterstykker, og når Agent 160 nå visste det så ga det mer mening at han hadde fortalt om alt sammen med så mange dramatiske gester og en slik pompøsitet. Hun var rett og slett publikum i en teatersal uten å vite det, enkelt og greit.

Etter at Agent 160 hadde fått vite den korte (og på grunn av Augustus: overdådige) historien om hvordan Theresia hadde blitt funnet ble hun introdusert kort til de fire gjestene som også var nå var de fire mistenkte. Det var Augustus (dramatisk, lidenskapelig, dårlig taper og glad i teater), som var en høy mann med lange lemmer som på en fascinerende måte minnet om greske statuer og som tedde seg som om han hørte like mye Romerriket til som navnet hans. Emilia (stille, observant, filosofisk og dypt fascinert av haier), som så kinesisk ut og var liten og nett med et elegant grønt tyllskjørt. Magnus Malm (kverulant, snusfornuftig og ganske irriterende, særlig fordi han ganske ofte hadde rett), som hadde brunt hår og grå øyne og som fascinerte Agent 160 mest fordi han så såpass gjennomsnittlig ut at akkurat det gjorde ham spesiell. Og sist, men ikke minst, Jesper Jeremias Jensen (glad, sprudlende og energisk), som var så livfull at Agent 160 ikke ville blitt det spor overrasket om noen fortalte henne at han egentlig var en Golden Retriever-hund som en heks hadde forvandlet til et menneske. Agent 160 var glad for introduksjonen til de fire gjestene, men hun syns det skapte litt mindre god stemning at de fire nå også var mistenkte og var spent på samtalene hun skulle ha med hver av dem for å finne ut av akkurat hvem av de fire som dagen før hadde vært i et bursdagsselskap i en labyrint og tenkt «hm, kanskje jeg skal benytte anledningen til å drepe noen i en blindvei». Likevel måtte hun finne ut av mysteriet, om ikke annet så fordi Theresia fortjente det, Agent 160 følte bestemt at Theresia ville få fred i langt større grad enn hun hadde når mysteriet rundt hennes endelikt var løst.

*

Der Agent 160 i tur og orden utspør fire gjester/mistenkte

 

«Kan vi begynne med meg siden jeg hvert fall er uskyldig og bare vil ha dette unna gjort?» spurte Magnus med en gang Agent 160 sa at hun ville utspørre dem som detektiv. For Agent 160 var det helt ok og hun begynte lett med å spørre om Magnus sitt forhold til Theresia.

«Hun var veldig koselig og hyggelig og hadde hun bare ikke hatt rett enda oftere enn meg, noe som er veldig feil faktisk, så ville hun vært helt elsk,» sa han.

«Hva mener du med at hun oftere hadde rett?» spurte Agent 160.

«Nei, vi likte veldig godt å bruke lunsjpauser til å ha gode diskusjoner og det er ikke for å være innbilsk, men jeg er og har alltid vært en sånn person som nesten alltid har rett. Theresia hadde enda oftere rett enn meg og hvor enn mye jeg spurte om hun bare kunne ta feil en sjelden gang iblant for min skyld fordi jeg faktisk trengte å ha rett mer, så tok hun ikke hensyn,» sa Magnus med et snev av frustrasjon.

«Er dette noe du kunne drept for?» spurte Agent 160, som av og til likte å være veldig rett på sak. Magnus fikk et så sjokkert uttrykk at man skulle tro hun nettopp hadde bedt ham spise en nyre til middag eller å slenge seg rett ned i en hundebæsj.

«Hva er det du sier? Altså, ja, jeg likte ikke når Theresia hadde oftere rett enn meg, men jeg elsket samtalene våre, jeg vet ikke hva som er vitsen med en lunsjpause der jeg ikke kan diskutere med Theresia og jeg savner henne allerede,» sa han og hørtes veldig oppriktig ut.

«Jeg skjønner. Når er siste gangen du så Theresia under bursdagen?» spurte Agent 160.

