Der jeg skriver litt om hvordan elefanter kan gjøre bøker bedre og sånt :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint (selv om jeg er godt i gang med å bekymre meg fordi mandag 13. januar inneholder årlig tannlegeundersøkelse of DOOM og det pleier jo å gå fint, dessuten føles det ikke som om det er noe galt, men tenk om det faktum at jeg rent økonomisk ikke har råd til at det er masse galt betyr at det er masse galt fordi jeg er ment til å være enda mer blakk enn jeg er, om mulig) og etterpå skal jeg på Norsk Gallup-jobb for første gang på over to uker og jeg satser på at det går fint og at jeg ikke bare har glemt alt jeg har lært om å være en god telefonintervjuer. Memo til meg: ta 4-banen hjem til Stovner etter jobb i dag fordi dette.

Ellers fun fact: jeg har alltid likt sangen Ironic med Alanis Morisette. Jeg vet at det er mange som har kommentert den sangen fordi eksemplene på ting som er ironiske ikke passer så godt til definisjonen av ironisk, men det er en sånn sang jeg alltid har likt ganske godt likevel. Og nå har det kommet en musikal basert på sanger fra Alanis Morisette sitt album Jagged Little Pill kalt nettopp Jagged Little Pill og der er sangen Ironic med, noe som per definisjon gjør at den kan regnes som en musikalsang :)



Her kan man høre Ironic slik den fremføres i musikalen (der de for så vidt kommenterer det med at ikke alt som beskrives som ironisk ER ironisk ganske grundig) og jeg liker denne tolkningen, dessuten er det noe med arrangementet som minner meg om Spring Awakening-musikalen og det syns jeg er en fin ting :)

Og ellers er vinteren nå dårlig til å være vinter (og det mest irriterende med det er etter min mening det at det erfaringsmessig er de vinterne som er dårligst til å være vinter når det ER vinter, som er flinkest til å være vinter når det er slutten av april eller begynnelsen av mai og jeg i væffal ikke vil ha snø fordi det er ekstra pyton da), men bøkene jeg leser er flinke til å være fine leseropplevelser og livet er generelt sett ganske ålreit.

Her er boka jeg avsluttet desember med:

Nå tenkte jeg å poste en kvasi-anmeldelse (kvasi fordi dette er et av de tilfellene der anmeldelsen ikke avsluttes med et terningkast selv om jeg liker å gi ting terningkast veldig godt, det bare føltes ikke riktig her) av denne boka og så kommer neste innlegg til helgen antar jeg. Vi bables og god fornøyelse :)

The Blue Day Book eller alt er bedre med elefanter

Denne boka er et veldig godt eksempel på hvordan alt blir bedre med elefanter. For på mange måter er The Blue Day Book en ganske ordinær selvhjelpsbok som forteller om hvordan livet kan være vanskelig og grått og kjipt, men så kan det bli bedre, det er alltid håp og alt kan ende opp med å ordne seg. Og det er jo et fint budskap, bevares, men det er ikke akkurat det mest originale budskapet i verden.  

Likevel så er det av og til de enkle søte klisjeene man trenger og da Bradley Trevor Greive fikk publisert boka si «The Blue Day Book» så ble det en bestselger som har kommet ut i flere utgaver etter hvert. Selv tror jeg at det kan være mye trøst i det som kanskje på mange måter kan fremstå som banalt eller lett om man vil trøstes, så kanskje det er det som er nøkkelen bak suksessen.

For min del er greia likevel at jeg vanligvis antakelig ville oversett denne boka i bokhandelen, men så kjøpte jeg den og det skyldes at alt blir bedre med elefanter. Jeg har ikke min utgave foran meg nå, men man kan se noen bilder fra den her: https://www.amazon.co.uk/Blue-Day-Book-Illustrated-Cheering/dp/1449490298 og det var noe med å se det som jeg kunne ha oppfattet som teit eller litt for opplagt geleidet av Claire Keanes søte elefantillustrasjoner som gjorde det veldig fint.

Plutselig leste jeg om denne elefanten og fulgte den gjennom vonde og såre dager og fine og sprudlende dager og det føltes ikke bare motiverende, men også veldig tilfredsstillende. Plutselig var det absurde i at det handlet om en elefant noe som gjorde at alt som kunne ha virket for opplagt ellers, nå gjorde inntrykk.

Og dette ikke bare understreker at elefanter kan gjøre det meste litt bedre, men også at illustrasjoner har mye å si. Og at det ikke alltid er så mye som kan utgjøre forskjellen mellom «dette er en overfladisk selvhjelpsbok» og «dette er en bok jeg virkelig trenger i livet mitt» 😉

Med det sagt så tror jeg også at det handlet litt om timingen for jeg har, som så mange andre, vært litt trist i romjula over Ari Behn og da er det fint å lese en bok som forteller at livet kan være vanskelig, men det kan bli bedre. Og jeg tror at selv uten elefanter så kan nok andre utgaver av denne boka være litt som en lett oppmuntring som kanskje ikke er så effektiv i lengden, men kan være like gledelig som en pakning norske bringebær på balkongen i juni i en liten stund.

Og av og til er å være tilfreds og glad i en liten stund nok og da er denne boka kjekk å ha.