Der jeg skriver om ting som Ingenting å le av :)

Heisann! I dag er det 22. september og en fin ting med i dag er at jeg ikke startet en ny trend i fjor. Denne datoen i fjor var nemlig den datoen da det jeg trodde bare skulle bli en liten legetime endte opp med innleggelse og 17 dager på sykehus. Og jeg mener, alt kan jo skje, verden er full av overraskelser, men jeg anser det som særdeles lite sannsynlig at jeg plutselig havner på sykehus i dag, bank i bordet. Og det syns jeg er en veldig fin ting :) 

Og ellers så kommer komponistserien tilbake i neste uke regner jeg med, den har bare en liten pause fordi jeg fikk litt følelsen av at absolutt ingen brydde seg om geeky musikalkomponist-babling utenom meg selv og da falt motivasjonen litt. Utover det så har jeg ikke så mye nytt å melde. Jeg leser masse fint, jeg skal på teater i morgen (West Side Story med mamma og så skal vi spise på restaurant først og det blir bare ååå så supert) og jeg har lastet ned dette spillet og er helt betatt:

Videoen viser trailer for spillet Eastward, som kom ut for seks dager siden og frem til nå er tilgjengelig på PC og Mac via Steam, så vel som Nintendo Switch. Det er et action-eventyr (med trykk på eventyr) med pixel-grafikk som minner meg veldig om Zelda på den beste måten, det er enormt sjarmerende og engasjerende og jeg har fått helt dilla fordi det er så stemningsfullt og kult og akkurat det jeg ønsket meg mens jeg venter på Mario Party-spillet som kommer ut i slutten av oktober =D Eastward er elsk og anbefales på det sterkeste!

Ellers så har jeg besluttet at jeg både trenger å skrive en gotisk roman (det fins en Nanowrimo-spinoff i oktober kalt Gothnowrimo der man skal skrive en gotisk roman, men den trenger ikke nødvendigvis å være 50 000 ord eller mer, så ordmålet mitt kommer nok til å være mindre for ikke å bli gal siden jeg selvfølgelig skal være med på Nanowrimo i november som vanlig også) OG å tegne hver dag i oktober :) Jeg skal i alle fall prøve for jeg vil heller sette meg et mål om å skrive og tegne hver dag og så ikke få det til fordi andre ting kommer i veien, enn å ikke en gang prøve. 

Men nå tenkte jeg å poste denne traileren:

Jeg var nemlig på kino og så Ingenting å le av på lørdag og jeg tenkte nå å avslutte dette innlegget med å poste min anmeldelse av denne filmen. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Yay!

Ingenting å le av

 

En av mine guilty pleasures er en viss fascinasjon overfor historier med kreft-tematikk (noe som er grunnen til at Lurlene McDaniels var yndlingsforfatteren min da jeg var 12 fordi basically alt hun skrev var smått deprimerende kreftbøker). Med det sagt så har jeg med alderen heldigvis fått mer krav til sjangeren for det er så lett å behandle tematikken feil, dessuten vil jeg personlig ikke at noe skal være utelukkende deprimerende, jeg vil gjerne ha litt humor i tillegg. Og akkurat derfor hørtes Ingenting å le av utvilsomt ut som en film som ville passe meg veldig godt. Og ja, jeg er godt fornøyd.

Ingenting å le av er en dramakomedie om en vellykket 40 år gammel komiker som er godt fornøyd med tilværelsen da alt snur. Da Kasper i løpet av få dager mister et show, får vite at han er alvorlig syk med kreft og blir slått opp med av kjæresten tenker han at livet, bokstavelig talt, ER ingenting å le av.

Og likevel, livet overrasker og Ingenting å le av er en film som ofte er både morsom og sjarmerende, samtidig som den likevel hele veien behandler krefttematikken med det helt nødvendige alvoret tematikken fortjener. Dette er en skikkelig god kreftfilm og jo da, det er kanskje ikke verdens mest originale film nødvendigvis, dessuten dukker det opp et par klisjeer underveis, men det føles likevel aller mest som en varm og evig engasjerende film som både har artige og rørende øyeblikk.

Mye av dette skyldes skuespillet. Selv har jeg vært litt skeptisk til Odd-Magnus Williamson utelukkende pga. et intervju med ham som jeg leste i KK for mange år siden der han sa noe jeg fant særdeles udelikat og teit, men det har de siste årene blitt åpenbart at han er en veldig flink og ålreit fyr og han er svært god og overbevisende i Ingenting å le av. Hva angår skuespill er det likevel andre, som Sara Khorami, som gjør det sterkeste inntrykket, uten at det gjør Odd-Magnus (som også har skrevet manus her) sin innsats mindre beundringsverdig.

Så det er både humor og alvor her, det er karakterer som man blir glad i og det er godt fortalt og godt filmet i tillegg. Alt dette er vel og bra.

Et lite aber er like fullt klart til stede i filmens behandling av karakteren Erik Elisabeth. Dette er Kaspers bestevenn, som vi følger i en bihistorie som følger Erik Elisabeths kamp for å få være seg selv som transperson. Der Ingenting å le av åpenbart har gjort skikkelig god research rundt å ha kreft, er ikke dette tilfelle med transpersoner dessverre. Mitt personlige problem med Erik Elisabeth er at hen for meg fremstår som ganske usympatisk og jeg føler at det behandles som om Erik Elisabeths behov for å kle seg som kvinne er et valg som handler om å være selvopptatt og vanskelig, noe jeg vil tro absolutt ikke er tilfelle for transpersoner flest. Filmen har en scene der Erik Elisabeth kler seg som mann når han henter dattera si på skolen fordi hun er flau over å se ham i dameklær og dette fremstilles som en seier (at Erik Elisabeth kler seg som mann altså). Til filmens forsvar virker det som Erik Elisabeths datter aksepterer ham i dameklær i større grad etter denne scenen og man kan velge å tolke det som at filmen ikke nødvendigvis mener at man skal kle seg i herreantrekk når man er en mann som identifiserer seg som kvinne, men heller at man skal være åpen for å gjøre det i enkelte settinger for å vise at man syns å ta hensyn til barnet sitt er viktigere enn å kle seg i kvinneklær til enhver pris. Noe som fortsatt ikke er en helt tilfredsstillende moral, men som kan aksepteres. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av at filmen ikke er skrevet av noen som har researchet transpersoner underveis og jeg syns det er litt synd i en film som ellers gjør det aller meste veldig riktig.

For min del så føler jeg ellers at det manglet det siste lille snevet av magi som ville gjort Ingenting å le av virkelig elsk. Og det handler ikke om Erik Elisabeth, selv om filmens behandling av å være transperson ER en svakhet, men heller at jeg ønsket å bli enda mer grepet av historien enn jeg ble. Det var en slags distanse mellom Ingenting å le av og meg som gjør at en film som for noen sikkert er en virkelig sterk opplevelse, for meg bare var en litt over gjennomsnittet god film. 

Jeg syns likevel at Ingenting å le av er en klar femmer terningkastmessig sett for den lykkes veldig med det aller meste den prøver på og fremtrer i all hovedsak som en skikkelig fin film. Hvis man vil se en norsk film om kreft på kino som har nok humor til at det ikke blir for deprimerende, så er dette med andre ord absolutt ikke et dårlig alternativ.