Om Gøteborg, sorte hull og hvor mye jeg savner å ta ting for gitt :)

Heisann! En av tingene jeg har tenkt litt på i det siste er hvor mye dette tiåret tydeligvis har som mål at man ikke skal ta noe for gitt og hvor deilig det ER å ta ting for gitt. For frem til 2020 så tok jeg for gitt at jeg aldri kom til å bli mer syk enn en lett forkjølelse, før den høsten mildt sagt hadde andre planer og mens ting går mye bedre fysisk og psykisk nå, så er likevel Ulcerøs Kolitt litt som et spøkelse som truer i bakgrunnen hele tida fordi jeg takler stress mye dårligere enn før og alltid er litt redd for å bli dårligere fordi det ikke er så mange andre medisiner som kan testes og jeg væffal ikke vil drive med sånne ting som pose på magen og sånt. Og så var det pandemien som jeg personlig taklet dårligst fordi jeg hatet stengte ting, jeg hatet å ikke kunne dra på kino eller teater og å ikke kunne titte i bokhandler eller ta lunsj på Peppes. Den lærte meg at man ikke kunne ta åpne butikker eller teater for gitt. Og nå er det krigen i Ukraina som jeg egentlig ikke orker å forholde meg til i det hele tatt og den minner meg på hvor heldig jeg har vært som alltid har tatt fred for gitt fordi ting kan endre seg så fort. Og jeg savner 2019 da jeg tok helse, fred og åpne teatre for gitt for det var så mye lettere og mer behagelig, samtidig som dette tiåret føles som en lærepenge fordi jeg vet at jeg nok ikke er den eneste som har blitt ganske komfortabel. For jeg håper litt at jeg ikke er den eneste som også har begynt å sette mer pris på ting nå. Å være frisk føles liksom mye mer viktig nå fordi jeg har opplevd å ikke være det, jeg syns hver enkelt teateropplevelse føles mer spesiell fordi jeg har opplevd stengte teatre og jeg gleder meg mer over fredelighet fordi det har gått opp for meg at å leve i et trygt og fredelig land ikke nødvendigvis er normalen for de fleste. Og jeg håper det der med å ta ting mindre for gitt og å sette mer pris på småting kanskje blir en god ting for dette tiåret, fordi klimakrisen for eksempel også er en sånn sak som minner en på hvor mye mange kanskje har reist og shoppet mer enn de trenger og må kutte ned på forbruket. Med det i tankene så har jeg i det minste et litt godt utgangspunkt i hvor flink jeg er til å glede meg over små ting. 

*

Jeg skulle egentlig ikke bable om det over, det bare ble slik. Her er noen bilder fra Gøteborg:

Science Fiction Bokhandeln var, som alltid, et høydepunkt, selv om jeg overrasket meg selv med å kjøpe "bare" fire bøker. 

Utsikt fra hotellrommet.

En slange på Universeum. Jeg har veldig sansen for dyr som slanger, edderkopper, krokodiller og liknende på steder som Universeum fordi jeg syns de er ganske fascinerende og fordi det er dyr jeg foretrekker bak et glass fordi det føles tryggest sånn sett.

En kul hai, dessuten liker jeg at lyset slik det var gjorde at det ser litt ut som om det er nordlys bak haien uten at det egentlig er det. 

Her er et vandrende blad.

Her er enten en alligator eller en krokodille. 

Og her er verdens fineste handlenett som jeg skaffet meg. Utover det så fikk jeg tak i veldig mye snacks og et svensk kryssordblad, for å utfordre meg selv og ideelt sett få et kryssordblad til å vare litt lenger enn jeg vanligvis gjør. 

*

Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en liten historie jeg skrev i februar som var inspirert av denne nyhetssaken. Det er en historie om en tapt ballong og et sort hull som jeg sendte inn til Pendelens månedlige skrivekonkurranse (der jeg personlig syns min historie var bedre enn den som vant, men det er jo smak og behag) og jeg håper den faller i smak. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

Første ensomme sorte hull i Melkeveien observert

Melkeveien var et misvisende navn om man forventet å møte på melkespann eller melk som rant ut av et glass en katt hadde dyttet overende. Det var mye stjerner der og mye tomrom mellom dem, men lite melk. Ballongen var skuffet. Den hadde ventet seg noe helt annet da den glapp mellom fingrene til barnet på tre år, et barn det så hadde ønsket å trøste når det så at det brøt ut i gråt, men det var allerede for sent. Snart var barnet en maur, deretter et støvkorn, deretter helt borte mens ballongen fløt videre oppover og undret seg hvor den var på vei. Den håpet at det var et sted forbi tyngdekraften, forbi jorden, at det var en verden av mistede ballonger oppe blant stjerner og planeter og så at de kunne skape et eget kongerike sammen. Finne en planet de kunne kalle sin egen der de kunne ha ballongen som konge fordi den følte seg ganske rojal om sant skulle sies. Den var knallrød og den hadde en krone i gull på seg og det fortonet seg som en riktig majestetisk look følte den helt bevisst, så det virket utenkelig at den skulle være noe som helst annet enn kongen på haugen. Når den altså møtte ballongene, de som også en gang hadde blitt mistet eller som kanskje hadde rømt, for noen hadde sikkert det også. Ballongen kunne forstå mistede som rømte ballonger vel så godt og han håpet de uansett kunne bli venner og enes om det viktigste. Som at de var ballonger og at de hørte sammen i dette andre livet som nå ventet dem, nå som bursdager eller 17 mai eller alle de andre sammenkomstene ballonger hørte hjemme i hørte fortiden til. Ballongen var spent og nysgjerrig og snart nok skuffet i tillegg for han svevde videre høyere og høyere og snart nok ute blant stjernene der han dog ikke fant noen ballonger. Han fløt videre og prøvde å tenke at de andre tapte og rømte ballongene var rett rundt hjørnet, men han fortsatte å være alene. En ensom ballong i det store universet. Og han tenkte på det han visste om universet, noe som sant nok ikke var så mye, og følte seg skuffet. For Melkeveien hadde løyet om hva den var, himmelen var full av stjerner, planeter og kometer, men ingen ballonger utenom ham og alt var så uendelig stille. Et evig ingenting av stillhet, som et hav uten fyrtårn, fisk eller båter som aldri bølget seg, men lå flatt. Ballongen ville heller tilbake til jorden enn å være her, konkluderte han og han skulle til å prøve å finne ut om det var mulig å snu og å revidere hele greia, da han plutselig hørte en lyd. Det tok litt tid å forstå, men snart visste han at det var en sang og en helt magisk en. En som var sunget av noen som var like alene som ham og som sang med en stemme som inneholdt alle hennes innestengte følelser og tanker. Alt sammen formidlet gjennom en trillende skjønn sang som fikk ballongen til å føle seg sett og mye mindre alene.

 

«Hvem er du?» sa han og trodde han pratet til seg selv eller i alle for lavt til at noen ville svare, men sangen stanset brått og alt ble plutselig veldig stille. Nesten ubehagelig stille, men så sa hun «jeg har ikke noe navn. Sorte hull pleier ikke å ha det.» Ballongen så opp og så et stort sort hull. Han hadde ikke hørt om sorte hull før og visste ikke hva det var, men han skjønte umiddelbart at det var snakk om noe som var mektig og for mange ganske skummelt. Ballongen syns ikke det sorte hullet var særlig skremmende likevel. For ham så fantes ikke skremmende når noen sang så vakkert og tidløst og så lite bundet av vitenskapelige regler og systemer. For ham var det åpenbart at det sorte hullet var som ham; en som var alene her oppe og som trengte noen.

 

«Jeg er her hvis du trenger meg,» sa ballongen og følte at han kanskje skulle sagt noe annet, noe mer intellektuelt kanskje. Han følte seg som en veldig liten ballong som ikke kunne være den det sorte hullet trengte, men han ønsket å prøve likevel.

 

«Jeg er en tapt ballong,» sa han og la til, «og jeg syns du synger helt nydelig.»

«Takk,» sa det sorte hullet.

 

Ballongen visste det ikke, men hun var det første ensomme sorte hullet i Melkeveien, noe som bare var en annen ting, i tillegg til en nydelig sangstemme, som var unikt med henne. Og hun hatet det. Hatet ensomheten, hatet at verden rundt henne føltes så tom og øde, hatet at hun ikke hadde noen å synge for. For det var det hun aller helst ville. Synge og å vite at det traff noen, vite at hun med stemmen sin hadde utgjort en forskjell. Hun ønsket seg lite av universet, men det ønsket hun og det var et ønske som føltes så umulig at det føltes nesten urettferdig at hun ønsket det. Alt hadde vært lettere om alt hun ønsket seg var stillhet eller stjernestøv eller å være alene.

 

Men nå fantes ballongen og han visste ikke hvor glad han gjorde henne. Kanskje fantes det ikke en gang ord for det.

 

Den dagen ble det første ensomme sorte hullet i Melkeveien observert og den som så henne var en ballong. En rød ballong med gylden krone malt på som ba henne synge, så hun sang.

 

Og sangen var altoppslukende. Sangen var et sug, det var noe ingen kunne unnslippe og ballongen ble dratt inn i henne mens hun sang uten at hun merket det. For hun visste ikke hva et sort hull gjorde, visste bare at alle hun noen gang hadde brydd seg om hadde blitt borte og at hun drev videre gjennom Melkeveien alene. Hun visste ikke en gang hva som hadde skjedd med ballongen før hun plutselig innså at han ikke hadde sagt noe på en stund.

 

«Er du der fortsatt?» spurte hun og søkte etter ballongen som hun så vidt hadde lært å kjenne, men alt hadde rukket å tenke på som en venn. Ingen svarte.

 

De neste dagene sang hun oftere enn før, hver gang med et håp om at ballongen skulle dukke opp igjen, men det skjedde aldri.

 

Hva angikk ballongen finnes det ingen historier fra den andre siden av sorte hull eller dagbøker fra inni dem, men man kan velge å tenke at den på en eller annen måte hadde funnet fred og at den av og til hørte en fjern sang som fikk den til å føle at den endelig var hjemme.

 

Og langt, langt borte var to stjerner ved siden av hverandre som var for langt unna det sorte hullet til å slukes, men likevel nære nok til å høre den fjerne sangen hennes og de fortalte eventyr til hverandre om henne. Det var en sånn ting som gjorde det mer gøy å være stjerner.

 

Og en dag fortalte de et eventyr om en tapt ballong som kom astronomene i forkjøpet med å observere det første ensomme sorte hullet i Melkeveien og så måtte de smile fordi det var en så fin historie. Det var bare et eventyr for dem, men det gjorde ingenting fordi det var nok. Noen ganger trenger man virkeligheten og noen ganger trenger man en ballong som gjør at et sort hull endelig ikke lenger er alene. Høyst midlertidig, men likevel. Uansett hvordan ting gikk hadde det sorte hullet i et magisk øyeblikk blitt sett.