Fem ting jeg har lært av pandemien

Heisann! Det er fredag, men mer essensielt. I dag er det et år siden pandemien begynte og jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om det, men jeg må skrive noe om det likevel. Mer spesifikt tenkte jeg å skrive om fem ting jeg har lært om meg selv av pandemien som jeg syns er interessant å ta med seg videre, så da setter jeg i gang.

Fem ting jeg har lært om meg selv av pandemien (i tilfeldig rekkefølge)

1) Jeg har lært hvor viktig teater virkelig er for meg

Da det var Kongelig Variete begynte den med dette; sangen "As if we never said goodbye" fra musikalen Sunset Boulevard, og det var så sterkt for meg. For jeg vet at når jeg får dratt på teater igjen så vil det føles som om jeg aldri sa farvel, da vil det være som å komme hjem. Samtidig er det interessant å finne ut hvor ekstremt mye mer jeg har savnet teater enn det meste annet. For jo da, jeg savner å treffe folk (spillkvelder på Humanismens Hus, å treffe annen familie enn mamma innendørs, å se mennesker utenom jobben som uansett ikke er særlig sosial) og jeg savner å spise middag eller ta lunsj på restaurant eller å gå fysisk i en bokhandel, men det går bra (selv å ikke få dratt på kino går greit fordi det finnes så mange filmer på strømmetjenester som jeg enda ikke har sett). Å ikke kunne dra på teater går ikke bra. Jeg begynte å gråte for noen dager siden fordi Det Norske Teatret skulle sette opp yndlingsmusikalen min Into the Woods denne våren og flyttet premieren til 2022, ni av ti ganger jeg har grått i løpet av pandemien har vært i forbindelse med stengte teatre og det er interessant å finne ut hvor dårlig jeg takler mangelen på kultur. For jo, det finnes strømmede forestillinger fortsatt, men det er ikke det samme. Så mye av teater for meg er alt som kommer i tillegg: å spise middag på restaurant før eller etter forestilling, å gå innom baren for å kjøpe en brus og noe snacks, følelsen når man sitter i en sal rett før en musikal begynner, alt det som mangler og som jeg savner så intenst mye. Og det gir meg dårlig samvittighet å savne teater mest for jeg vet at det er så mange ting som er mer viktig objektivt sett, samtidig som teater handler om så mye mer enn teater for meg. Det handler om å dele en opplevelse som skjer live og der hver forestilling er noe helt eget, det handler om hvordan så mye av empatien min er utviklet av musikaler (for jeg påvirkes mer av musikaler enn av både bøker, filmer, tv-spill og tv-serier, jeg vet ikke helt hvorfor), det handler om pausen det gir fra virkeligheten og så mye mer. Teater er ikke bare teater, det var aldri bare det, men nå vet jeg det bedre enn før og det er fortsatt håpet om å ta med nevøen min på Kardemommeby i april, å se Billy Elliot på Lillestrøm Kulturhus i juni og å se teater utover høsten som er den aller største motivasjonen min til å holde ut pandemien. 

2) Jeg har lært hvor tomt livet føles uten bonusmateriale

Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg vil forklare. For livet mitt har aldri vært veldig spennende, men generelt sett har jeg likt det ganske godt. Og mye av grunnen har vært det som jeg her velger å betegne som bonusmateriale og det er spillkvelder en gang i måneden, teater og kinobesøk, å ta en lunsj eller en middag på restaurant. Problemet er at akkurat nå er alt stengt og ingenting er lov og jeg vet at jeg fortsatt har Nintendo, bøker, bollebaking og å være kreativ som jeg kan fylle dagene med, men de tingene føles ikke som bonusmateriale fordi det er ting (med unntak av bollebaking som er en ny dille) jeg ville drevet med uansett. Og det skremmer meg hvor tomt og meningsløst livet med en gang føles når man ikke kan ha en lunsj på Peppes eller et kinobesøk å se frem til, når alt er evig mandag og man ikke har noe som gjør livet meningsfylt. Jeg savner å møte mennesker som ikke er mamma, jeg skulle ønske jeg hadde noen venner å gjøre ting med og jeg lengter etter bonusmateriale så mye fordi det viser seg at man trenger de tingene som ikke hører hverdagen til også for å ha det bra, fordi de minner en om at livet er noe mer enn bare mandager.

3) Jeg har lært hvor lett jeg har for å tenke aldritanker

Aldritanker er å tenke at noe aldri vil skje igjen og det er et tankemønster jeg har havnet i flere ganger. Tanken "tenk om jeg aldri får dratt på teater" igjen, "tenk om pandemien aldri går over", "tenk om jeg aldri igjen kan gå på butikken uten munnbind". Og det er håpløse tanker fordi man objektivt sett vet at det ikke stemmer, samtidig som man lever i et nu der pandemien fortsatt er i full gang og der fremtiden uten pandemi føles uendelig langt unna. Greia er at jeg lever i øyeblikket. Å tenke at ting kanskje er bedre om en måned eller to, å tenke at ting kan se helt annerledes ut til sommeren kan være en trøst i et øyeblikk, men så går det over og aldri-tankene kommer tilbake og jeg vet ikke om jeg orker det hvis ting aldri blir bedre. Hvis vi kommer til høsten og man fortsatt ikke kan dra på teater, hvis jeg ikke får dratt to uker på hytta til sommeren, hvis det er fy fy å krysse kommunegrenser i juni for å se Billy Elliot, hvis vi utover hele høsten må bruke munnbind. Og akkurat nå har man ingen garantier for at ting vil bli bedre, man vet det på en måte fordi vaksineringa er i gang, men man har ingen garantier for noe og så lenge man ikke har det så vil jeg ende opp med å tenke nye aldritanker igjen. Og på en måte er det litt interessant å finne ut hvor lett jeg har for å tenke aldritanker rett og slett fordi jeg egentlig er en optimist og aldritanker er en ekstremt pessimistisk måte å tenke på, for her er greia ja, ting kan ta lenger tid enn man ønsker, men det er ikke snakk om aldri. Jeg vet at ting vil bli bedre og jeg vet også at når ting er bedre så vil det føles som tiden gikk så fort. Og i verste fall, om ting virkelig aldri blir bedre så finner jeg en måte å takle det. For det er også en ting jeg har funnet ut...

4) Jeg har lært hvor lite jeg faktisk trenger for å ha det ålreit nok

Ja, jeg savner teater så mye at det gjør vondt, jeg lengter etter småting som å titte i bokhandler eller å dra til Lillestrøm for å oppleve andre omgivelser en lørdag. Det er mange ting jeg vil som jeg ikke kan nå. Samtidig så har jeg det likevel ganske fint bare fordi jeg kan kjøpe Garlic Nan som takeaway på nærsenteret, jeg kan spille Nintendo og bake boller. jeg kan kose med mammas katt og gå turer, jeg kan lese og fargelegge. Bare det at Narvesen er åpen sånn at jeg kan kjøpe KK og kryssordblader med en gang det kommer ut eller at biblioteket er åpent sånn at jeg kan lese aviser der på lørdager fremfor å kjøpe dem gleder meg, det skal så lite til. Og det er litt fint å vite hvor mye glede man kan finne i de små tingene og hvordan jeg kommer til å juble når de åpner bokhandler eller for å spise på en restaurant igjen, hvordan bare de tingene er småting som jeg ser frem til og som jeg har et håp om at vil gå an i påsken. 

5) Jeg har lært hvor mye jeg hater å ikke kunne velge selv 

Sist, men ikke minst har jeg lært at jeg blir trassig av å ikke bli stolt på. For jeg er ikke enig i at det beste er å så mye stengt i Oslo. Jeg skjønner tankegangen rundt det, men jeg har ikke inntrykk av at det hjelper så mye og greia er at om jeg hadde kunnet dratt på teater eller tatt lunsj på Peppes eller gått i butikker som nå er stengt så ville jeg vært forsiktig. Jeg har antibac i veska, jeg bruker munnbind selv om jeg hater det, greia er den at jeg ville fulgt retningslinjene og når alt er stengt tolker jeg det som "nei, vi stoler ikke på at du ville vært flink nok". Da tolker jeg det som "vi har ikke tiltro til at du kan finne en måte å fortsatt kunne gjøre trivelige ting som å ta en middag på restaurant på en trygg måte under en pandemi" og det gjør meg lett litt sur. Og jeg vet, det er en pandemi, men jeg greide å ha det ganske fint under en pandemi i fjor sommer og da var det riktignok lavere smitte enn nå, men jeg savner det. Og jeg hater at jeg ikke kan velge å ta egne valg om hva jeg føler er trygt å gjøre under en pandemi og det er interessant å finne ut hvor mye personlig frihet betyr for meg og hvor dårlig jeg takler det når jeg ikke kan beslutte for meg selv hva jeg er villig til å gjøre. Samtidig gjør det også at jeg føler meg selvopptatt fordi jeg har lyst til å gjøre så mange ting som man egentlig ikke trenger og som ikke er å bare være hjemme eller å gå tur, samtidig som jeg også tror at det er ting man trenger fordi livet ikke er ment til å være bare mandager, bare ulike nyanser av grått. 

Om det er noen konklusjon her så er det at jeg likevel har tro på fremtiden. For jeg har fortsatt håp om at ting kan se lysere ut etter påske, jeg tror fortsatt på at mai og sommeren vil være nærmere normalen og jeg liker at om jeg tar feil om de tingene så vet jeg det ikke enda. Og på en måte er en fin ting med pandemien at den gjorde at jeg fikk tid til å kjenne etter for jeg vet at om det ikke hadde vært pandemi ville jeg fortsatt å fylle alle helgene i fjor med planer og fortsatt å late som alt var bra mye lenger. Hadde det ikke vært pandemi ville det legebesøket i september som endte opp med sykehus og en kronisk diagnose antakelig ikke blitt noe av. Og da ville jeg kanskje blitt enda sykere enn jeg ble. Jeg vet også at siden planen min er å bli veldig gammel så vil pandemien tilsi en veldig liten bit av livet mitt. Det vil være et år eller to som var skikkelig dritt, men det vil likevel være en liten bit av et større bilde der tiden som ikke er pandemi både før og etter vil ta større plass. Og plutselig en dag er litt mer ting lov, en dag kan jeg brenne munnbind i en eller annen peis, en dag vil jeg igjen dra på teater og en dag vil livet være mer enn bare mandager og det føles verdt å holde ut også denne tiden for :)