The Willoughbys og en oppmuntrende stemme :)

Heisann! Det er fredag, livet er fint (selv om jeg har en utfordring jeg må få løst i løpet av dagen som jeg står litt fast på) og om jeg skal komme med en anbefaling i dag så er det denne Twitterkontoen :) Det er Professor Karol Sikora, som hver dag poster optimistiske og oppmuntrende oppdateringer og kommentarer om pandemi-situasjonen. Og siden han er professor så fremstår han som velutdannet og smart når han tilbyr en godt fundert optimisme som gir håp og som ikke føles naiv eller lettsindig. Jeg tror det å følge Karol Sikora har vært godt for hjernen min for det er et faktum at pessimisme selger mer enn optimisme. Det har faktisk blitt gjort studier som viser at vi generelt sett har lettere for å fokusere på det negative, vi husker de kjipe tingene vi opplever bedre enn de fine tingene som skjer. Og hva angår nyheter så får vi et inntrykk av at det skjer mer negative ting enn positive ting, delvis fordi de positive tingene som skjer ofte skjer mer gradvis og snikende, der negative ting kan skje mer plutselig. Et annet aspekt ved dette er jo noe Matt Haig påpeket i boka si "Notes on a nervous planet" der han skriver litt om at markedsbransjen ønsker at vi skal være litt misfornøyde for da kjøper vi nye ting eller prøver å kjøpe oss til lykke med f.eks. hårprodukter eller sminke eller en ny bil eller liknende, for alle som prøver å selge oss ting er det ikke noe bra om vi er tilfreds med det vi har. Og dette påvirker jo også aviser og nettaviser, som ofte får deg til å tenke "hva var det jeg sa" om du er pessimistisk og skeptisk. Og likevel, selv prøver jeg å holde på optimismen uansett, nærmest på trass og da hjelper det å lese tweetene til Karol Sikora, som også tilbyr en optimistisk grunnholdning, men som funderer den fra et vitenskapelig ståsted og ikke ungdommens naivitet. 

Ps. Jeg vil understreke at jeg har full forståelse for det hvis optimisme for en del er vanskelig for tiden, selv hvis det er realistisk fundert optimisme, for det er mye med 2020 som er kjipt, for katastrofetenkere er dette året antakelig en våt drøm av et år fordi det er så mange ulike ting som har gått til helvete. Poenget mitt er mer at selv har jeg lyst til å tenke fremover, selv har jeg så mye mer lyst til å lete etter håpet og selv har jeg det også mye bedre både fysisk og psykisk når jeg leter etter ting å glede meg over og prøver å finne optimisme opp i all galskapen. Og da hjelper det når det finnes professorer som twitrer optimistiske tweets fra et vitenskapelig ståsted, da føles det som noen som er mye smartere og mer intellektuell enn meg sier "jeg har også tro på at ting går fremover og at det finnes løsninger og muligheter", da føler jeg meg ikke naiv eller dum når jeg legger planer for sommeren og høsten. Jeg håper dette gir mening. 

Nok om det. Ellers hurra for bøker og Nintendo, så vel som det fine faktum at jeg fikk en kinobillett som takk for god innsats på en undersøkelse på jobb på onsdag så nå skal jeg på kino på Kristi Himmelfart og se Weathering with you:




Denne filmen ser så fin ut og den er laget av folka bak Your Name, som jeg likte veldig godt. Yay!

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne filmen:

The Willoughbys

Basert på en bok jeg ikke har lest så er dette filmen om de fire Willoughby-barna, hvis foreldre er eksepsjonelt håpløse og selvopptatte. Willoughby-barna finner en løsning på dette med å sende foreldrene sine ut på en ferie der de satser på at foreldrene ender opp med å dø slik at Willoughby-barna blir foreldreløse og fri og ut fra dette premisset får vi en herlig fargeglad, men samtidig litt mørk familiefilm som jeg koste meg en del med.

For det første så liker jeg at denne filmen, i likhet med et knippe andre nyere animasjonsfilmer de siste årene, har en ganske unik animasjonsstil. Det ER jo et faktum at de fleste animasjonsfilmer nå er dataanimert og selv elsker jeg jo veldig mange av Pixars filmer, så at noe er dataanimasjon fremfor tradisjonell animasjon trenger ikke nødvendigvis være et handicap. Med det sagt så tenker jeg at det er lettere å gi en film egenart når det er tradisjonelt animert (eller stop motion for den saks skyld), veldig mange dataanimerte filmer likner mer på hverandre. Og dette er noe som gjør meg glad for filmer som «Spiderverse» som kom ut i 2018 (og som alle burde se) og nå denne filmen, filmer som er dataanimert ja, men som har en helt unik signatur.

Utover det så liker jeg at The Willoughbys rett og slett er en ganske sær film. Den har for eksempel en sarkastisk katt som forteller, noe som er et grep som appellerer veldig til meg. Dessuten tør den å være litt makaber til tider med en forholdsvis mørk humor, samtidig som det likevel absolutt er familievennlig.

Videre er det fine karakterer man blir glad i og en slutt som er ganske tilfredsstillende. Ja, denne filmen har i det hele tatt en egen stemning som jeg satte pris på og som absolutt holdt på interessen min.

Og likevel, det er mye jeg liker ved denne filmen, men jeg følte meg ikke helt overbevist underveis likevel. Noe av grunnen til dette er kanskje det at jeg syns denne filmen er litt rotete fortalt. Historien tar en del for mange svinger underveis og det blir litt for kaotisk. Dessuten føler jeg at filmen mangler litt en klar identitet for den prøver litt å være noe i Tim Burton/En serie uforutsette hendelser/Roald Dahl-landskapet, men så er den ikke noe av dette fullt ut og det er like mye fargeglad familiehygge med masse som skjer og mye sjarm. Og det gjør at den ikke funker 100% for noen, denne filmen faller litt mellom to stoler og det er litt synd. Denne filmen føles som et godt forsøk på å være litt for mange ulike ting på samme tid og den skulle kanskje prøvd på litt færre ting og gått ekstra inn for å være de tingene i stedet.

Med det sagt, jeg setter veldig pris på at Netflix tilbyr oss et veldig godt utvalg animasjonsfilmer og at de også har en del originalt materiale, deriblant altså The Willoughbys. Og mens The Willoughbys aldri blir helt elsk, så er det veldig mye karolinsk ved denne filmen altså, denne filmen har mange aspekter som passer meg ypperlig. Så konklusjonen min er vel at denne filmen er verdt å se. Det er ikke like rørende som de beste filmene til Disney og Pixar og dette er ikke en sånn film som vil forandre verden, men det er sjarmerende, det har en helt egen stil og jeg liker at den gjør et godt forsøk på å tilby mye kult selv om den aldri lykkes fullt ut.

Terningkast 4!

*
Og ellers kommer neste innlegg antakelig på 17. mai så da bables vi. I mellomtiden ønsker jeg alle en finfin fredag og en super lørdag =D