Smakebit og Bienes Historie på teater :)
Heisann! Det er søndag, livet er ålreit nok og snart har jeg Disney + og det blir topp =D Ellers spiller jeg mye Nintendo for tiden, jeg koser meg med bøker og det er ting som er irriterende som at huden min er mer glad i kviser for tiden enn den pleier å være og at jeg venter på ny klokke i posten siden remmen på den gamle klokka mi har sett langt bedre dager og basically falt fra hverandre for et par dager siden, men i all hovedsak har jeg ikke så mye å klage over.
Nå tenkte jeg først å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:
When Julia finds a slur about her best friend scrawled across the back of the Kingston School for the Deaf, she covers it up with a beautiful (albeit illegal) graffiti mural.
Her supposed best friend snitches, the principal expels her, and her two mothers set Julia up with a one-way ticket to a “mainstream” school in the suburbs, where she’s treated like an outcast as the only deaf student. The last thing she has left is her art, and not even Banksy himself could convince her to give that up.
Out in the ’burbs, Julia paints anywhere she can, eager to claim some turf of her own. But Julia soon learns that she might not be the only vandal in town. Someone is adding to her tags, making them better, showing off—and showing Julia up in the process. She expected her art might get painted over by cops. But she never imagined getting dragged into a full-blown graffiti war.
*
Over er et synopsis for denne ungdomsboka, en bok jeg så langt syns er fin. Dette er ikke en av de bøkene jeg tror jeg virkelig vil huske i ettertid, men det er en bok som er ålreit nok. Og jeg liker at den handler om en døv jente, så vel som grafitti, som er temaer jeg ikke har sett bli behandlet i særlig mange andre bøker.
Her er noen smakebiter:
My old art teacher told me I draw like a man. I've never forgiven him. I don't draw like anything, I draw like everything. I draw like me.
I'm sure she goes home and talks to whatever friends she has about how brave I am. I didn't choose to be deaf. I have no idea why it makes me brave.
*
Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten :)
*
Ellers så var jeg tilfeldigvis på teater i går og så Bienes Historie:
Nå tenkte jeg å poste min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)
Bienes Historie –
teateranmeldelse
Den nyskrivne musikalen Bienes
historie er basert på romanen til forfattar Maja Lunde. Boka fekk strålande
kritikkar da ho kom ut i 2015, og var eit vakkert varsku om konsekvensane av
livsførselen vår. I naturen heng alt saman. Døyr biene, blir ikkje livsviktige
planter pollinerte, og vi har ikkje noko å leve av.
Gjennom tre parallelle historier frå
fortid, samtid og framtid skildrar Bienes historie menneskas første
spede forsøk på å halde bier, via dagens industrielle landbruk og til ei
framtid der biene er daude. I botnen ligg ei forteljing om relasjonar mellom
foreldre og barn, og om menneskas sårbarheit.
*
Egentlig
skulle jeg si Bienes Historie 10. september og så ble premieren forflytta til
11. september og min billett ble flytta til 22. september før jeg for noen
dager siden kom over noen på Facebook som hadde billett til førstkommende
lørdag de ønsket å bytte med noen. Og så hadde jeg mer lyst tross alt til å se
forestillingen så snart som mulig og enden på visa var at jeg var på teater i
går og å så fint det var.
For det
første blir jeg så rørt av å være på teater nå, mye fordi jeg virkelig ikke tar
det for gitt lenger. Med pandemien og alle månedene teatre var helt stengt, så
vel som vissheten jeg har om at teatre er stengt mange steder rundt om i
verden, så føler jeg meg litt ekstra heldig når teater faktisk blir noe av og
det var grunnen til at jeg hadde øynene fulle av tårer i teatersalen alt før
sceneteppet gikk opp.
Og det fineste
med Bienes Historie som teater er musikken av Nils Bech, så vel som
koreografien. Stykket er gjort som et samarbeid med Den Norske Operaen og et
par ballettdansere er med av den grunn og jeg syns dette er en sånn musikal der
jeg virkelig elsker hvordan koreografien er løst. For jeg har en sånn greie med
at mens jeg syns dans kan være utrolig fint så blir jeg som regel mer påvirket
av sangen og skuespillet når jeg ser musikaler. Unntaket er når dansen blir noe
mer enn bare dans, når dansen inkluderes sømløst i alt sammen og det føler jeg
virkelig er tilfelle med Bienes Historie.
Videre er
musikken innmari fin og skuespillet overbevisende hele veien og man kan
innvende at sangtekstene etter min mening er litt banale, samtidig som det i
seg selv føles litt riktig også. Det er ikke alltid det riktigste er intrikate
sangtekster á det man finner i de fleste musikalene til Stephen Sondheim.
Så, det er
mye fint med Bienes Historie som musikal, men det skal sies at jeg nok ville
vært litt forvirra om det ikke var for at jeg leste boka Bienes Historie i
sommer. For her sjongleres tre historier som foregår henholdsvis på
1850-tallet, 2007 og 2098 og historiene krysser hverandre og på en måte føles
dette litt riktig i og med at noe av moralen med Bienes Historie er det at alt
henger sammen. På en annen måte skaper det et stykke som for mange nok kan
oppfattes som litt rotete fordi fortellerformen ikke funker like godt hele
veien.
Det er
likevel skapt noe unikt og på mange måter vakkert med Bienes Historie for det
er ingen perfekt musikal og heller ikke en musikal der man går syngende og
dansende ut av salen, men det er en musikal som føles ambisiøs og som skaper
mange fine tablåer og som man på det beste blir veldig rørt og fascinert av.
Terningkast
5!
Det låter som en ganska ovanlig bok, tack för smakbiten!
SvarSlettTack för smakbiten! Det låter som en intressant bok!
SvarSlettVær så god angående smakebiten :)
SvarSlett