Der jeg anmelder Eastward og babler om ymse annet :)

Heisann! Det er torsdag og det beste med oktober er at jeg så langt har tegna noe hver dag pga. Inktober og kost meg mye med det. Utover det så endte jeg spontant opp med å laste ned Chicory: A Colorful Tale på Steam forleden dag og det er skikkelig elsk:


Det er et eventyr der man spiller en hundeaktig karakter som man oppkaller etter yndlingsmaten sin og så løser man gåter og utforsker en stor verden, som attpåtil er et stort lerret der man kan fargelegge alt man ser. Anmeldelse kommer antakelig etter hvert. Uansett liker jeg dette spillet skikkelig godt.

Og ellers så leser jeg mye fint, jeg venter på to svenske bøker jeg snart vil få i posten og jeg har tatt en sjefsavgjørelse om at jeg ikke får lov til å kjøpe bøker før november (med unntak av om jeg plutselig skulle befinne meg i f.eks. Gøteborg eller København i løpet av måneden, det er usannsynlig, men om det skjer så får jeg selvfølgelig lov til å kjøpe bøker) fordi jeg har veldig mye å lese på for tiden. Hva angår bøker så har jeg for øvrig lest at Nobelprisen i Litteratur antakelig blir annonsert i dag, noe som gjør at det er 90% sikkert at jeg i ettermiddag kommer til å være veldig skuffet og 10% sjanse for at jeg kommer til å være fra meg av entusiasme. Jeg heier nemlig som vanlig på Stephen Sondheim for hans musikaltekster og jeg syns han fortjener prisen så himla mye og en del av meg vet at det antakelig ikke kommer til å skje, men en annen del av meg tenker at det alltids er håp all den tid Bob Dylan som låtskriver tross alt vant for noen år siden. Jeg har tenkt å tegne en tegning i dag av en slange som slanger seg rundt Nobelkomite-folk for å tvinge dem til å gi prisen til Sondheim ;)

Her er trailer for et annet spill jeg har elsket i det siste, nemlig Eastward:


Nå tenkte jeg å dele en nyskrevet anmeldelse av Eastward. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Eastward – grunner til at Eastward er elsk


Eastward begynner med en vanlig dag i livet til gruvearbeideren John og ungjenta Sam som han har vært som en far for siden dagen han fant henne. De jobber, Sam har sin første dag på skolen og spillet starter trygt og greit, noe som dog bare er stille før stormen. Sam og John bor nemlig i en post-apokalyptisk liten by under jorden der de stadig fortelles om hvordan verden over jorden er mørk og farlig og grunnet ymse omstendigheter ender de opp med å bli forvist til verdenen over overflaten. Imidlertid er det absolutt farer der oppe, men det er på ingen måte det forferdelige stedet de har blitt fortalt om og dette er begynnelsen på et storslagent eventyr der John med sin trofaste stekepanne og Sam med sine mystiske krefter opplever vennskap, spenning og mye mer i et spill jeg har blitt veldig glad i.

Hovedgrunnen til at jeg fort ble betatt av dette spillet er den Zelda-aktige stemningen som man finner i alle slags små sjarmerende detaljer. Eksempelvis kommer det en lyd når John og Sam åpner bokser som får meg til å tenke på lyden når Link åpner kister, det er «dungeons» (som jeg ikke har noe bra norsk ord for at the moment) og bosser, det er hjerter som samles og gir flere og flere liv og det er gåter man må løse underveis. Alt dette minner meg om Zelda-spillene og jeg elsket det fra første øyeblikk.

Samtidig så ble jeg veldig sjarmert av karakterene. John sier absolutt ingenting, men er uttrykksfull likevel og Sam er boblende entusiastisk og full av sjarm. Og det er så mange andre karakterer man blir glad i som Alva og Isabel, William og Daniel og mange flere som hver på sin måte bidrar til å gjøre Eastward til et spill som man blir veldig betatt av.

Eastward er dessuten et skikkelig overskuddsprosjekt for det er så mange ekstra sjarmerende elementer her. Som et helt spill inne i spillet på spillmaskiner man finner rundt omkring der man kan spille JRPG-spillet Earth Born. Eller det lille enarmet banditt-spillet man spiller når man lager mat, noe man ofte gjør for å få mer hjerter eller bli sterkere på andre måter. Dette er sånne ting som ikke hadde trengt å være der, men som bidrar til å gjøre Eastward til et enda rikere og mer inspirerende spill-univers.

Uansett, selv har jeg kost meg mye med Eastward. Litt fordi jeg liker karakterene, stemningen og gåtene underveis, men også fordi det er et veldig pent spill med en kjempedetaljert pixel-grafikk som i seg selv er innmari lett å like. Dessuten er det et godt automatisk lagringssystem som gjør at om man dør, så er det aldri for mye du må gjøre igjen, sånn i tillegg til at bossene føles rettferdige, de kan være frustrerende, men man vet at det handler om en selv og ikke dårlig spilldesign om man sliter med noe.

Eastward har likevel noen svakheter. Personlig syns jeg ikke det gjør så mye at veldig mye av slåssingen mot fiender man møter på underveis gjøres med Johns stekepanne på samme måte, men noen vil sikkert ønske seg noe mer intrikat, alternativt å ha mer behov for Sam i kampene. Spillet er også litt tregt i begynnelsen og det gjorde heller ikke meg noe, men noen vil kanskje miste tålmodigheten av at det tar litt tid før spillet tar ordentlig av. For meg personlig så likte jeg Eastward supergodt frem til litt over halvveis, men nå har jeg kommet til noe jeg har spoilet at er et av de aller siste kapitlene og det er en svakhet at spillet her blir mer frustrerende enn gøy, såpass frustrerende faktisk at jeg har startet en ny fil sånn at jeg kan få til ting jeg har klart før med bedre hell i stedet.

At spillet blir mer frustrerende enn gøy på slutten handler likevel mer om meg enn om Eastward som sådan, men det er likevel noe jeg vil nevne. Jeg syns også det er synd at spillet er litt for lineært siden jeg hadde satt pris på å kunne utforske gamle områder på nytt og det ikke ser an til å gå an.

Det er likevel mye mer Eastward som jeg syns er helt magisk og jeg liker følelsen det ga meg av å virkelig elske universet i et spill i alt fra spillbarhet til musikk til stemning. Eastward er ikke perfekt og det er småting som trekker ned, men om det er noen spill jeg virkelig kommer til å huske fra 2021 så er Eastward definitivt et av dem.

Terningkast 5!


Kommentarer

  1. Det virka som et veldig søtt, fint og fantasifullt spill :) Jeg liker at det har litt retro-vibber og jeg liker premisset, det er noen veldig interessante filosofiske tanker det maner fram. Og uten at jeg har spilt dette spillet, kan jeg forstå frustrasjonen din. Jeg blir lett frustrert av spill sjøl, men jeg trur det er vanskelig å finne den rette balansen, for spill som ikke frustrerer meg i det hele tatt, ender ofte opp med å kjede meg. Og etter min erfaring er det sånn at jo mer frustrerende noe er, jo bedre føles det å overkomme det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er en vanskelig balansegang det der med frustrasjon i spill for om det ikke er noen utfordringer så er jo ikke det noe gøy heller. Fint at spillet virket søtt og fantasifullt og ja, jeg liker retrovibbene selv :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg