Tick, Tick Boom! - geeky, personlig og alt for lang anmeldelse signert moí =D

Ting jeg gleder meg til: Detektivbyrå nr. 2 på teater førstkommende torsdag (mest fordi den har fått så gode kritikker), å kunne se Encanto på kino neste helg (det er ganske stor sannsynlighet for at jeg riktignok kommer til å se den på norsk og ikke engelsk originalspråk slik jeg hadde foretrukket, men det er et lite aber) og å begynne på nye skriveprosjekter om nøyaktig 9000 ord (har 41 000 ord på Nanowrimo og har planer om å avslutte historien jeg skriver nå når den når 50 000 ord og så med en gang begynne på et nytt prosjekt og så bare fortsette å skrive minst 2000 ord hver dag ut hele november væffal) ;) 

Og ellers koser jeg meg med Nintendo, at jeg i natt var sanndrømt fordi jeg drømte at Havfruen på Maskorama måtte ta av maska og var Haddy N'jie og at jeg har det ganske fint for tiden.  

Denne sangen delte jeg nylig i blogg-innlegget mitt om Jonathan Larson, men den kommer til å ta over livet mitt fremover, jeg har fått skikkelig dilla på denne sangen:

Alexandra Shipp og Vanessa Hudges synger denne sangen sååå bra her og det er en barnslig teit del av meg som, etter å ha sett Tick, Tick Boom, nå syns det er litt urettferdig med Alexandra Shipp fordi hun er såå god skuespiller og hun synger så bra og så er hun skikkelig pen i tillegg. Det er liksom, etterlat noe til oss andre dødelige og da ;) 

Uansett, jeg har sett Tick, Tick Boom og skrevet verdens lengste og mest rotete anmeldelse av denne filmen. Den tenkte jeg å dele nå og så bables vi om noen dager :)

Tick, Tick … Boom!

Det finnes flere måter å begynne en anmeldelse og jeg er ikke helt sikker på hva som er mest riktig her. Kanskje er dette en historie som begynner med det nostalgiske forholdet jeg i årevis har hatt til musikalen Rent som gjorde at jeg så lenge hadde Take me or leave me som ringetone. Kan hende er det historien om hvor redd jeg husker at jeg var i tida rett før jeg fylte 30 fordi jeg hadde følelsen av at man skulle ha så mye mer på stell da enn jeg hadde eller egentlig en gang ønsket å ha og det føltes som jeg ikke var kommet dit jeg skulle. Kanskje er dette historien om å kjenne igjen en kjærlighet overfor musikaler og å fortelle historier som jeg kjenner igjen hos meg selv. Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg trenger å se Tick, Tick Boom igjen og at jeg elska denne filmen så mye allerede første gangen.

Tick, Tick Boom er en autobiografisk musikal om dagene før Jonathan Larson fylte 30 og redselen hans for å ikke ha oppnådd nok. Og mens jeg selv var nervøs for å fylle 30 så føles det veldig fjernt nå som jeg er 36 år og å være eldre enn 30 på ingen måte er så veldig annerledes enn å være i tjueårene. På en måte liker jeg det nesten bedre fordi jeg brukte mer tid på å sammenlikne meg selv med andre før og nå følger meg tryggere i meg selv enn da jeg var yngre, sånn i tillegg til at jeg gir mer blaffen. Og det kan godt hende jeg kunne vært mindre sær og geeky enn jeg er, men jeg liker meg selv bedre enn før jeg fylte 30. Samtidig så gir Jonathan Larsons evige følelse av at klokka tikker og at han hadde dårlig tid så mye mer mening når man vet at han døde rett før han fylte 36 år og rett før musikalen Rent, som ble hans største suksess, hadde premiere. For han hadde så mye dårligere tid enn han fortjente å ha.