«Like etter at det hadde vært hamburgere. Vi var i gang med en herlig diskusjon om hvorvidt sjokoladeboller skulle defineres som runde boller med kokos på som de ofte selger i Sverige eller hveteboller med sjokoladebiter og var ganske uenige da Theresia til slutt konkluderte at hun kunne leve greit med at vi begge hadde rett og sa hun ville utforske labyrinten litt. Jeg var ikke helt fornøyd med dette, men jeg prøvde å ta det med et smil og fant frem notatboka mi der jeg skrev videre på boka «hvordan unngå at noen noensinne blir lei av en diskusjon før du føler den er ferdig», som jeg ikke har mål om å få utgitt, men bare liker veldig godt å skrive på.»

«Aha,» sa Agent 160, som plutselig kom på opplysningen Konrad hadde fortalt henne, det om at Theresia visstnok skulle bli nestsjef på butikken. Hun besluttet å spørre Magnus hva han tenkte om dette.

«Det høres utmerket ut. Theresia er veldig smart og jeg tror hun vil være en ypperlig nestsjef,» sa Magnus.

«Så du er ikke sur eller misunnelig?» spurte Agent 160.

«Selvsagt ikke. Selv har jeg aldri ønsket å være nestsjef for det høres ut som litt for mye ansvar og jeg liker bedre å være en av de som har en lavere posisjon, men kan komme med råd til de som har større ansvarsposisjoner, liksom være et geni fra sidelinjen,» sa Magnus.

«Da så,» sa Agent 160 og så hadde hun ikke så mye mer å spørre Magnus om.

Hun merket seg at det at Theresia oftere hadde rett kunne være et motiv for Magnus sin del, men hun følte også at han hadde virket veldig oppriktig når han sa hvor mye han ville savne diskusjonsfylte lunsjpauser med Theresia så det var mye å tenke over. Uansett hadde hun flere å spørre ut.

*

Den neste Agent 160 pratet med var Augustus, som virket veldig sjokkert over det som hadde hendt. På en måte sjokkertheten hans nesten litt påtatt, men Agent 160 antok at den nok var genuin, særlig om det Emilia hadde sagt om at han alltid oppførte seg litt som om han spilte teater stemte. Samtidig så var dette noe som gjorde ham til en utfordring for Agent 160 som detektiv fordi han alltid virket litt som om han spilte skuespill og det utroverdige sånn sett kanskje var litt nødt til å være troverdig. Uansett, Augustus fortalte nok en gang i detalj om hvordan han hadde utforsket labyrinten og følt seg som om han var Ikarus som prøvde å rømme fra en Minotaur på en veldig appellerende måte og så hadde funnet Theresia død.

«Jeg trodde aldri at jeg ville møte døden på den måten, så nær og så naken i møte med meg,» sa han før han sukket et så tungt sukk at Agent 160 regnet med at det ville kunnet holde knapper nede i tv-spill, noe man for eksempel i Zelda-spill og slikt tidvis trengte.

«Hva var ditt forhold til Theresia?» spurte Agent 160.

«Hun var alltid hyggelig mot meg og hadde mer tålmodighet enn andre på jobben i lunsjpauser når jeg pratet i vei om viktige ting som teater,» sa Augustus med et nytt sukk, denne gang et sukk med skjørheten og lettheten til en mild sommervind.

«Hva er det siste du husker før du fant henne død?» spurte Agent 160.

«Vi spiste hamburgere og Theresia virket glad frem til hun hadde en diskusjon med Magnus som hun til slutt ble veldig lei av. Han er litt dårlig på å skjønne når det kanskje er behov for pause i diskuteringa fordi det helt tydelig ikke er noen som kommer til å vinne. Da besluttet hun å gå en liten tur for å utforske labyrinten i stedet og ikke så lenge senere fikk jeg samme ide og det var da jeg utforsket at jeg, du vet, fant henne død dessverre, noe som fortsatt gjør meg litt forfjamset,» sa Augustus.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og tenkte seg om før hun kom på det med nestsjef og slikt og spurte om det. Det gled noe mørkt over ansiktet til Augustus da han hørte at Theresia visstnok hadde vært aktuell som kommende nestsjef og det varte ikke lenge, men Agent 160 fikk det med seg.

«Ønsket du å bli nestsjef selv?» spurte hun.

