Solvokteren, litt frustrasjon og det fine med å være så misfornøyd med Stjernekamp-finalistene at man boikotter finalen ;)

Det er mandag og akkurat nå koste jeg meg med dagens episode av 2 meter unna, noe jeg virkelig trengte siden jeg har vært ganske misfornøyd i dag. For jeg trodde egentlig i dag skulle bli en skikkelig slitsom mandag der jeg først hadde en avtale på sykehuset før jeg skulle på Stovner legesenter senere samme dag, men så er de ganske rotete på sykehuset og avtalen i dag ble endret til førstkommende onsdag. Og plutselig hadde jeg og mamma fryktelig god tid så vi dro en liten tur innom Strømmen Storsenter der jeg fikk spist min første Peppes-lunsj på over en måned, sånn i tillegg til at jeg brukte et gavekort på Ark Bokhandel på ting som en notatbok til å planlegge Nanowrimo i og nye tusjer til tegning og fargelegging. Deretter handlet vi før vi dro til sårbehandling der jeg fant ut at den hovne ankelen min fortsatt er såpass håpløs at jeg må være sykmeldt denne uka og. Dette har i dag ført til to gråtfylte sammenbrudd fordi greia nå er at jeg føler meg veldig frisk og opplagt og jeg er mye mindre slapp, men så er strekningen jeg er ment til å gå når ankelen er som den er såpass kort at jeg bare kan glemme å ta t-banen noe sted for eksempel. Og jeg har fortsatt dårlig samvittighet når det gjelder jobb fordi jeg aldri har opplevd å være opplevd å være mer syk enn småforkjøla før denne høsten, så å være borte fra jobb er uvant selv nå, men jeg prøver å tenke positivt og å huske på at det fine er at det i det minste er veldig koronavennlig å være stuck på Stovner. Dessuten vet jeg at ja, det er ting jeg ikke får gjort nå som jeg lengter etter (som å ta t-banen til Nydalen og spise lunsj eller middag der eller å dra på kino eller å legge planer for helger eller bare å få vært litt mer selvstendig enn jeg kan være nå), men jeg har en fæl tendens til å tenke at slik ting er akkurat nå er slik ting vil være for alltid fordi jeg lever så mye i øyeblikket, men det er ikke slik. Dette vil ikke være tingenes tilstand for alltid, jeg må bare være tålmodig litt lenger og gjøre det beste ut av situasjonen. Og så er jeg jo skikkelig heldig som kan bo hos moren min som har disket opp med masse supergode middager de siste to ukene og som hjelper meg med å sette meg inn i nye medisiner og i det hele tatt lar meg slippe å være for mye alene.

En trøst opp i alt sammen er det at jeg har gjort gode avtaler med forlaget der jeg har mentorprogram/praksis og fått litt ekstra ting å jobbe med sånn at jeg har noen ting jeg kan drive med hjemmefra henholdsvis onsdag og fredag. I tillegg skal jeg treffe Anitra fra forlaget for lunsj og møte på torsdag og det blir koselig. 

Noe annet litt fint er det at jeg på lørdag var superskuffa over resultatet av Stjernekamp, men i ettertid har funnet ut at jeg egentlig ønsket meg litt en unnskyldning for å droppe å se finalen siden den krasjer med Halloween. Og for tiden bor jeg hos moren min fordi det er mest praktisk av ymse grunner, men nå er planen at jeg skal tilbringe akkurat lørdag kveld i egen leilighet der jeg skal kose meg med potetgull, smågodt og en av filmene Disney + påstår at passer på Halloween fordi jeg har lyst til å se noe som ikke nødvendigvis er så skummelt, men som har hekser og magi og en passende stemning likevel. Så skal jeg ha dus belysning, brus lett tilgjengelig og kanskje pynte meg med en heksehatt som bonusmateriale :) Det tror jeg kan bli fint nok.

*

Her er en fin bok jeg har lest:

Nå tenkte jeg å anmelde denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Solvokteren av Maja Lunde og Lisa Aisato

Solvokteren er det neste, episke eventyret i årstidskvartetten, der bestselgeren Snøsøsteren var den første.