*

Uansett, det er ikke noe med handlingen i Tick, Tick Boom som nødvendigvis er oppsiktsvekkende eller veldig nyskapende og dette er ikke en musikal der det er så mye som skjer. Noe som dog ikke er et problem siden dette er en av de musikalene som handler mindre om det rent konkrete som skjer og mer om større ting. Som ønsket om å skape; et ønske jeg i ekstremt stor grad kan relatere meg til. Selv er jeg litt for lat, samtidig som jeg tar litt for gitt at jeg har skikkelig god tid og det er kanskje derfor jeg enda ikke ER utgitt forfatter, men jeg elsker å være kreativ og kan ikke se for meg et liv uten det. Og ofte syns jeg det er lettere å tegne eller å fargelegge enn å skrive fordi det er ting jeg lettere kan gjøre mens jeg ser på film eller tv-serier, dessuten så har jeg lavere forventninger til meg selv når jeg tegner så det krever mindre. Men når jeg har veldig mye følelser eller blir engasjert eller har mye tanker om noe så må jeg skrive. Å tegne eller fargelegge er kos, men å skrive er å komme hjem. Dessuten er jeg en person som kanskje lever mye på overflaten, jeg er i grunnen ganske optimistisk og lett på mange måter og jeg sliter med å søke dypere, men de gangene jeg kommer nærmest er når jeg skriver. Sånn sett så er det ikke så rart at jeg elsker historier om folk som dypt og inderlig ønsker å gjøre noe kreativt; om det så er å spille teater eller synge eller altså å skrive. Og drømmen om å skrive musikaler kan jeg jo hvert fall relatere meg til (det nærmeste jeg har kommet var å skrive en musikal der en t-banetur var en metafor livet bestående av femten sangtekster som jeg posta i en blogg som jeg tror fortsatt er mulig å finne på nettet om man leter godt nok), på samme måte som den selvopptattheten å ha en skaperdrøm gir. Følelsen av at man gjør noe veldig viktig når man skriver eller finner på ting og at ingen andre helt forstår en. Med andre ord er det mye i meg som kan relatere meg til Jonathan Larson, selv om en essensiell forskjell var at han faktisk var nyskapende og genial, mens jeg ikke akkurat kan kalles det, i alle fall ikke enda. Og samtidig tror jeg mye med Jonathan Larsons historie er så universelt at de fleste kan kjenne seg igjen i noe i alle fall, noe som er en grunn til å se Tick, Tick Boom.

*

En mye bedre grunn er selvfølgelig det at dette er en utrolig flott film. Det føles litt urettferdig at Lin-Manuel Miranda her viser seg som en skikkelig god regissør når han allerede er en over gjennomsnittet god komponist og låtskriver og en ganske god skuespiller og rapper bare for å nevne noe. Men Lin-Manuel Miranda viser jo her at han altså er en skikkelig god regissør i tillegg i alle fall sånn jeg ser det, uten at jeg her skal skryte på meg å kunne noe særlig om film for det er ikke tilfelle. Videre er sangene her skikkelig fine og jeg elsker særlig Come to your senses som var en sånn scene som var så nydelig at jeg måtte se den igjen rett etter at jeg hadde sett den fordi ååå som jeg elsket den scenen. Men jeg elsker også Sunday, som basically er en geeky hyllest til sangen med samme navn fra Sondheims musikal Sunday in the park with George, bare at det i Tick, Tick Boom foregår på en diner med skikkelig masse musikalskuespillere som dukker opp. Sunday-scenen var i tillegg en sånn scene som fikk meg til å føle meg skikkelig genial fordi jeg kjente igjen så mange av musikalskuespillerne som dukka opp i småroller der. Tjihi! De andre sangene var også fine og jeg likte hvordan man i for eksempel Louder than words kan kjenne igjen mye av den rocka stilen man finner i Rent, den føles som en profeti om det som skulle komme om det gir mening. Og så er alle sangene i Tick, Tick Boom flott fremført og særlig Alexandra Shipp og Vanessa Hudgens synger skikkelig bra.

*

Noe som fører meg til skuespillet som er elsk og ååå som jeg håper Andrew Garfield blir nominert til Oscar for rollen som Jonathan Larson. Andrew Garfield synger bare helt greit og har ingen stor sangstemme, men han spiller så bra og fanger Jonathan Larsons rastløse energi så godt at det fortjener masse priser etter min mening. Og Alexandra Shipp og Robin de Jesús spiller skikkelig bra i sine roller, sånn i tillegg til at jeg, selvfølgelig (det kan kanskje hende noen få har fått med seg at jeg er bittelitt Sondheim-geek), elska Bradley Whitford som Stephen Sondheim (nå kommer alle filmer jeg ser fremover til å skuffe meg litt fordi de IKKE har Sondheim som en karakter, nå syns jeg Sondheim burde dukke opp i alle filmer). Og så er det flott filmet og fotografert og ikke minst smart fortalt med for eksempel en scene i en svømmehall når Jonathan Larson får ideen til sangen Come to your senses og jeg klarer ikke å forklare den scena bra nok, men om noen ser Tick, Tick Boom-filmen så skjønner dere hva jeg mener.

*

Og denne anmeldelsen er veldig rotete, men det føles også litt riktig for en film som jeg ble veldig, veldig glad i og som nok er en av de beste filmene jeg har sett i år. Dette er en smart og personlig film som er perfekt for alle som elsker musikaler eller bare er et menneske som ønsker å gjøre en forskjell gjennom å skape. Eller alle som en gang har fylt eller skal fylle 30 for den saks skyld.

Terningkast 6!