Utvidelsen :)
Heisann! Det er søndag og jeg spiller mye dataspill for tiden. Utover det så gruer jeg meg en del til en utredningsdings jeg har på Rikshospitalet på tirsdag (det høres veldig lite kos ut), men utenom det så tror jeg neste uke kan bli finfin nok. Og jeg tegner masse for tiden og jeg har fått nyeste boka til Fredrik Backman i posten og gleder meg supermye til å begynne å lese den og ja, det er jo mye som er fint, dessuten vant jeg til og med en konkurranse igjen for første gang på superlenge for noen dager siden og vil derfor få to kinobilletter i posten :)
Her er ellers en fargelegging fra slutten av september som jeg enda ikke har posta noen andre steder, men som kan postes her sånn at det ikke blir bare tekst.
Ellers syns jeg det mest teite som har hendt i det siste er det at det for ikke så lenge siden ble annonsert den siste karakteren i Super Smash-spillet og da ble det også annonsert at Kingdom Hearts-spillene skal komme til Switch. Noe som kunne vært innmari kult (har bare spilt ca. halvveis på første spillet før jeg ga opp og nå har jeg ikke Playstation-konsoller tilgjengelig lenger) om det ikke var for at spillene visstnok bare vil finnes som Cloud-versjoner, noe som handler om at de har grafikk og slikt som er for avansert for Switch, men som funker når man spiller via Cloud, som dog har det handicappet at man må ha superstabilt internett hele tiden for at det skal funke å spille fordi Cloud-versjoner spilles via en ekstern server eller noe sånt, dessuten mister man Switch største trumfkort som jo er at man kan spillet Switch både på tv-en og i håndholdt modus og derfor kan spille Switch hvor som helst, ikke bare hjemme. At Kingdom Hearts-spillene vil være Cloud-versjoner vil i praksis begrense hvor man kan spille det fordi man ikke nødvendigvis har tilgangen til nettet bestandig, dessuten er Cloud-versjoner i følge Nintendos offisielle nettside for øyeblikket kun tilgjengelig i USA og Canada, noe som gjør at selv hvis jeg hadde hatt stabilt nok internett til å kunne være koblet til nettet hele tiden for å spille Kingdom Hearts via Cloud-versjon på Switch når det kommer, så er det uansett ikke geografisk tilgjengelig. Og det går jo bra, jeg har ikke noe akutt behov for å gi Kingdom Hearts et nytt forsøk, men det irriterer meg ganske mye at det nå blir tilgjengelig på Switch uten at det blir tilgjengelig liksom, om det gir mening.
Nok om det. Nå tenkte jeg å dele mitt lille forsøk på å skrive en grøssernovelle om gatelykter som jeg sendte til Pendelen. Der vant den ikke så da deler jeg den her i stedet. Den er ikke så veldig skummel, men jeg føler at jeg klarte å unngå å falle for fristelsen for å være for forklarende og jeg liker ideen og oppbyggingen godt. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)
Utvidelsen
Det står en gatelykt ved den
røde benken. En annen ved treet i parken der hun tre ganger har sett et ekorn
pile opp og ned. En ved motorveien som kanskje ønsker å kjøre av gårde selv. En
gatelykt like ved blokka der hun bor som av og til kan speile seg i sølepytter.
Mie har en rar følelse av at det er
stille før stormen. Det er spådd overskyet ingentingvær så det er ikke
bokstavelig talt storm på vei, men det føles som om noe truer likevel. Hun aner
bare ikke hva. Eller for den saks skyld hvorfor ting føles som de gjør for de
har ingen grunn til det. Verden rundt henne er den samme som før. Jobben er en
jobb, intet mer og intet mindre, dagene går i et og når hun kommer hjem venter
det en svart katt som lar henne kose litt før den legger seg på toppen av
klesskapet der ingen andre kommer til, Mie har i alle fall ingen planer om å
prøve. Mie drikker te en sen septemberkveld og tenker at hjernen hennes er rar
og at hun burde føle seg mye tryggere og likevel, følelsen er der av at det er
noe som venter, noe som truer. Noe som vil endre alt.
Det står en gatelykt ved den
røde benken. En annen ved treet i parken der hun tre ganger har sett et ekorn
pile opp og ned. En ved motorveien som kanskje ønsker å kjøre av gårde selv. En
gatelykt like ved blokka der hun bor som av og til kan speile seg i sølepytter.
Det står en gatelykt i bakgården. En står like ved den overfylte søppelkassa
som alt for sjelden tømmes. Det står en annen gatelykt igjen på vei til jobb som
blinker jevnt og trutt og aldri helt får ro.
Mie går til jobb og det er torsdag og
noe er annerledes, men hun vet ikke hva. Det er en ganske fin dag egentlig.
Skyet ja, men lufta er frisk og klar høstluft og det er jo egentlig det hun
liker best når kalenderen viser slutten av september og høsten er i gang for
fullt. Mie føler likevel veldig på den følelsen, den som forteller henne at noe
er annerledes og hun skulle ønske hun visste hva det var. Hun kommer til jobben,
et kontor der hun gjør oppgaver som hun får godt til og som kanskje ikke
engasjerer så mye, men det kunne vært langt verre. I lunsjen prater hun med Caspar
og Elina om alt og ingenting og for en stund bare er Mie. Følelsen av at noe er
annerledes gjemmer seg for en stakket stund og verden er i balanse. Kanskje har
den vært det hele tiden.
