Hvorfor i all verden Binky havnet på vår planet for å redde julen :)

Heisann! Det er 17 november og en spennende ting som har hendt er det at jeg nå kan ha en så liten dings på ankelen min at jeg både får dusja og dratt på jobb. Så i morgen skal jeg drive med telefonitervjuing for første gang på to måneder, jeg håper det går fint :) Selv om det betyr at jeg må kjøpe månedskort igjen og ta kollektivtrafikk oftere, men jeg satser på at det går bra. 

Ellers så er det ikke så mye interessant som skjer, men jeg koser meg med bøker, Nintendo og strømmetjenester, dessuten har jeg nå fått testa Among Us og fått litt dilla (har spilt flere runder med randomme folk fordi det er ganske gøy). Jeg har også funnet ut at jeg er fryktelig dårlig på Ni no Kuni-spillet jeg lasta ned på lørdag, men det er innmari pent og jeg liker det likevel, jeg bare dør hele tida. 

Her er en musikalsang jeg fant for litt siden fra en musikal kalt Night of the Living Dead! The Musical!:

Denne sangen heter Dan the Science Man! og jeg syns den er ganske kul siden den er geeky og rask og hentet fra en musikal om zombier og sånt, noe som jo er et originalt tema å ha musikal om. Dessuten liker jeg tittelen Dan the Science Man, det får å være forsker til å høres veldig episk ut. 

Ellers så har jeg skrevet masse på Nanowrimo og den nye historien jeg startet på lørdag har allerede 35 sider. Og jeg tenkte nå å dele et utdrag fra den fordi jeg kan det. I julehistorien min handler det om et romvesen og en tolvårig jente som må samarbeide om å redde julen fra en ond heks. Og så handler det om vennskap, om sorg og savn, om å bli heks fordi man ikke klarte å bli musikalstjerne og om småbyen Waltherhavn. Og det er nok litt sært, men jeg liker det. 

Uansett. Utdraget mitt introduserer planeten Ping, pingsprutene og Binky; som er romvesenet som har en av historiens hovedroller. I tillegg inneholder dette kapittelet det første glimtet av heksa som er historiens antagonist. Jeg håper utdraget faller i smak og så bables vi siden :)

Kapittel 2 – Hvorfor i all verden Binky endte opp på vår planet

Pingsprutenes planet het Ping og var en planet befolket av noe vi her ville tenkt på som en krysning av henholdsvis pingvin og blekksprut. De hadde riktignok kun fire tentakler, men det var likevel dette pingsprutene liknet, en pingvin øverst som endte opp i tentakler nederst. Noe som sikkert hadde sett ganske pussig ut for de fleste andre, men pingsprutene kjente ikke til noe annet og for dem var det en helt naturlig look. Uansett, pingspruten som Minette nesten hørte kom fra denne planeten, men alt som førte ham hit er en helt egen historie og bør nok fortelles først.

La oss dog først gi oss litt hen til Ping; en trivelig liten planet befolket av vel så trivelige skapninger som dessuten var veldig søte. Ping hadde frodig natur og en hel masse gatelykter og var en planet som kunne hatt nok med seg selv, om det ikke var for et annet fellestrekk alle pingsprutene hadde; nemlig at de var utrolig glad i julen. Hvordan de i det hele tatt hadde hørt om julen hadde pingsprutene glemt for lengst og det føltes irrelevant. Det som derimot ikke var irrelevant var gleden pingsprutene følte av å pynte til jul, feire jul og sist, men ikke minst å redde julen når de fant ut at den sto i fare. Sistnevnte hadde resultert i at pingsprutene hadde et eget Juledirektorat der det var en hel masse datamaskiner og tv-er som bruktes til å følge med og å merke seg det om det var en by på en eller annen planet ikke så alt for langt unna der julen sto i fare for å ødelegges. Og når de så oppdaget dette ble en pingsprut sendt til den planeten og byen der julen sto i fare for å redde situasjonen. Slik hadde pingsprutene holdt på i årevis og de hadde i grunnen en god suksessratio, i alle fall lyktes de gang på gang og så kom pingspruten som hadde dratt ut (og som kaltes Juleredderen) tilbake og alle pingsprutene feiret med en stor fest til hens ære.

