Der jeg babler om alt fra en episk musikalsang til Nanowrimo

Heisann! Det fineste med i dag er at jeg traff hun jeg har praksis hos på Stovner Senter i stad, noe som var veldig trivelig :) Og jeg aner ikke helt når vi sees neste gang i og med at jeg a) ikke kommer meg så langt fordi ankelen min fortsatt er dum (så jeg er fortsatt sykmeldt fra telefonintervjuerjobben fordi å ta t-banen og så gå til jobb innebærer en lengre strekning enn jeg får lov å gå for tiden) og b) pga. korona og hvordan alt er veldig strengt for tiden så har vi uansett kommet frem til at vi skal fortsette med hjemmekontor i de neste ukene (men når ankelen min blir bedre og jeg får lov til å gå lenger enn fra mammas leilighet til Stovner Senter, noe som jo vil skje til slutt, så kan vi sikkert møtes for noen spaserturer, det satser jeg på), men det var koselig å treffes i dag.

Videre har jeg delt ymse versjoner av denne Adobe Sketch-tegningen jeg lagde i morges på både Instagram OG Facebook, men jeg kan poste den her også fordi ååå, jeg er flink, jeg får til å tegne galaktiske sko-konstellasjoner som Inktober-tegning når temaet er "shoes":

Ellers nevnte jeg det for så vidt sist jeg blogga, men jeg har beslutta å boikotte finalen av Stjernekamp fordi jeg er så misfornøyd med finalistene og fordi jeg har mer lyst til å se film. Og antakelig blir lørdag dagen jeg omsider får sett Hamilton på Disney +, noe jeg har gledet meg til lenge =D

En annen skikkelig fin ting er det at jeg plutselig forsto musikalen Hadestown i går. For det var en musikal der jeg definitivt likte noen sanger veldig godt, men jeg ble aldri helt fenget før jeg lytta litt til den i går og ble VELDIG FENGET og dypt fascinert. Særlig da av en sang som jeg av en eller annen grunn ikke hadde lytta til før, men som jeg nå har blitt helt betatt av. For Hadestown er en musikal inspirert av greske myter, men så er settingen en blanding av depresjonen og futurisme og så er musikken noe komponist og låtskriver Anaïs Mitchell beskriver som "Folk Opera" og det er tidvis veldig vakkert, men også litt sært. Og i går lytta jeg altså til sangen "Doubt comes in" som er en sang som beskriver den scenen i myten om Odyssevs og Evrydike der han har reist til dødsriket (som er kalt Hadestown i musikalen) for å redde henne tilbake henne til livet og så får han vite at om han går opp til sin verden mens Evrydike går rett bak ham uten å snu seg for å se om hun følger etter så vil hun få livet tilbake. Og så er jo denne myten skikkelig deprimerende for Odyssevs er nesten fremme da han snur seg og vips er Evrydike fordømt til å måtte bli i Hadestown og han mister henne for alltid. 

Og dette skildres så himla fint i "Doubt comes in":

Og så finnes det et brilliant geni på Youtube som har funnet et filter eller noe som gjør at man kan høre hvordan denne sangen kunne ha hørtes ut i en katedral og det er det mest episke jeg har hørt på lenge:

At jeg ikke har oppdaget denne musikalsangen før nå. Og så er det noe med at nå har jeg lytta til denne sangen litt vel mange ganger i løpet av de siste dagene, men jeg blir likevel overrasket når Evrydike gisper og man skjønner at Odyssevs har snudd seg og fordømt henne til å bli i Hadestown. Og jeg elsker når jeg blir så lidenskapelig opptatt av en sang, når den treffer så godt. Det var en stund siden sist det hendte nå.

Og egentlig tenkte jeg litt på å avslutte med en bokanmeldelse, men da tror jeg kanskje dette innlegget blir litt for langt så det tar jeg en annen gang. Det jeg kan avslutte med i stedet er å nevne at jeg har fått en fin Nanowrimo-utfordring nå. For jeg skal gå nøyere inn på ideen min senere, men kort oppsummert så skulle det handle om Mathea 24 år, hvis far alltid drømte om å bli ond superskurk. Når boka begynte skulle det være i begravelsen hans og så skulle det handle om Matheas ambivalente savn av faren sin og hvordan hun bearbeidet det med å lage støttegruppe for tre ensomme barn i tiden etterpå. Og så skulle dette igjen kulminere i at de måtte kjempe mot en ond skolebibliotekar fordi Mathea hadde mareritt om at det fortsatt var onde voksne på ferde i småbyen Fayville.

Og så nevnte jeg ideen for hun fra forlaget der jeg har praksis nå og hun foreslo at en bedre ide enn at historien handler om tiden etter Matheas fars død er at den handler om oppveksten hennes og far og datter-forholdet og slikt og det ble jeg egentlig enig i siden den første ideen min mer er en slutt enn en begynnelse og skrivehåndbøker vi har lest sammen peker på at man må ha en klar hovedperson og antagonist og at det må drives av handling mer enn tankespill og sånt. Det er her jeg har fått en fin utfordring for jeg skriver bortimot alltid i tredjeperson og om det skal være en historie om Matheas oppvekst med en "far som vil bli superskurk og som hun alltid må stoppe fra å få til onde planer" så føles det riktigst å fortelle historien i førsteperson, noe som jeg ikke får til så godt. Men så er det jo verdt et forsøk og jeg har fortsatt alt for mye planlegging igjen før november, men ideen min nå er at det fortsatt skal starte med begravelsen og så skal man i løpet av den finne ut to ting: a) at Matheas far hadde et dobbeltliv og b) at det var Matheas feil at han døde. Og så skal jeg begynne med da Mathea var liten og lesere skal sakte, men sikkert finne ut om de onde superskurkplanene og hvordan å stoppe dem påvirket Matheas oppvekst og til slutt hvordan hun endte opp med å være skyld i sin fars død. 

Uff, dette blir vanskelig, men det kan bli ganske gøy likevel og jeg har væffal nok av tid til å skrive i år så det burde gå greit. Yay!

*

Nå må jeg legge meg og så bables vi om noen dager :)