Smakebit på søndag og Optimist-anmeldelse blant annet :)

Heisann! Det er søndag, jeg var på teater i går og så Optimist (noe jeg kommer tilbake til) og livet er fint fordi det går veldig bra på Nanowrimo. Jeg har for øyeblikket litt over 30 sider og 9042 ord og hadde jeg skrevet kun minimumet hver dag så ville jeg etter i dag hatt 5000 ord så jeg ligger som vanlig litt i forkant. Og en veldig lovende ting med historien min i år er det at hvert år så pleier jeg å ha en hovedhistorie, men så har jeg med litt bonusting som utdrag fra musikaler og sangtekster og brev og ymse annet og vanligvis pleier jeg å kose meg mest med alt bonusmaterialet. Alt det som egentlig ikke er så veldig relevant for hovedplottet og som antakelig hadde måttet blitt kuttet under en eventuell redigeringsprosess (dette er kanskje litt av grunnen til at jeg er så dårlig til å redigere Nanowrimo-historiene mine i ettertid). I år derimot så har jeg jo scener og sanger fra en musikal som bonusmateriale, men jeg syns det er mye mer gøy å skrive på hovedhistorien. Jeg syns det er så fint å skrive om fjøsnissen Molefonkus og alle han møter på eventyret sitt, det er det som driver meg i mye større grad enn scener og sanger fra musikalen. Og akkurat dette er en sånn ting som gjør at jeg føler dette er en av de ideene mine under Nanowrimo som har størst potensiale til å bli noe jeg kan redigere og skrive på nytt og jobbe med i ettertid, dette er noe som kan bli til noe ganske fint tror jeg og det er en veldig god følelse :)

Ellers har det skjedd noe viktig og det er nye Switch-kontroller. For jeg elsker å spille Nintendo og har definitivt kost meg masse med Nintendo Switch, men i perioder har jeg hatt mye problemer med kontrollene mine (noe som er ekstra kjipt siden jeg alltid spiller i håndholdt modus) og særlig etter august har dette vært så plagsomt at jeg omtrent ikke spilte noe Nintendo hele september og oktober. Og så fikk jeg på mirakuløst vis en 500-lapp inn i livet mitt og moren min la ut restbeløpet fordi hun er snill og jeg er veldig blakk og i går fikk jeg tak i nye kontroller og kan derfor spille Switch igjen uten frustrasjon. Og så har jeg en sparekonto der jeg sparer 20 kr hver gang jeg bruker bankkortet mitt og der var det nok til å ta meg råd til to nye spill så her er trailer for Untitled Goose Game:




Dette spillet er nydelig og handler om å være en gås som plager folk. Det er basically hele promisset og jeg elsker det <3

Og her er trailer for Yooka-Laylee & the impossible lair:



Dette spillet er et plattformspill som antakelig kommer til å være mye vanskeligere og mye mer frustrerende enn Goose Game, men jeg liker det veldig godt så langt likevel.

Disse to spillene kan jeg nå spille i vei om jeg vil, men med det sagt så har jeg strenge regler for meg selv. Hele november er regelen min at jeg MÅ skrive minst 1700 ord før jeg får lov til å spille noe Nintendo i det hele tatt. Slikt tror jeg kan funke veldig godt som motivasjon =D
*
Ellers skal jeg nå være med på smakebit på søndag før jeg poster en teateranmeldelse.

Boka jeg leser nå er Definisjonen av umulig av Camilla Sandmo:


Her handler det om sommer, kjærlighet, astronomi og ymse annet og jeg gidder ikke å skrive så mye om konseptet nå, men det er veldig godt skrevet. Jeg har lest en bok av Camilla Sandmo før og hun har der, så vel som her et veldig godt språk som er muntlig og fengende å lese og som også er spekket med gode referanser for målgruppen. Dessuten skaper hun fine karakterer og har et fint blikk for detaljer så det er mye å like her. Og jeg tror ikke denne boka kommer til å bli den mest minneverdige boka jeg leser i år eller noe sånt, men jeg liker å være i denne ungdomsbokas univers, dessuten er det en fin bok å være i fordi coveret er skikkelig kult (ja, jeg er overfladisk av og til).

Her er en smakebit:


Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)
*
Og nå skal jeg avslutte dette innlegget med min anmeldelse av Optimist og så kommer neste innlegg antakelig på onsdag. Vi bables og god fornøyelse :)


