The Ogress and the Orphans er en veldig fin bok og ymse annet :)

Heisann og påskehilsener fra meg! Jeg har i dag klart å gå innom Outland UTEN å kjøpe noen bøker (det hjelper at jeg a) har masse å lese på allerede og b) har en veldig klar ide om hvilke bøker jeg har skikkelig lyst på fremover og uansett ikke fant noen av de bøkene der, men likevel, heia meg. Utover det fant jeg ut at de IKKE selger Shave Ice på Aker Brygge enda, noe som er litt synd, men tross alt ikke noen stor overraskelse. Og ellers så er det ikke så mye spennende å melde. Jeg har mye blader å kose meg med i påsken, jeg har kryssord og Nintendo i livet mitt, jeg skal jobbe i morgen og det frister ikke så mye, men det vil gå fint og jeg har antakelig tenkt meg på kino på torsdag mest fordi jeg har ganske lyst til å kose meg med popcorn og brus og en underholdende film på kino og litt fordi jeg uansett har to fribilletter på kino og vil bruke dem snart. 

Ellers har jeg lest denne boka her:

Og jeg tenkte nå å dele min anmeldelse av denne boka. Hva angår anmeldelser så er dette sikkert ikke en av de lengre anmeldelsene mine, men noen ganger så bare elsker man en bok og så har man ikke så mye fornuftig å si om hvorfor. Jeg satser på at anmeldelsen likevel setter ord på nok av grunner til at denne boka for meg var noe så veldig fint :) Her er anmeldelsen og så bables vi om noen dager. 

The Ogress and the Orphans av Kelly Barnhill

Stone-in-the-Glen, once a lovely town, has fallen on hard times. Fires, floods, and other calamities have caused the people to lose their library, their school, their park, and even their neighborliness. The people put their faith in the Mayor, a dazzling fellow who promises he alone can help. After all, he is a famous dragon slayer. (At least, no one has seen a dragon in his presence.) Only the clever children of the Orphan House and the kindly Ogress at the edge of town can see how dire the town’s problems are.

Then one day a child goes missing from the Orphan House. At the Mayor’s suggestion, all eyes turn to the Ogress. The Orphans know this can’t be: the Ogress, along with a flock of excellent crows, secretly delivers gifts to the people of Stone-in-the-Glen.

*

Jeg regnet med at jeg kom til å like denne boka. Litt fordi jeg har gitt terningkast 6 til to bøker av samme forfatter før og litt fordi det var en veldig eventyraktig bok, noe som appellerte veldig til meg. Dessuten så legges det veldig vekt på at småbyen det handler om en gang VAR veldig koselig og når den var det så var det aller mest på grunn av biblioteket og som fan av biblioteker så syns jeg bibliotekspropaganda i grunnen er veldig greit. Så, ja, det var mye med denne boka som umiddelbart gjorde meg positivt stilt og å, ja, jeg elsket denne boka veldig.

Først vil jeg likevel nevne at denne boka ikke er en bok som alle vil like. Mens boka ER et eventyr, så er det lett å lese den som en reaksjon på ymse ting som har skjedd de siste årene (deriblant Trump) og for noen så vil disse parallellene være for tydelige. På samme måte vil denne boka også føles litt moraliserende for noen. I tillegg er dette en bok som er ganske langsom og dvelende og den har også en allvitende fortellerstemme som henvender seg direkte til leseren iblant, noe som igjen er et trekk som er smak og behag.

For meg var likevel ikke noe av dette noe problem og jeg ble så henført av denne boka og hvordan den forteller en så klok og vakker historie om en kjempe, noen smarte og herlige foreldreløse barn og en by som sliter, men som det likevel kanskje er håp for. Jeg elsket også hvordan det var ganske åpenbart hvem The Mayor egentlig var lenge før det ble nevnt i klartekst og hvordan dette fikk meg til å føle meg smart, selv om det var veldig opplagt. I tillegg er det så mange sympatiske karakterer og en så fin stemning som jeg bare kunne blitt værende i.

Jeg likte de kråkene som dukket opp og som, med rette, hadde høye tanker om kråker, jeg likte at Kelly Barnhill helt åpenbart liker katter godt, jeg liker at den ene karakteren som man hele tiden er redd for at skal dø fordi han var gammel og skrøpelig ikke døde i løpet av boka, jeg likte at skurkens endelikt på mange måter var skurkens egen feil (det er en herlig ironi der) og jeg likte at denne boka viser at det ikke skal så mye til for å gjøre en endring og å komme sammen som et samfunn.

Denne boka er rett og slett en klok fabel som sikkert er for moralsk for noen, men for meg var veldig tilfredsstillende rett og slett fordi den var veldig min smak på nesten alle måter egentlig.

Terningkast 6!