Om Frozen 2 og Ari Behn

Heisann og fortsatt god jul! Selv har jeg i dag shoppet en del:


For jeg fikk gavekort på Tanum, gavekort på Stovner Senter og en hel del penger til jul og det har resultert i syv bøker (deriblant nyeste boka til Philip Pullman med handling fra Nordlys-universet <3, to grafiske romaner å starte januar med, The Blue Day Book som jeg må skrive mer om senere for den virker som en helt nydelig leseropplevelse og tre andre bøker som også virker interessante), en veggkalender med Pokémon-bilder og skjult av lyseffekter har vi Detective Pikachu på dvd endeligvis :) I tillegg har jeg anskaffet Pokémon Sword til Switch (selv om jeg har hørt litt miksede kritikker) og nye tusjer. Og tilfeldigvis vil jeg kanskje få shoppet litt bøker torsdag andre januar også så jeg vil definitivt ikke mangle lesestoff fremover.
*
Og nå må jeg skifte tema litt. For jeg skal anmelde Frozen 2 i dette innlegget, men jeg må skrive litt om Ari Behn først. Og i den sammenheng må jeg først komme med noen innrømmelser og det er at jeg aldri likte ham særlig godt. Og kanskje jeg burde lyve og si at jeg var kjempefan alltid, men samtidig så tenker jeg at om jeg var død så ville jeg at folk skulle huske også de negative sidene mine. Det at jeg kunne være skikkelig dårlig taper og at jeg kunne være barnslig og selvopptatt og innmari sta. Jeg tenker at når man virkelig elsker noen så elsker man svakhetene ved folk og, da savner man ikke bare det gode, men også sjarmen ved folks mindre sympatiske kvaliteter fordi det også var med på å gjøre folk til seg selv. Uansett, det jeg ikke likte med Ari handlet litt om stemmen hans, hvordan han snakket, og hvordan han for meg fremsto litt svulstig og pompøs, dessuten måtte jeg lese Trist som Faen like etter at den hadde kommet ut, det var lekse fra norsklærer og jeg husker at jeg virkelig ikke forsto den sekseren i VG og syns det var en av de dårligste bøkene jeg hadde lest.

Og samtidig så er det også det pompøse og svustige ved Ari som jeg i ettertid setter mer pris på for han har blitt kalt unorsk og unik og en kunstnersjel som virkelig så folk og jeg syns det er noe fint med folk som er seg selv fullt og helt selv om de ikke blir like godt likt av alle. Og jeg liker å tenke på meg selv som ganske åpen og fordomsfri, men jeg innser at også jeg kan være litt rask med å dømme basert på medias fremstilling. For det er mange kjendiser som jeg tenker at jeg ikke liker uten å helt ha gitt dem en sjanse og jeg har lyst til å være en bedre versjon av meg selv som venter litt lenger før jeg danner meg en mening om folk jeg strengt talt ikke kjenner som kan ha mye flott ved seg om man gir dem noen flere sjanser. I tillegg tenker jeg at man kanskje ikke tok Ari Behn seriøst nok for han nevnte jo at han slet med ting i flere intervjuer, men samtidig så brukte han alltid de store ordene og det gjorde at man tenkte at han overdrev. For det var jo et stort sjokk uansett om man i ettertid kan se tegnene klarere.

Samtidig igjen så er det jo uvesentlig hva slags forhold man har til noen når slike ting skjer for aller mest er det utrolig tragisk og vondt og en ting jeg tenker en del på når man leser om kjente folk som tar selvmord er om jeg er den eneste i verden som tilsynelatende er tilfreds og som også er det. For det viser seg så ofte at personer som gir så mye av seg selv også har dette mørket i seg. Og det burde jo egentlig være en ting jeg mest av alt satte pris på, det at jeg ikke har dette mørket selv, men i stedet føles det som om det er noe galt med meg som faktisk tilsynelatende er ganske tilfreds og så er det ekte. For nei, livet mitt er ikke perfekt og dette året har vært et av de vanskeligste årene jeg har opplevd økonomisk sett, men det har også vært et av de mest givende årene mine med jobb og praksis og at jeg har følt meg så sett. For meg pleier ting å ordne seg og når ting ikke ordner seg så finner jeg små lyspunkter som føles store likevel. Og jeg gleder meg over så mange ting og den gleden er genuin og jeg er merkelig redd for at det ikke burde være sånn. Dessuten, når så mange kunstnersjeler har dette mørket i seg som jeg har sluppet så billig unna blir jeg også redd for at det er noe man må ha for å skape noe viktig. Tenk om jeg aldri kan bli en forfatter fordi jeg er for lett, tenk om jeg er for overfladisk og mangler den kjernen man må ha for å skape noe som virkelig gjør inntrykk på andre...

