Over the Woodward Wall :)

Ting løser seg for tiden. Jeg har til og med fått muligheten til å prøve å jobbe 14-18:30 på jobb, noe som vil være veldig mye lettere å kombinere med å få inn gode rutiner når det gjelder mat og å få i seg nok næring på riktig tidspunkt (fordi det faktisk er noe som er litt vanskelig når man ikke så ofte er sulten) og jeg har fått sendt papirer angående leiligheten min og jeg skriver og kjenner at jeg selv ser hva som funker og ikke funker. Og så skrev jeg dette som del av en novelle jeg sendte Pendelen og ble kjempefornøyd:

To timer senere tok en dame ved navn Marie rulletrappen ned på kjøpesenteret med en rar følelse av at det gikk for lett. Det føltes som om noe var ment til å være i veien for henne som ikke var det og hun følte seg nesten litt skuffet. Så ristet hun på hodet over seg selv og konstaterte at hun bare trengte å komme seg hjem og ta en kopp te så ville alt gi mening igjen. Det var slike ting te hadde for vane å gjøre, det gjenopprettet balansen i universet.

-

Og et helt annet sted i Waltherhavn satt en mann ved navn Lucas og tegnet kaniner som drepte tryllekunstnere på fryktferdelig morbide måter mens navnet hans IKKE ble brukt i «late som»-samtaler mens man var en bevisst irriterende superskurk-robot i bunnen av en rulletrapp på kjøpesenteret. Lucas visste ingen verdens ting om hvor annerledes verden kunne ha vært og han brydde seg ikke heller. Det han derimot brydde seg om var å viske vekk giljotinen han nettopp hadde tegnet og tegne en ny. Og kanskje litt ekstra blod i tillegg, han regnet med at det fulgte med når man skulle tegne en tryllekunstner som ble hugget hodet av mens en kanin sto og så på mens den lo og lo og lo. Det fantes en hel historie om hvorfor Lucas så intenst hatet tryllekunstnere og han tenkte veldig på den mens han tegnet videre med et galskapsfylt blikk.

-

Og et helt annet sted igjen demonstrerte en hoppeedderkopp en hiphop-rutine han nylig hadde lært seg, men det er en helt annen historie igjen og den har heller ingenting å gjøre med te så bare glem at jeg sa noe.

*

Historien det utdraget er del av starter med en robot med onde hensikter som glemmer hensiktene sine litt når han får servert te av robot-butleren sin og så slutter det med en hoppeedderkopp som danser hiphop og det er så veldig random og jeg elsker det. Jeg liker at det er slik her at jeg får lyst til å skrive historier om hoppeedderkoppen og om Lucas og at det er så mye leseren kan dikte videre på.

Og så finnes det en hel cd av Sara Bareilles som jeg ikke har lytta ordentlig til enda fordi den er sanger fra en ny tv-serie kalt Little Voice som ble sendt på Apple Tv + eller noe sånt og som jeg ikke har fått sjekket ut (og nei, jeg nekter å skaffe meg Apple Tv +, men jeg skulle ønske jeg hadde det fordi den også har en animasjonsfilm kalt Wolfwalkers som jeg skal kjøpe i det sekund den kommer på dvd og jeg kan bestille den på Platekompaniet) som jeg kan anmelde om et par dager og den har denne sangen kalt Ghostlight og jeg elsker den <3

Nå har jeg lyst til å dele en anmeldelse av denne boka:

Og etter trassen min på lørdag så har jeg liksom følt meg litt ferdig med å syns synd på meg selv. Altså, jeg syns fortsatt mye er dritt, men man må jo bare holde ut og kanskje er restauranter åpne til at man kan ta en lunsj på dem på nærsenteret om to uker (eller så kan man kjøpe garlic nan som takeaway og spise det på balkongen hjemme), kanskje er t-bane litt mindre tabu om tre uker sånn at jeg kan ta lunsj på Peppes Nydalen igjen (eller så kan jeg ta meg råd til å bestille det hjem for det er faktisk en ting man kan gjøre det og), kanskje drar jeg på kino igjen om en måned (eller så har jeg så mange filmer og tv-serier jeg fortsatt trenger å se på strømmetjenester). Og i mellomtida har jeg Nintendo, jeg har mamma å rømme til når det trengs, jeg har bøker og jeg har den greia med at å skrive ikke er noe jeg vil for tiden, det er noe jeg MÅ, det føles som om det sitrer av ideer under huden og det er en veldig deilig følelse. Her er en anmeldelse av en fin bok jeg har lest og så kommer neste innlegg om noen dager

