Hør her'a og Nanowrimo-tanker :)

Heisann! Det er onsdag, i skrivende stund er det visst ikke klart hvem som har vunnet valget og jeg har gitt meg selv forbud mot Twitter frem til i kveld fordi det kommer til å være valgfokus der og det vil gjøre meg nysgjerrig nok til å sjekke Nrk og det får jeg ikke lov til. For jeg er kanskje fortsatt sykmeldt fra jobb, men jeg er IKKE sykmeldt fra praksis og hva angår praksis har jeg tenkt å få mye ut av dagen. I tillegg skal jeg skrive videre på Nanowrimo. Og da kan jeg faktisk ikke distraheres av å tenke på Trump og Biden og nyheter og alt av slike ting. Sånn er det bare.

Og hva angår Nanowrimo så har jeg nå gått tilbake til ideen om "jente som må bruke oppveksten til å stanse faren sin fra å bli ond superskurk"-greia og nå skriver jeg bare på den historien og så har jeg droppet "feer går til sak mot barnebokforfatter de har skrevet bøker for"-ideen siden det føltes så lite motiverende å skrive på noe som jeg syns var så dårlig skrevet. Og jeg vet Nanowrimo ikke handler om å skrive bra, men å skrive nok ord, samtidig som jeg har lyst til å for en gangs skyld skrive noe som er ryddig og velskrevet nok til at det faktisk føles mulig å redigere det i ettertid og sånn er det med den ideen der fokuset er på et far og datter-forhold med superskurk-elementer underveis. Ellers så er det jo fortsatt ikke nok handling, det er mye mer tanker og ettertenksomhet så langt, men jeg har planer for når det skal bli mer handlingsmettet etter hvert. Og utover det så har jeg ikke så mye planer for dette skal bli et forsøk på å skrive en Nanowrimo der jeg ikke har en klar plan først og finner ut ting underveis, sånn i tillegg til at jeg skriver i jeg-form, noe jeg heller ikke pleier. Jeg satser på at det skal gå fint likevel, selv om jeg bare klarer å skrive rundt 2000 ord hver dag, der jeg ofte har vært mye mer effektiv enn det tidligere. Men så har jeg 30 dager, jeg tenker liksom at jeg burde vinne halvveis ut i måneden og jeg har ikke så dårlig tid. Og å skrive er vanskelig for tiden fordi det er noe med dette året som gjør at alt føles håpløst, men det gjør også at jeg er ekstra fornøyd hver dag etter at jeg har skrevet det jeg trenger og at jeg vil bli ekstra glad når jeg vinner og ser at noe i det minste ordner seg selv i 2020 :) Også har jeg funnet ut hvordan jeg kan snike inn eventyr fortalt fra perspektivet til en som heier på skurken i historien min (det skal liksom være en av flere ting som gir et hint om Matheas fars superskurk-ambisjoner før leseren får vite om dem og jeg hadde det så gøy på mandag med å skrive om Snøhvit så den onde dronningen ble den man fikk sympati med). Yay!

*

Ellers handler livet om å lese, spille Nintendo, løse kryssord og å kose meg med Disney + og jeg har det ganske ålreit for tiden selv om jeg fortsatt ikke kommer meg så langt og hverdagene blir litt kjedelige. Jeg har heldigvis nok av ting å fylle dagene med.

Her er en bok jeg leste i oktober:

Nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Hør her’a av Gulraiz Sharif 

Hør her'a! er en oppsiktsvekkende og frisk roman som skildrer minoritetsmiljøet på en helt original og særegen måte. Det er sommerferie og Mahmoud på 15 år ser for seg lange dager på benken utenfor blokka sammen med kompisen sin, enøyde Arif. Denne sommeren skal imidlertid bli annerledes, for familien får besøk av Onkel Ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i Oslo. Onkel Ji gjør store øyne i Norge, og så lurer han på hva det er med Ali, lillebroren til Mahmoud, som ikke oppfører seg slik gutter skal. I løpet av sommerferien skal Mahmoud bli stilt overfor store prøvelser både som bror og sønn i en pakistansk familie. 

*

Jeg vet ikke om Hør her’a nødvendigvis kommer til å være blant bøkene jeg elsker mest av alt jeg har lest i år, men at det kommer i teten blant bøker jeg kom i veldig godt humør av, det er ganske sikkert. For denne boka tror jeg det nesten er umulig å ikke smile av, noe som blant annet skyldes det herlige språket (som man kan se et eksempel på ved å følge denne linken der man kan lese et utdrag, noe jeg sterkt anbefaler: https://issuu.com/cappelendamm/docs/hor-her-a-gulraiz-sharif?e=0/79932351).

Og på en måte ble jeg litt overrasket over at jeg likte språket i denne boka så godt for det er et veldig muntlig språk som ligger nært opptil kebabnorsk og det er i utgangspunktet ikke den typen språk som tiltrekker meg mest i bøker. Men så funker det så godt her, kanskje fordi det her ikke føles som et eksotisk grep, men helt naturlig for jeg-fortelleren Mahmoud. Jeg vet ikke, jeg bare likte veldig godt hvordan denne boka ble fortalt.

Og mye av det handler om at man blir så glad i Mahmoud som karakter. Han er 15 år og på ingen måte perfekt, blant annet er han særdeles generaliserende, men man merker hele veien at hjertet hans er på det rette stedet. Noe som blir en forlengelse av at en annen fin greie med denne boka er at den er så velmenende. Jo da, forfatterens lærerbakgrunn merkes til tider (særlig på slutten da dette blir litt for mye «ungdomsbok med et budskap») og ting kan bli overforklarende, men denne boka er så snill. Den er som en av de klemmene 2020 har tatt fra oss, som en varm kopp kakao, som et av de smilene man smiler når man virkelig fryder seg. Jeg ble veldig glad i denne boka.

Og en ting som gjør denne boka unik er det at den har et LGBT-relatert tema sånn etterhvert som man har sett i bøker før, men jeg har ikke sett det i en bok med en pakistansk hovedperson. Det er et aspekt som gir boka en interessant kontekst og kul ramme sånn jeg ser det og jeg elsker hvordan boka behandler dette temaet (selv om det skal sies at det også er her Hør her’a havner i budskap-fellen litt, noe jeg dog gjerne tilgir).

Om jeg skal kommentere på noe så syns jeg Hør her’a er sterkere i begynnelsen enn på slutten. Jeg syns dessuten karakteren Arif var ganske overflødig og at det tidvis var litt for mye bæsj og tiss-fokus enn jeg strengt talt syns er nødvendig (selv om det skal sies at partiene med det VAR oppriktig underholdende lesning).

Og likevel, det er egentlig lite å kommentere på med denne boka. Dette er en bok som virkelig er verdt å lese hvis man vil lese en varm og sprudlende roman som særdeles fortjent er nominert til Brageprisen for beste ungdomsroman 2020.

Terningkast 5!