Optimist

I denne anmeldelsen skal jeg gjøre ting litt annerledes og nevne terningkast først, dette fordi denne musikalen er en av de musikalene der første akt fortjener terningkast 4 og andre akt terningkast 5. Dette i seg selv er et fenomen jeg har opplevd også andre ganger i år, for eksempel da jeg så Idyll og det fascinerer meg litt hvor mye bedre fortalt en historie kan være i en akt enn i en annen.
Og nå kan jeg komme til det som egentlig kunne vært begynnelsen på denne anmeldelsen og det er at jeg har sett Optimist på Chateau Neuf. Dette er en musikal basert på sangene til Jahn Teigen og det var en ganske fin teateropplevelse.
Og det som funker aller best er skuespillet. Jeg kunne aldri vært musikalartist, jeg er ikke flink nok til å synge, danse eller spille til at det hadde gått og jeg foretrekker jo uansett å være publikummer mens jeg dagdrømmer om å skrive og å oversette musikaler og være del av musikalbransjen på den måten. Og likevel, hver gang jeg ser musikaler eller er på Instagram-profiler til musikalartister ser det ut som verdens mest inspirerende liv. Når jeg ser folk briljere med sang og dans og teater på scenen så er det en del av meg som blir litt misunnelig på at folk kan ha det som jobb, gi seg hen til noe som så åpenbart er det de elsker aller mest av alt.
Og det så virkelig ut som skuespillerne koste seg med Optimist og utover det så er det virkelig høy kvalitet på norske musikalartister. Jeg likte hele ensemblet, men jeg føler for å trekke frem noen. Hans Marius Hoff Mittet har for eksempel en viktig rolle som komponisten Victor Sibelius og mens man kan innvende at Hans Marius nok har hatt roller som har gitt ham mer å spille på, så er han helt fantastisk dyktig. Han har en så utrolig god og stø stemme og det er topp. Videre er jeg imponert over komiker Gustav Nilsen som her er med i sin første musikal og som er fornøyelig og underholdende hele veien, men han er mest en man ler av frem til man blir sånn superimponert i slutten av andre akt der han har et skikkelig shownummer der han ikke bare synger veldig godt, men også danser og til og med får ting som stepping (som visstnok er en av de vanskeligste dansene å lære seg) til å se lett ut. Videre syns jeg alltid at Charlotte Brænna er veldig dyktig og hun er også god her der hun stråler særlig når hun synger Det vakreste som finnes og man må si litt Wow! for seg selv. Utover det så syns jeg Hilde Lyrån muligens er en av Norges mest gjennomførte skuespillere for hun har en så utrolig intensitet i alt hun gjør og legger så mye i hver rolle jeg ser henne i og det gjør at selv om det kanskje er andre som har større stemmer eller er flinkere dansere og sånt, så er Hilde Lyrån en av dem man alltid husker. Og Jonas Rønning har en superliten rolle i Optimist, men får ekstremt mye ut av den.
Så det er jo mye som funker her og likevel. Noe som ikke funker her, er storyen for det er rett og slett ingen spesielt god historie. Og noe av grunnen ligger nok i nettopp det at dette ER en Jukebox-musikal (dvs. musikal basert på musikken til et band eller en artist) for de har sjelden den beste historien i og med at musikken ikke i utgangspunktet er skrevet for musikalsettingen. Men selv utover det så er historien tidvis både litt for kompleks OG litt for banal om mulig. Eksempelvis har den verdens minst overraskende twist med karakteren Sarah Beck, samtidig som de likevel har prøvd å gi den en vri som gjør den bittelitt original likevel. Og moren min foreslo at det hadde funket bedre om de bare hadde hatt et show eller en konsert med Jahn Teigens sanger, noe jeg var uenig i siden det da hvert fall ikke hadde vært en musikal. Personlig tror jeg heller at jeg hadde droppet historien om Victor Sibelius når jeg lagde en musikal basert på sangene til Jahn Teigen og heller laget en musikal om Jahn Teigen selv. Men det er jo en underholdende historie da så jeg skal ikke klage for mye over at den for meg ikke overbeviste helt.
En annen ting som fascinerer meg, er hvor lite musikaler i musikaler minner om musikaler. For et aspekt med historien i musikalen Optimist er at Victor Sibelius skriver en musikal og på slutten ser vi et utdrag fra den musikalen og det er basically noen sanger satt sammen til en helhet og mye sang og dans, men ikke noe plott i det hele tatt og ingen dialoger. Og dette er noe som ofte gjentar seg når en musikal handler om en musikal, da pleier musikalen det handler om å være noe som etter min mening ikke strengt talt kan klassifiseres som musikal siden selv de musikalene som er gjennomsunget i alle fall forteller en historie gjennom sangene sine. Og jeg innser at dette er en sær problemstilling som jeg antakelig er litt alene om å bry meg om, jeg bare syns det er litt rart at musikaler i musikaler er så lite musikalaktige.
Så det finnes jo både ting å glede seg over og ting å irritere seg over med Optimist. Jeg vil likevel understreke at hovedinntrykket er positivt eller skal vi si optimistisk 😊

Kommentarer

  1. Tack för smakebiten! Den lockar till skratt :D
    (Och lyckan att ha nya handkontroller!)

    SvarSlett
  2. Jag skriver NaNo för första gången. Och jag skriver för första gången också. :) Men jag nöjer mig med en sida om dagen, blir ca halva textmängden mot målet.

    SvarSlett
  3. Coveret er skikkelig kult :-) Jeg velger bøker ut fra cover av og til, rett og slett fordi jeg ser en bok på biblioteket som har et cover jeg liker og så låner jeg den. Det er ikke alltid jeg liker boken for det. Men noen ganger finner jeg skikkelige perler jeg aldri ha hørt om.
    Ha en riktig fin mandag!

    SvarSlett
  4. Tack för smakbiten, det var en ny bok för mig.

    SvarSlett
  5. Vær så god angående smakebiten (og fint med nye håndkontroller ja, TinaO), dessuten er coveret kult, helt enig, Astrid Terese. Takk, mandagen var fin og lykke til med Nanowrimo, Bokdivisionen, jeg syns det er helt i orden å ha et lavere mål, alt er godt jobba uansett :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg