Hell of a book og et par andre ting :)

 Heisann. Siden sist har jeg blitt alt for glad i spillet "A Monster's Expedition", som jeg lasta ned på Steam for en ukes tid siden, jeg har lest og løst kryssord og jeg har skaffa meg flere kulturelle planer fremover (Jersey Boys, Sondheim-konsert og Musikkteaterprisen) og det er topp! Utover det så er det ikke så mye nytt å melde, men jeg driver nedtelling til mars fordi jeg gleder meg til vår og er lei vinter og jeg fryder meg over at det er 22.02.2022 på tirsdag fordi det er en skikkelig kul palindrom-dato =D Og så ble jeg lettet i går over at Subwoolfers vant norsk Mgp for jeg syns jo egentlig nivå i år var krisedårlig (noe som er grunnen til at jeg ikke har skrevet noe kommentarinnlegg om den norske finalen, slik som jeg gjorde i fjor), men Subwoolfers hadde den sangen jeg likte best og jeg syns den har en sær sjarm ved seg, selv om den føles litt halvveis og er ganske teit. 

En sånn random greie er at en del av meg egentlig elska melodien til Elsie Bay:


Men så syns jeg det ødelegger låta at den har en tekst og at den har et vokalt parti fordi jeg syns melodien og stemningen var skikkelig magisk, men så gjør det at det er en vokal at det blir for poppa og ordinært, der jeg ville elsket bare melodien i f.eks. et tv-spill eller en animasjonsfilm fordi strykerne og den litt pompøse musikalfølelsen som er veldig min greie. Jeg aner ikke om det gir mening. 

Jeg er også tydeligvis den eneste som har lagt merke til det, men sangen til Christian Ingebrigtsen sammenlikner de syv underverkene med en dame, men så er hun mye bedre. Og det er NØYAKTIG samme premiss som sangen Seven Wonders fra Catch me if you can-musikalen, bare at det gjøres så mye mer sjarmerende og vellykket i musikalen. Jeg bare syns det var så gøy at ideen var helt den samme og jeg regner jo med at det er helt tilfeldig, men om Christian Ingebrigtsen (som jeg av en eller annen grunn aldri har likt noe særlig, han virker for glatt på en måte) var veldig inspirert av en sang fra en mindre kjent musikal hadde det vært gøy å vite det ;)

Anyway, i dag ville jeg skrive om en bok jeg nettopp leste ut, nemlig denne:


Denne boka er noe av det mest fascinerende jeg har lest i år og mens det ikke er en av de bøkene jeg virkelig elsket, så er dette en sånn bok jeg vet jeg kommer til å huske.

Nå tenkte jeg å dele en anmeldelse som forhåpentligvis setter litt ord på hvorfor og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Hell of a Book av Jason Mott


In Hell of a Book, an African-American author sets out on a cross-country book tour to promote his bestselling novel. That storyline drives Jason Mott's novel and is the scaffolding of something much larger and more urgent: since his novel also tells the story of Soot, a young Black boy living in a rural town in the recent past, and The Kid, a possibly imaginary child who appears to the author on his tour.

*

Med veldig mange bøker jeg ender opp med å like skikkelig godt så er det likevel egentlig ikke noen stor overraskelse. Enten fordi jeg alt har likt mye forfatteren har skrevet før eller fordi det er en bok jeg har hørt mye fint om eller fordi den handler om karolinske ting. Og likevel, noen ganger så er det bøker jeg ser på en bokhandel som jeg umiddelbart føler at jeg TRENGER å lese selv om jeg ikke kjenner til boka eller forfatteren. Det var det som hendte på slutten av 2010 da jeg kom over «Brøkdelen av helheten» av Steve Toltz og det var en liknende følelse i desember da jeg var julehjelp på bokhandel og plutselig kom over «Hell of a Book», som jeg nå endeligvis har lest. Og det er på en måte litt ekstra gøy når de bøkene som du så vilkårlig kommer over ender opp med å være virkelig besnærende leseropplevelser.

Det er litt vanskelig å oppsummere «Hell of a Book», men vi følger en navnløs forfatter på turne med boka si (også kalt «Hell of a Book») og så pusles denne historien sammen med en annen historie om en ung gutt med usedvanlig mørk hud kalt Soot og den muligens innbilte gutten The Kid som ofte dukker opp og har samtaler med forfatteren mens han er på turneen sin. Og så har forfatteren en tilstand som gjør at han sliter med å vite hva som er fantasi og hva som er virkelighet og det gjør at man som leser heller aldri vet hva som faktisk skjer og hva som er innbilt, noe som jeg likte veldig godt. På samme måte som jeg likte denne boka ganske godt for den føles svært unik og original og ikke likt noe annet jeg har lest og jeg likte fortellerstilen her og hvordan man kan trekke egne konklusjoner rundt om The Kid, forfatteren og Soot ER den samme eller tre forskjellige karakterer. På en måte er begge deler like sant.

Og likevel, greia med boka «Hell of a Book» er det at den egentlig ikke handler om noe av det jeg har nevnt så langt. Ikke fordi den ikke handler om det, men fordi den dypere sett handler om noe annet og det er å være afro-amerikansk i Amerika. Jason Mott har visstnok ønsket å skrive denne boka i årevis og det merkes. For i årevis har det vært politivold mot afro-amerikanere, i årevis har det vært unge menn som har blitt skutt på gata, det er så mange grusomme historier og Jason Mott har åpenbart ønsket å virkelig vise hvordan det er å være afro-amerikansk i et USA der all denne urettferdigheten fortsatt skjer. Og noen ganger blir det kanskje for tydelig at denne boka er skrevet med et budskap, men samtidig syns jeg også det er veldig flott at denne boka er så ærlig og sår om hvordan det føles å være afro-amerikansk i en verden der det å være farget ender opp med å definere en så mye mer enn alt annet.

Så jeg liker veldig godt hva «Hell of a Book» prøver å være og tross forrige avsnitt, så vil jeg understreke at «Hell of a Book» mye av tida er ganske fornøyelig, tross det seriøse budskapet. Den har også snev av magisk realisme takket være den fantasifulle og svært upålitelige fortelleren og det bidrar til å gjøre denne boka til noe helt for seg selv.

Med det sagt så er det likevel måter «Hell of a Book» likevel faller litt igjennom for meg. En av greiene er kanskje det at den føles for ambisiøs og på grunn av det litt for tydelige budskapet så føles det som den vil være viktig, på en måte som for meg tidvis funker mot sin hensikt. Jeg syns også «Hell of a Book» mister noe av energien sin etter hvert og at den er bedre i begynnelsen enn på slutten og jeg må innrømme at jeg ikke var like engasjert hele veien. Det blir også litt mye gjentakelser og noe av det er på sett og vis nødvendig for så vidt, men det var likevel en sånn greie som gjorde at jeg ikke var like engasjert hele veien.

Og likevel: hvis man går inn på quotes-sida til denne boka på Goodreads, så er det så mye her som er skikkelig elsk, jeg kunne sitert i det vide og det brede. Og jeg syns bare at «Hell of a Book» er en bok jeg må skrive om fordi jeg syns den er så viktig. Jeg syns denne boka fortjener å leses av mange og jeg syns den rett og slett var en veldig positiv overraskelse.

Terningkast 5!


Kommentarer

  1. Jeg elsker sånne opplevelser som den du beskriver her, om det så gjelder bøker eller filmer eller noe annet. Du fikk denne boka til å høres veldig besnærende ut, og jeg likte tittelen. Synd at budskapet føltes litt for insisterende, jeg misliker akkurat dét sjøl, men dette hørtes i all tilfeller ut som uforglemmelig lesning.

    Ellers er jeg veldig enig med deg angående MGP i år, Subwoolfers var sannsynligvis det minst uinteressante i finalen i år, selv om jeg ikke med handa på hjertet kan si jeg syns det er et verdig bidrag å sende til ESC, men det er tross alt bedre enn Tix.

    SvarSlett
  2. Yay for enighet angående MGP og Subwoofers er mye bedre enn Tix. Og ja, det er fint med sånne opplevelser uansett om det er en bok eller en film eller noe annet :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg