Komponistserien - Jonathan Larson =D

Heisann! Det er søndag, jeg har i dag vært på en musikaljulekonsert med Sanne Kvitnes som var veldig fin, men bare litt for kort. Men den ga meg julestemning og inneholdt flere Sondheim-sanger så jeg var happy ;) Ellers har jeg 27 000 ord på Nanowrimo nå og det er kult og :)

Uansett, jeg kunne ventet med neste innlegg i komponistserien, men jeg føler for å dele det nå, blant annet fordi jeg er ganske usikker på når neste innlegg i serien etter dette vil kunne komme siden jeg har en del ting jeg trenger å blogge om fremover pga. teaterplaner og filmer som kommer og slikt. Dessuten fortjener Jonathan Larson å skrives om så derfor :) 

Jonathan Larson

En tidlig februardag i 1960 ble Jonathan Larson født i New York. Han ble tidlig eksponert for musikk og teater og dette gjenspeilet seg i at han spilte tuba og trompet, sang i skolekoret og tok pianotimer i tillegg. Tidlige inspirasjonskilder var rockemusikere som Elton John og Beatles blant annet, så vel som klassiske musikalkomponister, der han var særlig glad i Stephen Sondheim (noe som vises veldig tydelig i sangen Sunday fra Tick Tick Boom som basically er sangen med samme navn fra Sondheims musikal Sunday in the park with George, bare at i Tick Tick Boom er tematikken en diner og ting som finnes der. At det handler om en diner er ikke så rart i og med at Jonathan Larson i voksen alder jobbet i ni år som en kelner på en diner, mens han brukte fritida si til å skrive og komponere musikaler. Det var også sistnevnte som var Jonathan Larsons store drøm fra ung alder og han var heldig nok til å få kontakt med Stephen Sondheim da han gikk på College, noe som må ha vært veldig motiverende og inspirerende siden Sondheim er en av de største musikalkomponistene EVER. Sondheim endte opp med å skrive anbefalelsesbrev om Jonathan Larson da Larson prøvde å slå igjennom som musikalkomponist, noe som tok tid. Det manglet dog ikke på forsøk og Larson skrev flere musikaler, deriblant Tick Tick Boom, som i disse dager har blitt film regissert av Lin-Manuel Miranda og som ble produsert som scene-musikal etter Jonathan Larsons død. Den musikalen Jonathan Larson likevel ble aller mest kjent for er Rent. Det var i utgangspunktet manusforfatteren Billy Aronson som fikk ideen om å skrive en musikal basert på Puccinis opera La Boheme. Aronson lette etter samarbeidspartnere for å skape konseptet og fant snart nok Jonathan Larson som endte opp med å få ta over prosjektet etter hvert. Larsons ønsket å gjøre Rent til en svært personlig musikal med mange autobiografiske elementer og det kan man absolutt si at Rent også ble. Rent ble en enorm suksess og det mest triste med akkurat det er at Jonathan Larson ikke levde til å se dette for han døde 36 år gammel, samme dag som Rent hadde sin første offisielle prøveforestilling. Senere har det blitt klart at Jonathan Larson antakelig hadde Marfan Syndrom; som er en sykdom som påvirker bindevevet. Folk med dette syndromet er ofte høye og tynne med lange fingre, tær og armer; alt sammen ting som Jonathan Larson hadde. Dessverre var ikke Marfan Syndrom særlig kjent på midten av 90-tallet og når Jonathan Larson følte seg dårlig dagene før han døde så regnet legene med at det bare var influensa eller matforgiftning og tok ikke tegnene alvorlig. 25. januar 1996 døde Jonathan Larson av en «aortic dissection» hjemme hos seg selv. Senere undersøkelser har vist at om ting hadde blitt oppdaget og behandlet tidligere så kunne Jonathan Larson fint ha klart seg, men trøsten er at musikken til Jonathan Larson så definitivt lever videre og er populær som aldri før.

Selv ble jeg introdusert for Jonathan Larson via Rent, som så mange andre. Mens det finnes problemer med Rent som musikal, etter min mening først og fremst at den kunne vært bedre fortalt rent dramaturgisk sett, så er også Rent en musikal jeg har et svært nostalgisk forhold til. Jeg liker hvordan den moderniserer innholdet i operaen La Boheme til å handle om unge mennesker i New York i skyggen av AIDS/HIV-krisen, jeg liker den fengende musikken og jeg liker karakterene selv om jeg på mine eldre dager innser at Angel nok er den eneste virkelig sympatiske karakteren i Rent. Samtidig trenger ikke karakterer å være sympatiske for å være engasjerende og man blir engasjert av karakterene og musikken og hele stemninga som er Rent.

Jeg har de siste dagene endelig fått muligheten til å lytte til soundtracket til den kommende Tick Tick Boom-filmen og den rocka sounden som kjennetegner Jonathan Larson finner man også der og jeg liker dette; liker hvordan Jonathan Larson skriver svært fengende musikalmusikk som er klassisk på mange måter, men likevel med en rocka stil som føles unik.

Og jeg syns Jonathan Larson definitivt var en svært dyktig komponist som jeg gjerne skulle sett utvikle seg videre. For det er så dumt at han døde så ung og ikke fikk sett hvilken suksess for eksempel Rent har blitt. Jeg lurer på hva mannen som en gang drømte om å bli musikalkomponist og var fascinert av Stephen Sondheim hadde sagt om han hadde visst at han nå sikkert er grunnen til mange andres musikalkjærleik. Håper han hadde likt akkurat det skikkelig godt.

*

Fire sanger av Jonathan Larson som jeg er litt ekstra glad i 

- Louder than words fra Tick Tick Boom

Denne sangen er en veldig ny oppdagelse for meg, men jeg har raskt blitt veldig fascinert. En ting er teksten her som er skikkelig god og inspirerende. Dessuten er jeg skikkelig imponert av Andrew Garfield som aldri tidligere har spilt i musikaler, men som synger så bra på soundtracket til Tick Tick Boom at jeg gleder meg fryktelig mye til neste helg da jeg kan se den nye Tick Tick Boom-filmen på Netflix og lære denne musikalen virkelig å kjenne. For jeg har visst om Tick Tick Boom i årevis, men jeg har ikke fått lytta til musikken før nå og det føles viktig å lytte mye fremover for å prøve å ta det igjen. 

- Come to your senses fra Tick Tick Boom

Fun fact: jeg oppdaget Natalie Weiss for veeeldig lenge siden på Youtube, der man kan se henne fremføre supermange sanger. Og dette er Come to your senses fra Tick Tick Boom, som er en veldig sår og god sang som har en melodi som høres ut som om dette er en sånn sang som høres lettere ut å synge enn den er. Teksten er god, Natalie Weiss har en supergod innlevelse og et helt eget særpreg som gir denne sangen noe eget og ja, dette er en annen sang som er ny for meg, men som jeg virkelig syns er flott.

- Take me or leave me fra Rent

I ekstremt mange år var dette min faste ringetone på mobilen min fordi jeg elsker denne sangen og har elska den i årevis. Jeg har nå sviktet Take me or leave me hva angår ringetone og har You'll be back fra Hamilton i stedet, men kjærligheten for sangen Take me or leave me består og jeg syns denne sangen er superkul. Litt på grunn av melodien som er helt elsk etter min mening og litt fordi denne sangen er så enormt fengende at det nesten ikke skulle vært lov. Versjonen av Take me or leave me som jeg deler er awesome fordi Eva Noblezada synger så eksepsjonelt bra at bare wow! Shoshana Bean er ganske super selv ;)

- Seasons of love fra Rent

Det er så mange sanger fra Rent jeg liker, men jeg ville bare velge to fra hver av Jonathan Larsons produserte musikaler og det er noe med teksten i Seasons of Love som er som å komme hjem. Alle musikalgeeker kan takke denne sangen for at vi har lært at det 525 600 minutter i et år og sånn ellers så bare liker jeg veldig godt hvordan denne sangen setter så godt ord på de små tingene i livet som er viktigst, der i blant altså LOVE. Det er kanskje en tekst som en kyniker kunne betegnet som litt klisje, men det er skrevet med en oppriktighet og fremføres med noe genuint og ærlig som gjør at det føles sant og riktig. Jeg liker denne sangen veldig godt og kommer nok alltid til å gjøre det.