Om Ninjababy og sånt :)

Heisann! Det er lørdag kveld og siden sist så har jeg endelig vært på kino og restaurant igjen, førstnevnte noe jeg vil komme tilbake til. Utover det har det jo nå vært Eurovision og jeg er så himla glad over at det ble noe av i år for jeg vet ikke om jeg hadde taklet to år med kansellering pga. pandemien på rad. Og jeg er ganske fornøyd med resultatet i år. Ikke fordi sangen som vant på noen måte er min stil (jeg syns det likevel var en god låt, det er bare veldig langt unna min musikksmak), men fordi jeg likte hvem som kom på andre og tredje og var mye enig med plasseringene (med et lite unntak i Nord-Makedonia som ikke gikk videre fra semifinalen og egentlig var den største favoritten min i år). Det eneste nå er at en liten del av meg er litt redd for at vinnersangen skal inspirere 2022 til å være stappfull av rock, men samtidig så ble jo ikke ønsket mitt om en Eurovision stappfull av ballader i 2018 inspirert av Portugals seier i 2017 oppfylt og da skjer sikkert ikke skrekken heller. For jeg skjønner jo egentlig ganske godt at det ikke er så mange Disneyske musikalsanger som jeg ville foretrukket i Eurovision, men jeg vil ikke at det skal være overdose rock heller, da hadde ørene mine blitt ganske slitne fort.

Og ellers så har jeg altså vært på kino og det er det dette innlegget skal handle om. Jeg har sett Ninjababy:

Jeg tenkte nå å dele min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Så da bables vi og god fornøyelse :)

Ninjababy

Det er ikke så ofte jeg ser trailere for norske filmer og tenker «denne filmen trenger jeg å se», men akkurat det var tilfelle med Ninjababy; som jeg i dag har sett på mitt første kinobesøk på over et halvt år og i en sal bestående av én annen person og meg. Og fin ting, jeg likte denne filmen ganske godt.

I Ninjababy følger vi 23 år gamle Rakel, som til sitt store sjokk blir gravid, noe hun ikke oppdager før hun er hele seks måneder på vei. Noe som jo er temmelig upraktisk siden Rakel aldri har ønsket seg barn og føler seg ekstremt uklar for et slikt alvor. Ut fra dette premisset spinnes en helt herlig dramakomedie som jeg tror de fleste kan like.

Mye av sjarmen her ligger i Rakel som karakter. Hun er glad i å tegne, å drikke øl og å ligge med folk og er egentlig ikke så veldig sympatisk, noe som gjør at jeg bare føler enda mer for henne. Videre er de andre karakterene i denne filmen også godt utviklet og interessante å følge og det er en veldig super ting. Mye av appellen for meg lå også i hvordan Rakel er veldig glad i å tegne og dette gjenspeiles i sekvenser med en tegnet versjon av Ninjababyen (som er Rakels navn på babyen hun er gravid med fordi den er som en ninja som har gjemt seg inni der i over seks måneder uten å titte frem), så vel som andre tegnede elementer (som gir bittesmå snev av tegnefilm i en ellers live-action film). Disse passer ypperlig siden denne filmen er løst basert på den grafiske romanen Fallteknikk, men er også supre fordi de føles originale og ypperlige for å vise Rakels følelser på en kreativ måte.

Videre er skuespillet skikkelig godt blant alle involverte, men særlig hos Kristine Kujath Thorp som Rakel. Hun er helt fantastisk i rollen som Rakel og er herved et skuespillernavn jeg har lyst til å følge med på og gjerne se i flere filmer.

Så, ja, det er mye jeg liker med denne filmen. Den er i hovedsak fornøyelig, men har drama i seg når det trengs, den er sjarmerende fortalt og den har gode karakterer og godt skuespill hele veien. Om jeg likevel skal kommentere på noe så føltes det som om noe manglet og kanskje handler det litt om slutten som føltes litt mer stresset enn resten av filmen og som ikke var helt like god for meg som begynnelsen og midtdelen. Dessuten var det ikke all humoren som traff meg like godt.

Likevel, dette er en klar femmer og absolutt et godt valg når man drar på kino for første gang på månedsvis.