Denne gangen hadde ting like fullt ikke gått helt etter planen. For det var en pingsprut som hadde vært Juleredder gang på gang og det var Mio. Mio Pingstad, som var en svært modig og selvsikker pingsprut og som pingsprutene likte å sende for å redde julen fordi han lyktes med glans og i det hele tatt uansett virket som en sånn pingsprut som var ment for å redde situasjonen. Og da pingsprutene fant ut at julen, av grunner de dog ikke visste, sto i fare på jorden og i småbyen Waltherhavn, virket det åpenbart at Mio var den rette til å redde situasjonen. Men da var det selvsagt ikke tatt i betraktning at Mio hadde en lillebror og at han lengtet etter å få en sjanse til å vise hva han kunne.

Dette var Binky Pingstad, som var enda litt mer søt enn pingspruter flest, og som var en pingsprut som sjelden ble tatt helt alvorlig. Og Binky selv forsto det godt for han visste at han var usikker og klønete og at han sikkert kunne virke ganske håpløs. Samtidig hadde Binky alltid følt at han hadde noe mer ved seg som ingen tok seg tid til å se etter og da han hørte at de trengte en Juleredder i Waltherhavn spurte han deretter pent om han kunne få dra i stedet.

«Hva i all verden?» sa borgermester Pax, som tilfeldigvis også ledet Juleredderne, da Binky spurte.

«Jeg vil dra. La meg vise at også jeg kan redde julen,» sa Binky håpefullt.

«Kanskje en annen gang. Du er ikke klar enda,» sa Pax og så la han merke til Binkys skuffelse og la omsorgsfullt til, «kanskje det finnes en oppgave til deg her på Ping, det er mange måter du kan bidra, det er bare ikke din tid enda å være Juleredder.» Binky nikket og der kunne denne historien endt, om det ikke var for middagen den kvelden, en middag av det eksepsjonelt irriterende slaget der Mio fortalte stolt om oppdraget sitt med å redde julen i Waltherhavn og hvor flink han var.

«Vi er så stolt av deg,» sa Binky og Mios far og moren deres bare nikket med tårer i øynene.

«Takk,» sa Mio, «det er da så lite.» Han gliste bredt og Binky følte seg så liten der han satt. Og han følte seg enda mindre da Mio sa «du får passe på her du da, Binky, pynte litt juletrær og bake litt pepperkaker.»

Ordene i seg selv var ikke så ille, men Mio sa dem som om det var snakk om noe veldig uvesentlig og barnslig som han hevet seg helt over.

«Eller så kunne jeg dratt i stedet. Kanskje jeg kunne reddet julen i Waltherhavn,» sa Binky og Mio begynte straks å le.

«Binky, ikke dum deg ut. Å redde julen er en veldig viktig oppgave, det er ikke noe for deg,» sa Mio.

«Mio, ikke vær frekk mot broren din, en dag kan det nok bli din tur og,» sa moren deres til Binky og prøvde å høres overbevisende ut, som om hun virkelig hadde troen på at Binky en dag ville bli klar for å redde julen. Men hun virket ikke særlig overbevisende og Binky hadde for lengst innsett at heller ikke foreldrene hans hadde særlig mye tro på at han kunne være en Juleredder og det såret ham. Han ville så gjerne vise hva han kunne.

Dette var grunnen til at ting ikke gikk helt etter planen da en pingsprut skulle reise til vår verden og redde julen for neste dag da Mio skulle dra viste det seg at romskipet manglet. Igjen lå en lapp der Binky hadde skrevet at han beklaget, men at han var klar for å vise dem alle at han kunne redde julen han og.

Det var dette som var begynnelsen og fortsettelsen var jo det at han gjemte seg bak en benk utenfor blokka der Minette bodde. Der og da visste han ikke at han og Minettes skjebne skulle snirkles sammen og han visste heller ikke at han ble betraktet av en heks som betraktet ham i en krystallkule og mumlet «interessant.»

Heksa het Elvira og hadde lyse krøller, blå øyne og røde kinn; ting som gjorde at hun så veldig koselig ut, noe som slettes ikke var tilfelle. I stedet var Elvira i grunnen ganske så fæl av seg.

Og nå satt hun i et lite hus like ved havna i Waltherhavn mens hun tittet på Binky i krystallkula si og fikk et stort smil.

«Så dette er den de tror skal kunne redde julen fra meg? Det er nesten litt søtt,» sa Elvira og brøt ut i en ond latter som man kunne ført rett inn i teten om det hadde vært en konkurranse i å ha best ond latter. For Elvira var ordentlig god på ond latter, på samme måte som hun også var god på onde planer og hadde en riktig god plan som hun gledet seg til å sette ut i livet. Sikkert var det i alle fall at Waltherhavn bare kunne glemme å få en god jul dette året.

*