2021 har ikke vært så gøy så langt, men det kommer en dag i morgen og den blir nok bedre :)

Fakta: jeg syns ikke 2021 har vært så veldig gøy så langt. De første dagene av dette året hadde jeg vondt i magen og følte meg i dårlig form hele tida og så hadde jeg den verste psykiske nedturen jeg har opplevd med angstanfall på jobb og så mange ting som stressa meg samtidig og så har vi jo hatt pandemien i tillegg som har gjort at veldig lite ting faktisk er lov. Og så har jeg følt meg bedre de siste dagene, jeg har greid å komme inn i en viss rutine med mat, jeg har faktisk tatt vare på meg selv på ekte og ikke bare sagt "ja da, jeg skal" når folk har bedt meg om det, men så ikke hørt på dem, jeg har tatt hensyn til at jeg nå tydeligvis er en sånn person som ofte må sove litt på ettermiddagen og ikke har den samme evnen til å konsentrere meg som jeg hadde før. Og SÅ sovna jeg ganske tidlig i går kveld og våkna halv tre på natta og da skulle jeg jo bare tatt kveldsmedisiner og pussa tenner og lagt meg, men i stedet sjekka jeg Twitter og fant ut at bibliotekene stenger og vips hadde jeg et så kraftig gråteanfall at jeg hyperventilerte skikkelig før jeg rømte hjem til mamma fordi jeg ville være et sted der det fantes en katt. Og nå var det sånn "ok, man bør ikke ta t-bane unødvendig så da drar jeg på den nye indiske mini-restauranten på Stovner og tar lunsj der" i to uker og nå kan jeg liksom ikke det heller for det er bare åpent for takeaway. Og jeg kan ikke rent reelt gå inn i en bokhandel før om minimum ti dager og jeg innrømmer det, jeg begynner å bli ganske demotivert nå. Jeg vet at ting er midlertidig, men samtidig så trodde man jo at sosial lockdown-greia som begynte i Oslo i begynnelsen av november skulle vare i tre uker og nå har det vart to og en halv måned og jeg vil bare dra på kino eller teater igjen. Jeg vil bare ta t-banen til Nydalen og ta en lunsj på Peppes eller å kunne gå på en bokhandel. Og så skulle jeg bare handle noen småting på senteret i stad og så var nesten alt sperret av så man måtte gå en skikkelig omvei og min indre femåring tok totalt overhånd og jeg brukte ti minutter på å gå ned trapper for å finne en utgang via parkeringshuset fordi jeg nekta å gå den veien det var meningen at man skulle gå. Og jeg følte meg så teit og barnslig, men så var det merkelig tilfredsstillende også bare fordi det er så lite jeg føler at jeg har hatt kontroll over i det siste og med å lete frem den alternative utveien så fikk jeg kontroll over noe i livet mitt. Sistnevnte noe det ikke føles som om jeg har hatt siden august egentlig, noe som selvfølgelig forklarer en del av hvorfor hjernen min har vært litt overfølsom i det siste. For jeg innså for noen dager siden at greia mi med forandringer og hvor mye jeg har mislikt dem ikke mest har handlet om forandringer i seg selv, men at jeg er en kontrollfrik og å godta forandringer er det samme som å godta at man ikke kan forutse resultatet av en ting. Og jeg vet at å takle slikt og å takle at man ikke alltid kan planlegge alt er en viktig del av å bli voksen, men det gjør det ikke dermed lettere å takle når man har vært vant til å ha full kontroll alltid i årevis. 

Men det går bra. Jeg har lasta ned to grafiske romaner på Kindle-en min som jeg kan begynne februar med å lese, jeg har tenkt å skrive et andreutkast til barneboka mi og i tillegg har jeg andre ideer jeg vurderer å begynne på. Videre er jeg fryktelig nervøs, men jeg tror jeg vil prøve å jobbe igjen neste uke for jeg har det faktisk ganske fint mesteparten av tida nå, jeg er bare så lei av alt som er vanskelig og alt som stenges og at det ikke føles som noen ting løser seg. 

Her er et fint bilde av meg som nå får lov til å være profilbilde på Facebook:

Jeg brukte Photomania som jeg fant på nettet og som jeg kommer til å bruke flere ganger fordi man kan ha så kule effekter der :)

Og så finnes denne nydelige versjonen av Tomorrow fra Annie (sunget av superflinke Marisha Wallace, som jeg har blitt ganske fan av i det siste):

Jeg syns akkurat Tomorrow er en så perfekt sang for tiden for det er så sant alt som synges der, det kommer en dag i morgen og da vil alt bli bedre. For jeg regna til og med på det da jeg gikk hjem fra Liastua i stad, jeg hoderegna meg frem til at om man gikk ut i fra at minst 50 000 vil vaksineres ukentlig så vil 1, 5 millioner voksne være vaksinert i slutten av juni (og så vil det snart være flere og flere vaksiner i omløp og da vil det kunne vaksineres enda flere hver uke). Det vil utgjøre en så stor prosent av den voksne befolkningen at sommeren vil kunne se ganske normal ut. Nei, vi vil kanskje ikke kunne dra til utlandet, men å kunne droppe munnbind mye mer ofte og å kunne leve veldig mye nærmere opp mot normalen enn nå føles slett ikke urealistisk. Dessuten vet jeg også at med teater for eksempel, ting skyves bare til høsten om det ikke går an denne våren, så "Det Norske Teatret som oppsetter Into the Woods, noe jeg har ønska meg i fem år" ER noe jeg vil oppleve i 2021, worst case scenario er bare at jeg må vente noen ekstra måneder. 

Og plutselig er det mai og i år SKAL det bli Eurovision, det har blitt garantert for at det skal gjennomføres på en eller annen måte, til høsten studerer jeg kanskje igjen, det er veldig mye spennende i horisonten som er verdt å holde ut for, hvor enn mye nåtiden føles ganske urettferdig og kjip. 

Ellers fant jeg Last 5 years-filmen med Anna Kendrick og Jeremy Jordan på Youtube:

Og det er litt rart å se igjen denne filmen nå for de siste årene har jeg utvikla en ganske stor crush på Jeremy Jordan og han er så usympatisk i rollen som Jamie og det er liksom den "ååå, du er så søt, men herlighet du er så håpløs og gjør så mye feil"-frustrasjonen hele veien, som jeg likevel merkelig nok liker litt. Anyway, dette er faktisk en av de beste filmversjonene av en musikal som er laget tror jeg, selv om det ER et litt stort problem at Jamie og Kathy deler så mange scener i filmen. For i musikalen på scenen så er det bare en sang der begge karakterene er på scenen samtidig og dette symboliserer hvordan de ikke er på samme bølgelengde mye av tiden, de er rent konkret bare på samme sted i en scene. Og hele den greia svinner jo bort i filmen. Et annet problem er det at hadde jeg ikke kjent Last 5 years-musikalen så godt er det ikke sikkert jeg ville skjønt at det fortelles fra slutt til start med Kathy og omvendt med Jamie, men man kan også innvende at jeg kanskje ikke ville skjønt det da jeg så musikalen på Edderkoppen Scene for noen år sida om jeg ikke hadde lytta til cd-en uendelig mange ganger først. Men bare ååå, Jeremy og Anna er begge så gode skuespillere og de kler sangene skikkelig godt. Og det er så mye respekt for materialet, man merker at dette er en film som er laget av folk som virkelig bryr seg om musikalen filmen er basert på. Alt dette som gjør at dette er en filmversjon av en musikal som virkelig funker <3

Jeg vet ikke om dette innlegget ble noe annet enn rotete og jeg bryr meg egentlig ikke heller. Hovedessensen oppi alt sammen er at 2021 ikke er så gøy for tiden, men jeg ser fremover og jeg vet at det er mye som er verdt å holde ut for. Og i mellomtida kan man se musikaler og lese og spille Nintendo og huske at alt endrer seg hele tida og at det egentlig jo er en aller mest fin ting selv om jeg tidvis savner praksis masse og syns livet er slitsomt og savner alt jeg en gang tok for gitt at alltid ville være tilgjengelig.