Det står en gatelykt ved den
røde benken. En annen ved treet i parken der hun tre ganger har sett et ekorn
pile opp og ned. En ved motorveien som kanskje ønsker å kjøre av gårde selv. En
gatelykt like ved blokka der hun bor som av og til kan speile seg i sølepytter.
Det står en gatelykt i bakgården. En står like ved den overfylte søppelkassa
som alt for sjelden tømmes. Det står en annen gatelykt igjen på vei til jobb som
blinker jevnt og trutt og aldri helt får ro. Like ved T-banestasjonen står det
en gatelykt som er akkurat tre centimeter høyere enn normalen. Rett der noen
har tagget «Julie + Mahmed = sant» står det en annen. En gatelykt står rett ved
ungdomsskolen og venter på et eller annet.
Fredager føles liksom litt ekstra lange
fordi helgen er så nær, men så er det likevel en hel del timer jobb først og
det er snegletimer, tiden har tilsynelatende tatt en eviglang pause, alt føles
så uendelig. Om ikke annet distraherer utålmodigheten Mie fra å fokusere på den
fortsatt like tilstedeværende følelsen av at noe er annerledes. En følelse som
likevel kommer tilbake da arbeidsdagen endelig er over og hun går hjemover mot
blokka der hun bor. Noe er annerledes, noe er helt galt og det irriterer Mie at
hun ikke vet hva. Alt hun vet er at hun ikke liker den følelsen og at hun skal
trylle den bort med å drikke minst to kopper varm sjokolade når hun kommer hjem
før hun legger seg på sofaen fordi katten hennes av en eller annen grunn har
kommet frem til at det er da den vil kose. Når noen ligger på en sofa er det fritt
frem, da trenger den å gi oppmerksomhet til gangs. Mie ser frem til det og
fortsetter ferden og der er blokka og så går hun opp de slitte trappene som
likevel føles imøtekommende og så låser hun seg inn og beslutter at hun skal
bruke den koppen som det er frosker på.
Det står en gatelykt ved den
røde benken der malingen falmer og skreller av og den opprinnelige gråbrune
fargen tidvis titter frem. En annen ved treet i parken der det ligger et
kadaver og om man gransker det nærmere skjønner man at det er ekornet. En ved
motorveien som ser ut til å svaie lett i en ikke-eksisterende vind. En gatelykt
like ved blokka der hun bor som speiler seg i en sølepytt som snodig nok har
dukket opp selv om det ikke har regnet på over en uke. Det står en gatelykt i
bakgården som virker merkelig truende. En står like ved den overfylte søppelkassa
som er så full at det også ligger søppel på bakken rundt. Det står en annen
gatelykt igjen på vei til jobb som blinker jevnt og trutt med et rødlig skarpt
lys som forteller om fare. Like ved T-banestasjonen står det en gatelykt som er
enda noen flere centimeter høyere enn normalen. Rett der noen har tagget «Julie
+ Mahmed = sant» står det en annen. En gatelykt står rett ved ungdomsskolen
og har en veldig lang skygge som ser klar ut til å sluke hele skolen om det går.
Det står en gatelykt bak kulturhuset.
Det står en annen i skogen som en ugle sitter på. En ved det gamle bankbygget.
En annen igjen foran postkontoret. Alt er bare gatelykter. Alt sammen, det
utvider seg hele tiden og den dagen noen oppdager det er det allerede for sent.
Katten mjauer desperat den lørdagsmorgenen.
Vannkokeren piper frustrert. Kjøleskapet suser lidende. Mie vil ikke gå ut i
verden for å kjøpe lørdagsaviser og burde heller ikke gjøre det, men hun gjør det
likevel.
Det står en gatelykt ved den
røde benken der malingen falmer og skreller av og den opprinnelige gråbrune
fargen tidvis titter frem. En annen ved treet i parken der det ligger et
kadaver og om man gransker det nærmere skjønner man at det er ekornet. En ved
motorveien som ser ut til å svaie lett i en ikke-eksisterende vind. En gatelykt
like ved blokka der hun bor som speiler seg i en sølepytt som snodig nok har
dukket opp selv om det ikke har regnet på over en uke. Det står en gatelykt i
bakgården som virker merkelig truende. En står like ved den overfylte søppelkassa
som er så full at det også ligger søppel på bakken rundt. Det står en annen
gatelykt igjen på vei til jobb som blinker jevnt og trutt med et rødlig skarpt
lys som forteller om fare. Like ved T-banestasjonen står det en gatelykt som er
enda noen flere centimeter høyere enn normalen. Rett der noen har tagget «Julie
+ Mahmed = sant» står det en annen. En gatelykt står rett ved ungdomsskolen
og har en veldig lang skygge som ser klar ut til å sluke hele skolen om det går.
Det står en gatelykt bak kulturhuset.
Det står en annen i skogen som en ugle sitter på. En ved det gamle bankbygget.
En annen igjen foran postkontoret. Alt er bare gatelykter. Alt sammen, det
utvider seg hele tiden og den dagen noen oppdager det er det allerede for sent.
Det står en ny gatelykt
utenfor blokka den kvelden og om man nærmer seg den kan man nesten høre et rop
om hjelp. Og i en blokk er det en leilighet der en vannkoker og en vinduskarm
er helt aleine sammen med en katt som ikke vet det enda, men den vil alltid
vente på at noen skal komme hjem.
Kommentarer
Legg inn en kommentar