«Jeg regner med at sjefen ville valgt den beste kandidaten, jeg har ikke tenkt så mye over om det er noe som interesserer meg,» sa Augustus, men Agent 160 følte at det skinte godt igjennom at han egentlig hadde lyst til å rope «ja!»

«Hadde du hørt noe om at det var muligheter for at noen av dere kunne bli nestsjef?» spurte Agent 160.

«Vel, vi visste jo at Vigdis, som har pleid å være nestsjef snart skulle gå av med pensjon, så vi var jo alle forberedt på at det snart ville være behov for en ny nestsjef, men jeg visste ikke at sjefen hadde bestemt at det skulle bli Theresia,» sa Augustus.

«Gjør det deg misunnelig at Theresia ville bli valgt før deg antakelig?» spurte Agent 160.

«Litt kanskje, men det går greit,» sa han, men Agent 160 merket seg at han virket litt oppgitt over spørsmålet og hun antok at han antakelig var mer misunnelig enn han ville la det virke som han var. Hun følte med ham og hadde uansett ikke noe mer å spørre ham om der og da.

Agent 160 merket seg at Augustus hadde et slags motiv i at han helt åpenbart hadde ønsket å bli nestsjef selv og selv hvis han ikke visste at Theresia var førstekandidat, så ville en ansatt mindre øke hans muligheter igjen. Samtidig så virket han ikke som typen til å myrde noen, det var noe med hvor dramatisk og pompøs han var som på en måte virket litt for barnlig og uskyldig til å høre hjemme hos en morder. Agent 160 sukket fordi saken var vrien og trøstet seg med at hun tross alt hadde to igjen å utspørre.

*

Emilia satt og tegnet en blomst da Agent 160 spurte henne om hun var klar til en samtale.

«Jeg er nesten ferdig,» sa Emilia og la til noen siste detaljer. Så sa hun rolig, «jeg ville bare tegne en tegning som jeg kunne levere til Theresias familie i begravelsen, fordi jeg vet Theresia var så glad i blomster.»

«Det var en fin tanke,» sa Agent 160.

«Takk,» sa Emilia med et lite smil.

«Var du god venn med Theresia?» spurte Agent 160 deretter.

«Venn er kanskje å overdrive, men jeg var jo glad i Theresia og syns hun var en hyggelig kollega,» sa Emilia.

«Hva er det siste du husker før Theresia ble funnet død?» spurte Agent 160.

«Jeg satt litt for meg selv, jeg pleier å like det og drakk fra Cola-glasset mitt da jeg fikk vite at Theresia hadde blitt funnet død, noe som var veldig rart,» sa Emilia.

«Hvordan rart?» undret Agent 160 seg.

«Nei, man forventer jo ikke død sånn plutselig i et bursdagsselskap, det passer ikke helt inn,» sa Emilia, som for så vidt hadde ganske rett der.

«Husker du noe annet fra tidligere under bursdagen?» spurte Agent 160.

«Jeg tror hun hadde det fint utenom en liten diskusjon med Magnus som hun omsider ble ganske lei av. Og jeg tror også hun merket noen skulende blikk fra Augustus som hun ikke satte så pris på,» sa Emilia.

«Skulende blikk?» gjentok Agent 160.

«Ja, jeg er ganske sikker på at han hadde fått med seg at hun var førstekandidat til å bli nestsjef og at han var temmelig misunnelig,» utdypet Emilia.

«Du hadde hørt om det du og?» spurte Agent 160.

«Vel, jeg er jo veldig stille av meg, men jeg får med meg det aller meste og jeg husker at jeg tenkte at jeg håpet Augustus ikke hørte noe om det da jeg overhørte sjefen si det,» forklarte Emilia.

«Jeg skjønner. Har du selv ønsket å bli nestsjef?» sa Agent 160.

Emilia ristet på hodet. «Jeg føler at det hadde gitt meg litt for mye oppmerksomhet.»

«Jeg ser den,» istemte Agent 160.

«Så bra,» sa Emilia og la til, «jeg bare vet at du er en skikkelig god detektiv og det føles betryggende. Det hadde vært gøy å teste å være detektiv selv.»