Over the Woodward Wall av A. Deborah Baker

Avery is an exceptional child. Everything he does is precise, from the way he washes his face in the morning, to the way he completes his homework – without complaint, without fuss, without prompt.
Zib is also an exceptional child, because all children are, in their own way. But where everything Avery does and is can be measured, nothing Zib does can possibly be predicted, except for the fact that she can always be relied upon to be unpredictable.

They live on the same street.
They live in different worlds.
On an unplanned detour from home to school one morning, Avery and Zib find themselves climbing over a stone wall into the Up and Under – an impossible land filled with mystery, adventure and the strangest creatures.

*

One was named Hepzibah, because her parents had a languid and eccentric way of looking at the world. They called her “Zib”, understanding “Hepzibah” was more name than she had shadow.

*

En av de første setningene i «Over the Woodward Wall» er den beskrivelsen av en av de to karakterene denne boka handler om og jeg syns den er så perfekt. «Å være mer navn enn noen har skygge» føles som en så utrolig presis beskrivelse, det er en slik setning jeg får lyst til å skrive selv og den gjør at jeg visste fra første start at om ikke annet så ville jeg elske denne boka for språket.

Anyway, dette skal bli en litt rotete anmeldelse av «Over the Woodward Wall», som er en sånn bok der det er litt vanskelig å sortere tankene sine. For noen ganger leser man en sånn bok der alle setninger føles skrevne for deg, der man blir rørt og betatt og alt føles helt riktig, men så føler man seg likevel litt merkelig skuffet når man er ferdig. Og etter å ha lest noen andre anmeldelser tror jeg at jeg kanskje forstår litt hvorfor.

«Over the Woodward Wall» gjør mye riktig. Man kan innvende at slutten er litt brå og at historien føles litt som den ikke er fortalt ferdig, men det føles riktig også fordi dette er et sånt eventyr som ikke følger reglene og hvorfor skulle den da plutselig gjort det med tanke på slutten? «Over the Woodward Wall» har to karakterer i Avery og Zib som man blir oppriktig glad i, den har en del klassiske elementer som minner om ting som Narnia-bøkene, samtidig som den føles som en helt egen historie og den er som nevnt usedvanlig velskrevet. Og sistnevnte blir faktisk et lite problem.

Det skjer ikke så ofte, men språket kan komme i veien for historien og i «Over the Woodward Wall» skjer dette. Her er språket herlig sært og eventyraktig med finurlige detaljer overalt og det blir nesten litt slitsomt fordi det er så fint. Det hadde faktisk tjent historien om språket var litt mindre presist og perfekt formulert, om det bare var. I stedet er språket her så fint at man fokuserer mer på det enn selve historien og det er kanskje derfor denne boka er en sånn bok jeg elsket mens jeg leste den, men så følte jeg likevel et behov for å lese noe annet hver gang jeg la «Over the Woodward Wall» fra meg. Man blir litt sliten av denne boka.

Og likevel, så mye av tiden mens jeg leste denne boka så var jeg sånn «å, denne setningen er så fin», «å, jeg kan nesten ikke begynne å sitere for da er det urettferdig overfor det jeg ikke siterer siden alt her er så himla siterbart», det er så mye her som føltes veldig riktig. Og derfor ender jeg opp med å gi en ambivalent femmer.

Jeg tror at denne boka er veldig verdt å lese om man er i det rette humøret og det er definitivt en bok som er utrolig fint fortalt, men den er også en bok der språket nesten blir for malende elegant i så stor grad at man er litt lettet når man er ferdig. For en historie skal være en historie også og perfekte formuleringer hele veien er mye lettere å ha tålmodighet med i musikalsanger av Stephen Sondheim, der det er konsentrert på et mye mindre område enn 200 sider som tok mye lenger tid å lese enn de hadde trengt.