Stargirl og ymse annet :)

Heisann! På en måte er det litt fint hvor mye jeg kjeder meg for tiden for det er etter min mening klare tegn på at jeg blir bedre og bedre for hver dag som går. Jo da, slapp og trøtt er jeg mesteparten av tiden fortsatt, men nå er det mest ankelen som henger igjen (fordi den har bandasje på som ikke skal bli våt og det setter en effektiv stopper fra å komme meg ut av mammas leilighet når været beslutter å være slapsete og teit eller å få dusjet). Håpet mitt er at den er bra nok etter neste mandag til at jeg kanskje kan jobbe og dra til praksis i neste uke, men det vet jeg ikke før mandag (som for øvrig blir en skikkelig kjip dag av ymse grunner så det er bra det er noen dager til) ettermiddag. I mellomtiden så fortsetter jeg som nå mens jeg kjeder meg og prøver å sette pris på at jeg er frisk nok til å kjede meg.

Ellers er de to alvorligste problemene i livet mitt henholdsvis at Vegard gikk ut av Stjernekamp på lørdag (han var favoritten min etter at Odd-Einar gikk ut) og at jeg nå er frustrert over årets sesong fordi jeg ikke vil at noen av de som er igjen skal vinne. For Ingeborg er jo superflink og takler omtrent alt, men hun virker ikke så genuin og er litt for intens i blikket og hun har ikke gått gjennom noen utvikling gjennom konkurransen, men bare vært flink hele veien (noe jeg i ettertid er ganske sikker på at er mye av grunnen til at Ella vant over Ulrikke i 2018-sesongen, av dem var Ulrikke den som var god hele veien, mens Ella tidvis skuffet, men tok det igjen med å ha en større progresjon og å være enda mer god når hun først var god, om det gir mening). Og så har vi Knut Marius som definitivt kan synge og så absolutt får til de aller fleste sjangre, men som for meg har en sangteknikk jeg i ni av ti tilfeller syns er heller slitsom å lytte til enn behagelig. Hvis han vinner kan jeg jo ikke nekte for at det vil være fortjent for han har visst at han takler flere sjangre, men det vil også irritere meg fordi jeg syns han fremstår som litt overlegen og fordi han i så fall vil være den vinneren hvis stemme jeg i minst grad ville valgt frivillig å lytte til. Og så har vi Sandra som jeg var veldig skeptisk til i utgangspunktet, men som har overrasket positivt flere ganger og særlig om hun har vært langt unna egen komfortsone. Men jeg syns Sandra synger falskt langt oftere enn Knut Marius og Ingeborg, dessuten skuffet hun meg veldig da det var musikal og hun bare fokuserte på sangen og ikke skuespillet fordi jeg syns formidlingen og skuespillet er så mye mer viktig enn å synge pent når det kommer til musikalsanger. Og jeg syns Sandra dessuten blir litt for sukkersøt mye av tiden, hun mangler den nerven som en vinner ville hatt om Odd-Einar eller Vegard ble vinneren i år. Og jeg er påvirket av at jeg syns Vegard er supersøt, men han var så beskjeden og genuin og samtidig supertalentfull. Og Odd-Einar hadde en stemme jeg ble superglad i og likte bedre enn noen andre stemmer i år, den var så sjelfull og så hadde han verdens kuleste familie i publikum og han minnet meg om Adam og jeg er fortsatt bitter over at han gikk ut, men æsj. Etter at Adam vant i 2017 så vinner aldri min favoritt Stjernekamp lenger og da er det ikke like gøy og jeg har jo fortsatt kost meg mye mer med årets sesong enn i fjor, men det er irriterende at uansett hvem som vinner i år så er det enten en av de to som har vært superflinke hele veien, men ikke gjennomgått noen utvikling, eller en som har gjennomgått en utvikling, men som jeg føler ikke synger rent nok og som jeg syns mangler det lille ekstra. Hvis Odd-Einar eller Vegard hadde  og vunnet så ville det blitt en oppriktig interessant vinner som virkelig hadde vist en utvikling gjennom konkurransen føler jeg og det blir det ikke nå og derfor er jeg skuffet fordi jeg er teit og selvfølgelig vet bedre enn alle andre som stemmer ;)

Det andre alvorlige problemet i livet mitt er at Nintendo Switch-en min er tom for batteri og at jeg ikke har mulighet til å lade den før tidligst i morgen og muligens ikke før til helgen avhengig av værforhold og slikt og så lastet jeg ned noen spill for noen dager siden som jeg har veldig lyst til å spille, men som mangel på batteri forhindrer meg fra å spille og det er en irriterende ting. 

*

Nå tenkte jeg å poste en trailer for filmen Stargirl:

Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av denne filmen. Og nei, jeg klarer tydeligvis ikke å fatte meg i korthet, noe som sikkert også preger anmeldelsen, en anmeldelse jeg likevel håper at får frem tankene mine om denne filmen ganske godt. God fornøyelse uansett :)

Stargirl filmanmeldelse

 

En av yndlingsbøkene mine da jeg var tenåring var Stargirl av Jerry Spinelli. Her handlet det om fjortenårige Leo og alt som skjer da jenta Stargirl starter i klassen hans; en jente som endrer alt. Stargirl er nemlig quirky og annerledes, hun har med en rotte og ukulele på skolen hver dag og hun synger bursdagssanger til folk og gjør gode gjerninger og får Leo og skolen hans til å blomstre med sin unike tilnærming til livet.

Og i voksen alder innser jeg jo at Stargirl på mange måter er en tenåringsversjon av tropen «Manic Pixie Dream Girl» med hvordan hun er jenta som plutselig dukker opp og får den ganske alminnelige Leo til å utvikle seg. En viktig forskjell er likevel den at i mange slike typer historier så er problemet at kvinnekarakteren ikke får en funksjon utover den de er for gutten eller mannen filmen eller boka handler om og Stargirl står mer på egne bein. I tillegg ender Stargirls «Manic Pixie Dream Girl» -tendenser opp med å gå utover henne for hun har en periode der alle på skolen liker henne, men så er det mange som sliter med å akseptere ting som at hun heier på begge lag under fotballkamper og når hun under en fotballkamp ender opp med å trøste en spiller fra det andre laget som blir skadet beslutter omtrent alle på skolen hun går på at de hater henne. Og det gjør Stargirl til en ganske sår bok fordi man som leser skjønner at alle Stargirls valg stammer fra at hun virkelig bryr seg om andre, alt er så velment, men så funker verden annerledes enn den burde og hun ender opp med å bli misforstått.

Uansett, da jeg leste Stargirl i tenårene elsket jeg Stargirl som karakter på samme måte som da jeg senere elsket Luna Lovegood. Jeg har alltid kunnet relatere meg til de som ikke passer inn fordi de er annerledes og har sitt unike perspektiv og jeg har alltid hatt lyst til å være hun som er litt sær og spesiell. Og det var kanskje det som gjorde meg så glad da det endelig dukket opp en film basert på boka «Stargirl», en film dette er en ganske omstendelig anmeldelse av fordi det trengtes litt bakgrunnsinformasjon.

Jeg har nå sett denne filmen og jeg må jo være ærlig å si at filmen Stargirl strengt talt ikke er en film man trenger å se. Personlig syns jeg Stargirl som film var trivelig nok, historien fra boka formidles godt og Leo er mye mer sympatisk som karakter i filmen enn i boka der han ender opp med å være en skikkelig dust. Dessuten er det godt skuespill og flere ganske fine scener. Samtidig så er det også en helt klassisk ungdomsfilm på veldig mange måter og om man har sett en og annen ungdomsfilm så er det egentlig ingenting nyskapende med Stargirl som film, om noe er den heller nesten irriterende rett frem og gjennomsnittlig.

Og likevel så er det en ting som er litt magisk med Stargirl som film og det er Grace VanderWaal i rollen som Stargirl. For det er et av de tilfellene i en film der noen er så perfekt i en rolle at det egentlig ikke føles som om de spiller skuespill, men bare spiller seg selv.

Hva angår Grace VanderWaal har jo jeg vært litt fan siden 2016 (også kjent som det alle tenkte på som drittåret over alle drittår frem til 2020 var sånn «ædda bædda, jeg kan da få til å være mye mer gjennomført dritt enn 2016») da hun vant Americas Got Talent. Jeg har fortsatt ofte gjensyn med klippet der hun synger «I don’t know my name» på audition som tolvåring og har sett mange nyere klipp der hun synger også og jeg syns hun er et unikt talent. Hun har rett og slett en skikkelig kul stemme og hun skriver gode låter og mens jeg generelt sett nok tenker at hun nok er ment mer for musikk enn skuespill, så føltes det umiddelbart veldig riktig da jeg leste at hun skulle spille Stargirl i filmen Stargirl på Disney + og det er optimal casting.

Og det gjør det jo nesten litt vanskelig å gi terningkast til Stargirl som film for det er på omtrent alle måter en terningkast 4-film, safe og trivelig, men helt gjennomsnittlig. Samtidig så er det terningkast 6-casting av Stargirl for jeg tror egentlig at om jeg noen gang leser Stargirl-boka igjen så kommer jeg nå til å se for meg Grace VanderWaal for det er rollen hun var ment til å spille.

Så jeg vet ikke om jeg har noen konklusjon her utenom at jeg er glad det endelig kom en film basert på en bok jeg elsket i tenårene, selv om det er en film som jeg fikk mye mindre ut av enn boka av mange grunner. Og om det kom noe ut av å se denne filmen så er det i alle fall det at jeg er veldig glad for at den valgte så riktig hva angikk hvem som spilte Stargirl fordi Grace VanderWaal kledde den rollen så godt, dessuten var det en stund siden sist jeg så en trygg og teit high school film og noen ganger er det akkurat slike filmer man trenger.

*

Som bonusmateriale helt til slutt tenkte jeg å poste en ny sang av Grace VanderWaal som jeg oppdaget i går og som jeg likte skikkelig godt. Den heter The City og jeg syns den får frem de gode kvalitetene i Grace sin stemme på ypperlig vis :) Yay!