Og så har jeg litt blandede tanker om selvmord for jeg vet at det er misforstått og at det lett kan oppfattes som feigt eller egoistisk. Selv har jeg lest nok bøker til å vite at det aldri er ment slik og en poetisk del av meg ser det litt som vakkert i den forstand at det er å beholde regien for sitt eget liv helt hen til ytterpunktene, å la selv døden følge ens eget manus. Samtidig syns jeg også at det er skummelt hvor endelig det er for det er så mange ting jeg elsker med livet. Tanken på å aldri se noen igjen, tanken på å aldri kunne lese en bok eller se en film eller skape noe selv og å velge det selv er noe som jeg tror er helt umulig å forstå for utenforstående.

Så ja, det er veldig mange ulike tanker rundt slike ting og jeg vet ikke om noe av dette var interessant eller behjelpelig i det hele tatt. Jeg vet bare at jeg må skrive noe om det. Og jeg vet at jeg føler utrolig med de rundt ham og da særlig barna hans. Jeg håper de har gode folk rundt seg og jeg håper julen en gang igjen kan bli god for dem, selv om jeg innser at den nå vil føles sår og vanskelig og at det nok vil være sånn en stund. Og en del av meg har ikke lyst på alle følelsene og tankene Ari Behn har gitt meg nå, hvordan han dro meg ut av julebobla som jeg ikke helt klarer å finne frem til igjen. Samtidig så setter det ting i perspektiv og det trenger man av og til. For livet er ikke alltid like lett og alle følelsene blir sterkere i julen fordi det er så mange forventninger rundt den. Og jeg føler meg om noe bare enda heldigere som tross alt liker julen, jeg er en av dem som blir som et barn igjen av pepperkaker og de rette sangene og å se juledekorasjoner i sentrum. Og jeg håper at det aldri forandrer seg. På samme måte som jeg håper at jeg ikke må utvikle et mørke for å skape noe viktig og på samme måte som jeg håper at jeg ikke er for lett og overfladisk for det vil jeg ikke være.

Og dette ble lenger enn planlagt og nå føles det nesten feil å skifte tema til Frozen 2, men jeg har skrevet en anmeldelse og la oss late som om å poste den er helt riktig. Og så kommer neste innlegg om noen dager og så vil jeg fortelle alle som leser dette innlegget at du er viktig, du har mye å gi og hvis i dag er vanskelig kan i morgen være helt magisk. Jeg er glad i deg <3
*
Frozen 2

Jeg har et litt blandet forhold til Frozen-fenomenet. En del av meg elsker så mye med det: musikken, karakterene, stemningen og det at det er løst inspirert av Snødronningen som er yndlingseventyret (selv om det er ekstremt løst inspirert altså, litt løsere enn ønskelig) mitt. Samtidig så forstår jeg godt synspunktene til de som mener at det er litt overvurdert for Frozen tok over verden en stund og selv jeg har vært lei i perioder.
Og likevel. I ventetiden før Frozen 2 så var det som om jeg glemte alt av ambivalens og bare ble en veldig spent femåring igjen og fin ting: selv likte jeg Frozen 2 ganske godt og har lyst til å se den igjen.
Med det sagt så tenkte jeg å trekke frem noen svakheter ved filmen først og den største svakheten er storyen. Og på en måte er ikke det så overraskende i og med at jeg syns storyen på mange måter var det svakeste aspektet ved første filmen og, men det er mye forvirrende ved Frozen 2 og jeg syns nok at publikum hadde fortjent en bedre skrevet historie. Videre er det ikke alle karakterer som er godt nok utnyttet i filmen og det er også mye med slutten som virker stresset og som rett og slett ikke henger helt på greip.
Det fine er at for min del funket basically alt annet. For greia er at jeg liker disse karakterene veldig godt. Allerede i første filmen så var dette karakterer jeg brydde meg om og særlig Elsa liker jeg utrolig godt som karakter, delvis fordi jeg tror hun er en mange kan kjenne seg godt igjen i. Hun er en mer innadvendt, følsom og sår figur enn mange av Disneys andre prinsesser og dronninger og sånt og jeg tror mange kan se seg selv litt i henne på en måte som ikke er tilfelle nødvendigvis alltid ellers.
Og jeg liker sangene veldig godt og syns helhetsmessig at soundtracket er bedre her enn i første filmen, selv om toeren mangler sanger som fester seg så godt som Let It Go (men det er kanskje i grunnen greit). Selv er jeg jo dessuten stor fan av særlig Idina Menzel, men også Jonathan Groff i utgangspunktet, og å høre stemmene deres i originalversjonen fryder musikalelskeren i meg. Jeg liker videre stemningen og hvor himla flott animert alt sammen er.
Og jeg syns det er skikkelig kult at denne filmen settes opp på samisk og inneholder karakterer inspirert av samefolket, det syns jeg er ganske tøft.
Jeg liker dessuten at (spoiler) Elsa heller ikke her ender opp sammen med noen for jeg vet at mange vil at Elsa skal ende opp med å være lesbisk, men oppe i mitt hode hadde det vært veldig mye kulere om hun endte opp med å være aseksuell for hun virker ikke særlig interessert i noen romantisk sett generelt sett og jeg syns det er bra å vise barn og unge at noen ikke ender opp i et romantisk forhold og det er greit, det kan være vel så normalt. Og det at jeg vil at Elsa skal være aseksuell er selvfølgelig litt fordi jeg anser meg selv som aseksuell selv, men likevel. Det virker for meg mer sannsynlig at Elsa ikke er interessert i noen uansett kjønn enn at hun er lesbisk.
Og filmen er engasjerende, Olaf overrasker med å være mer morsom enn forventet og det er rett og slett mye tilfredsstillende her.
Samtidig så vil jeg igjen tilbake til dette med storyen for jeg likte denne filmen og jeg vil se den igjen, men jeg syns fortsatt at mye kunne vært løst bedre og jeg tror også at der noen filmer vokser på meg, så er dette en sånn greie der jeg er veldig happy nå, men i ettertid vil jeg se mer og mer svakheter. Og det er ikke nødvendigvis noe veldig galt med det, jeg bare føler at det er verdt å nevne.
Likevel er jeg altså mest positiv og jeg koste meg veldig på kino og hadde det helt topp og det er jo det mest essensielle.