Lilja har et vagt minne om sola, men verden slik hun er kjenner den, er alltid regntung og mørk. Ingenting vil vokse i den våte jorda. Hun bor sammen med bestefaren sin, som forsyner landsbyen med grønnsaker. En dag glemmer han matpakka si, og da Lilja løper etter ham til drivhuset, oppdager hun noe som skal forandre alt. Lilja får øye på en hemmelig sti inn i skogen, inn dit ingen barn bør gå. Men Lilja er ikke som andre barn, hun svelger frykten og følger stien inn blant de mørke trestammene. Der inne åpner det seg en verden som kaster Lilja ut i et stort eventyr. Hun må møte sin største frykt, men finner også kjærlighet og glede - og ikke minst et håp om vår.

*

For to år siden leste jeg Snøsøsteren, en bok jeg ble veldig glad i. Litt fordi Lisa Aisato nok er yndlingsillustratøren min, hun har en stil som jeg virkelig elsker, og litt fordi det var en utrolig flott bok med en sår historie, som jo da, nok var litt for opplagt på sett og vis, men som likevel i hovedsak var særdeles tilfredsstillende. Med andre ord var det ingen tvil om at jeg trengte den frittstående oppfølgeren Solvokteren.

Der Snøsøsteren er en vinterbok, så vel som en julekalenderbok, så er Solvokteren en bok om våren. Og mens det er veldig mye jeg elsker med Solvokteren, så er det nok en på mange måter litt svakere roman enn Snøsøsteren, ikke fordi den er dårligere skrevet nødvendigvis, men fordi Snøsøsteren har en historie som jeg oppfatter som mer klassisk og lett tilgjengelig. Samtidig så handler det også litt om at Solvokteren for meg fremstår som en roman som vil mer, blant annet grunnet et klarere klimafokus. Og mens klimafokuset ikke funker like godt hele veien, er det likevel noe jeg vil berømme denne boka for å prøve på. En annen sentral forskjell er at jeg leser denne boka mer som en fabel og et eventyr, der Snøsøsteren tross magiske elementer var en langt mer realistisk roman. Noe som også er noe som kan gjøre at Solvokteren ikke funker like godt for alle.

Og likevel, for meg funket denne boka veldig godt. Ja, jeg ser svakheter ved denne romanen, som jeg for så vidt alt har pekt på, men ååå, det er så mye med Solvokteren som er topp.

For det første er Lisa Aisatos illustrasjoner også her vakkerhet deluxe. Det er bilder som får meg til å føle så mye og som jeg får lyst til å rømme inn i og jeg fascineres av hvor utflytende og likevel detaljerte disse bildene er; bilder som alene gjør denne boka verdt å kjøpe.

Jeg syns også denne boka er svært godt skrevet. Selv om Maja Lunde er en forfatter med mye suksess så følte jeg at f.eks. Bienes Historie, som jeg leste i sommer, var en bok med en bedre ide enn utførelse. Og generelt sett er ikke Maja Lunde en forfatter som har fengt eller interessert meg så mye. Likevel, mens jeg ikke har noen eksempler så syns jeg virkelig Solvokteren har veldig mange fine og nære øyeblikk som er nydelig formidlet. Denne boka har et språk som er nært og presist og det eneste man kan kommentere på er kanskje at det tidvis blir bittelitt for overforklarende i ny og ne, men det er jeg villig til å tilgi, ikke minst med en bok som denne, som tross alt er så godt ment.

For det er også noe jeg elsker med både Solvokteren og Snøsøsteren, det er bøker som føles så velmente og som om det aldri handlet om å skape en boksuksess, men å kombinere gode historier som passer for hele familien med Lisa Aisatos herlige illustrasjoner.

Og det er derfor jeg ender opp med å gi en femmer til Solvokteren; en bok som ikke er perfekt, men som har et viktig budskap og det pakket inn i en bok som både er fin å lese og fin å se på. Yay!