«Du virker som en veldig observant person, så du hadde sikkert vært flink,» sa Agent 160. Emilia svarte med et oppriktig takknemlig smil, som om det virkelig betydde mye å høre og det gjorde at Agent 160 følte seg snill.

«Har du noen du ville mistenkt om du var detektiv?» spurte hun.

«Definitivt Augustus på grunn av misunnelse eller muligens Magnus fordi Theresia var litt smartere enn ham og det irriterte ham fordi han liker å føle seg smartere enn alle andre,» sa Emilia.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 før hun like etter avsluttet utspørringa av Emilia. Hun tenkte at Emilia virket hyggelig og intelligent og antok at Emilia mest sannsynlig var uskyldig. Agent 160 skulle selvfølgelig tenke nøyere over saken, men hun regnet i det daværende øyeblikket mer med at det var Magnus eller Augustus. Med det sagt så gjensto jo praten med Jesper.

*

Jesper hadde blondt hår, mye energi og virket som en hundevalp i menneskeform på en måte som i små doser var mest sjarmerende, men i store doser sikkert kunne bli litt slitsom. Han virket likevel veldig imøtekommende og helt åpen for å svare på spørsmål de neste par minuttene.

«Var du og Theresia gode venner?» spurte Agent 160 først.

«Jeg blir jo egentlig litt venn med alle jeg møter. I alle fall syns jeg Theresia var en veldig hyggelig kollega som alltid virket veldig omtenksom og snill,» sa Jesper blidt.

«Så koselig,» sa Agent 160 og fortsatte, «hva er det siste du husker fra før Theresia ble funnet?»

«Jeg fikk lov til å spise hamburger og drikke brus uten at det var noe jeg kjøpte selv og det var skikkelig godt og jeg husker at vi spiste og at Theresia og Magnus diskuterte litt og at jeg tenkte at det virket så teit å ha diskusjoner når man bare kan ha det hyggelig sammen og være venner i stedet,» sa Jesper engasjert. Han fikk «å spise hamburger og drikke brus» til å høre ut som å ha vunnet en million eller to i lotto og Agent 160 følte seg nesten misunnelig. Det virket som man hadde et ganske mye mer underholdende liv når man ble så glad for små ting som Jesper ble.

«Aha,» sa hun, «og hva tenkte du da du fikk vite at Theresia var død?»

«Det er jo forferdelig, men det er nesten irriterende og fordi det er så lite hyggelig når sånne ting skjer og man liksom hadde det så fint og så blir alt kjipt i stedet,» sa Jesper og hørtes litt mer seriøs ut.

«Hva mener du?» spurte Agent 160.

«At man bare skulle hatt en knapp når noe skikkelig dumt hendte som gjorde at det ikke hendte likevel for jeg klarer ikke helt å forholde meg til tragedier, jeg har så lyst til å være glad at det føles som en feil når det er vanskelig å få til,» forklarte Jesper.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og så kom hun på det med nestsjef og nevnte det for Jesper som, etter å ha vært preget av et snev av alvor, lyste opp brått og plutselig, som om han var julelys i et juletre som med et knepp hadde blitt tent.

«Så kult at Theresia skulle bli nestsjef, det hadde hun gjort skikkelig bra,» sa han entusiastisk.

«Er å være nestsjef noe du selv vil?» spurte Agent 160.

«Jeg vil bare møte mennesker og sitte i kassa jeg, å være nestsjef frister ikke det spor,» sa Jesper og virket oppriktig. Han hadde en letthet Agent 160 merket at hun likte, og hun tok seg i å tenke at hun håpet at han var uskyldig. For det hadde føltes så inderlig feil om den som sto bak et mord var en leken hundevalp av et menneske. Agent 160 tenkte også etter utspørringen at det ikke egentlig virket som Jesper hadde noe egentlig motiv og hun kunne selvfølgelig ta feil, men hun hadde andre hun i første omgang mistenkte mer.

*
Med alle spurt ut leste Agent 160 gjennom notatene sine mens hun funderte over de fire mistenkte og undret seg over hvem morderen kunne være. Hun nådde etter hvert en teori, men om den er den samme som din vil tiden vise. Uansett er det bare å gjette hvem du selv tror det er nå, god fornøyelse.