Hva angår terningkast innser jeg at filmen kanskje ikke fortjener det fullt ut, men jeg gir en femmer basert på at jeg tross alt hadde det så kjekt underveis. Yay! 




Kommentarer

  1. Jeg trur det at du klarer å skrive så reflektert og nyansert om selvmordet til Ari Behn egentlig bare er et bevis på at du ikke er overfladisk selv om du ikke har noe mørke i deg. Ironisk nok kjenner jeg meg igjen i det du skriver om å føle at det er noe galt med deg fordi du er genuint tilfreds med livet – bare at for meg er det motsatt. Det spørs kanskje hvilken sammenheng man ser seg sjøl i. Når jeg er på jobb tenker jeg ofte at det feiler meg noe fordi jeg ikke får til å jobbe åtte timer om dagen fem dager i uka og syns at det er helt OK. De fleste andre på jobben min gjør jo nettopp det, og er tilfreds med det, mens jeg får oppriktige problemer med å fungere hvis jeg må jobbe fulltid i perioder, og da lurer jeg på hva det er jeg mangler som alle de andre kollegaene mine tilsynelatende har? Og kanskje det er derfor jeg føler meg så hjemme i en kunstnerisk setting, for der er sånne ting litt mer forstått og godtatt. Det du skriver minner meg forøvrig på en drag queen jeg trur du kunne hatt sansen for (jeg føler at jeg har litt det samme forholdet til drag som det du har til musikaler, så du får bære over med meg). Hun heter Courtney Act og var med i sesong seks av RuPaul's Drag Race. Hun fikk ofte høre av både dommere og de andre deltagerne at hun var veldig flink, men at hun virka overfladisk og inautentisk fordi hun ikke viste noe særlig sårbarhet. Men hun har sagt i flere intervjuer at hun helt oppriktig bare er en glad og positiv person, og det som hadde vært inautentisk, hadde vært om hun hadde lata som at hun bar på et mørke som hun i utgangspunktet ikke hadde for nettopp å framstå mer sårbar.

    Jeg har sjøl ikke sett noen av Frozen-filmene (noe veldig mange jeg møter reagerer med sjokk på), men jeg syns faktisk Into the Unknown er mer episk og her en mer umiddelbar klassikerstatus enn det Let It Go har. Jeg har hørt Let It Go mange ganger, men jeg klarer likevel ikke å nynne på den, for jeg syns den har en utrolig forglemmelig melodi. Into the Unknown har jeg hørt kanskje to ganger, og jeg får den på hjernen bare av å skrive tittelen. Jeg heier forøvrig også på en aseksuell Elsa, for er det noe både Disney og Hollywood har dytta ned i halsen på oss igjen og igjen, så er det at vi alle trenger en romantisk partner for å føle oss hele i livet, og alle opprør mot den ideen setter jeg stor pris på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for en veldig fin kommentar som jeg fikk mye ut av. Trenger virkelig å få sett i alle fall noen sesonger av RuPaul's Drag Race, det får være nyttårsforsett :) Bra at det var reflektert og nyansert og at jeg ikke virker overfladisk. Du burde se væffal en av Frozen-filmene syns jeg. Kult at du er enig i at Elsa burde være aseksuell og jeg syns Frozen 2 gir hint om det siden den hun finner i sangen Show Yourself er seg selv. Og jeg syns fortsatt Let it Go er mer earworm enn Into the Unknown, men jeg liker begge sangene veldig godt og jeg kan forstå hvorfor Let it Go sin melodi kan oppfattes som ,mer forglemmelig siden den er mer rett frem.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg