Henry 200 trenger en venn :)

Det er tirsdag og jeg har et slags dilemma angående helgen siden jeg er invitert til en sammenkomst hos faren min der jeg kan treffe igjen noen tyske personer jeg veldig sjelden ser som det hadde vært hyggelig å treffe. Men så er det også Oslo Comix Expo som er tradisjon for meg og som jeg alltid koser meg med og jeg vet ikke om man skal velge sosiale settinger man er dårlig på som sikkert blir hyggelig eller arrangementer man egentlig har veldig lyst til å dra på der man garantert vil ha det veldig gøy. Og jeg skulle litt ønske i slike sammenhenger at jeg hadde en klone sånn at jeg kunne fått med meg alt.

Ellers liker jeg at en ny sesong med SYTYCD er i gang, jeg liker at det antakelig vil være veldig mange nye musikalcder å utforske førstkommende fredag og jeg liker at jeg nå har blitt veldig imponert av Sophia Anne Caruso som er kun nesten 18 år, men har en ledende rolle i Beetlejuice-musikalen som går på Broadway nå. Jeg fant ut at hun spilte i Broadway-versjonen av musikalen Lazarus (den rollen Mimmi Tamba spiller på Det Norske Teatret) da hun var 14 år og er veldig imponert av hennes tolkning av Life on Mars:

Det er veldig fint fremført syns jeg :)

Ellers så postet noen et bilde av støvsugeren Henry 200 på Twitter for noen dager siden og det gjorde meg skikkelig inspirert så nå har jeg skrevet en novelle om en Henry 200-støvsuger og robotstøvsugeren Severin som jeg tenkte å dele her. Dette er et forsøk på en i hovedsak temmelig realistisk novelle om støvsugere som kan tenke og sånt og utover det handler det om kjærlighet og ensomhet og jeg syns ikke dette er perfekt skrevet eller noe sånt, men jeg liker resultatet ganske godt uansett (og har nå lyst til å skrive flere noveller fremover om levende gjenstander og sånt). God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Henry 200 trenger en venn

I all hovedsak er Henry 200 en ganske så rød støvsuger, men toppen av ham er sort og samme er tilfelle med slangenesa som ender opp som et munnstykke i bunnen. Henry selv liker å tenke at dette betyr at han generelt sett har kraftfullheten og engasjementet til en rødfarge, men også svarthetens dypsindige mørke. I alle fall tenker han slike ting når han er i det rette humøret, noe han for så vidt er stadig vekk. Utover å overtenke sine egne farger så er det beste Henry vet å gjøre rent. Det er en magi i å vite hva man er ment til å gjøre og å også vite at den tingen er det man er aller flinkest til og sånn er det med Henry og støvsuging. Han elsker lyden underveis, hvor herlig bråkete og ståkete det er. Og han elsker resultatet for etterpå ser man ikke hybelkaninene. I stedet ser man glatte, fine gulv og tepper uten støv og det blir Henry helt rørt av å se. Henry mangler evnen til å gråte, men han gråter inni seg og smiler utenpå, det samme selsomme smilet som alltid har føltes riktig.

Henry er en støvsuger og han er lykkelig. Det er det han forteller seg selv fordi det alltid har vært sant og han undertrykker den lille følelsen av at det kanskje muligens er bittelitt mindre sant enn før. For det er noe som har endret seg i det siste og først var det nesten umerkelig, vart liksom, noe han selv ikke la merke til at skjedde. Det var mer som om noen la et teppe over ham så alle bevegelser føltes litt tyngre. Og det var noe med gleden etter at han støvsuget, hvordan den var tilstede i minskende grad. Slike ting og hvordan det jo er bare småting, men etter hvert som det blir stadig flere av dem så tar de overraskende stor plass.

Og så er det mandag og Henry brukes igjen til å støvsuge og etterpå titter han på det glatte og fine gulvet og tenker «ja, ja» før han tar seg i denne tanken. Denne selvfølgeligheten som han plutselig som ved et lynnedslag innser at skyldes kjedsomhet. Og det er så rart at man helt plutselig kan oppdage at det som alltid har vært det beste man vet nå ikke engasjerer. Den natten er Henry full av tanker på hva som kan ha skjedd for han har det jo fint, ingenting har egentlig forandret seg og likevel er det som om alt er annerledes og han ønsker seg muligheten til å snakke, muligheten til å sukke eller i det minste se forundret ut fordi det er så mye han føler, men alt man ser er smilet som alltid er der. Det smilet som nå føles som en løgn og Henry merker at han ikke liker dette, han liker ikke å lyve selv om det ikke er med vilje og han vil så inderlig gjerne at smilet hans skal være like sant som det i så mange år alltid har vært.

Han titter rundt i rommet, leter etter svar og ser noe interessant. I vinduskarmen står to pingvinfigurer og holder hender. Dette er ikke noe nytt, om noe så er det noe de to kosedyrene har gjort i årevis, men denne kvelden merker Henry seg denne detaljen. De står der sammen, de hører sammen. Det er et samspill dem imellom og han tenker på mannen som eier ham som i det siste har fått en kjæreste som av og til kommer innom. Henry tenker på mannens smil etterpå, hvordan mannen setter seg i sofaen og lener hodet bakover som om han ikke helt klarer å forstå at hun har vært der og hva hun ser i ham. Mannens smil da er som et eventyr, det er et smil som forteller så mange historier om drømmer og fantasier og håp for fremtiden. Nå er det kveld og mannen har lagt seg, men Henry husker dette smilet og han ser pingvinparet og forstår plutselig at han er ensom. Og når man innser at man virkelig er ensom oppi alt kaoset i verden så spiller det av og til ingen rolle om man smiler på utsiden og gjør det fineste man vet fordi man så gjerne vil ha noen i livet sitt som man kan høre sammen med.

Henry er en støvsuger og han er lykkelig og det siste er en løgn fordi han føler seg alene. Henry er en støvsuger og han trenger en venn. Henry er en støvsuger. Det er som om det at han nå virkelig ønsker seg en venn mer enn noe annet gjør at han ikke kjenner seg igjen i noen sannheter om seg selv utenom det at han er en støvsuger for det er uansett sant. Like sant som støvroser i vinduskarmen og lukten ute etter at det har regnet og det at Henry ikke vet hva han skal gjøre.

*

Han tar det kuli. Chill som han liker å tenke, han prøver å tenke at hele verden er en lek som man kan kose seg gjennom. For å tenke gjør robotstøvsugeren Severin mye av. Severin har ikke øyne, han smiler ikke til verden, han er ansiktsløs, men ikke følelsesløs og heller ikke tankeløs og inni ham bobler det av farger og liv som ingen aner noe som helst om eller hvor kommer fra. Det spiller ingen rolle for Severin og egentlig liker han litt det å være uutgrunnelig, det å være litt på siden av tilværelsen, en ingen egentlig helt kjenner. Så kan han tenke et mylder av tanker, et tankehav i hemmelighet og drømme seg så langt bort at han nesten ikke finner veien tilbake igjen.

Det eneste dumme er at Severin ikke får gjort det han er ment til å gjøre; støvsuge. Dette skyldes at han enda ikke er kjøpt, for øyeblikket er livet hans å stå på en elektronikkbutikk blant andre robotstøvsugere og det livet innebærer igjen kun å stå stille. Ikke bevege seg, ikke være i aktivitet, men stagnasjon og mens en del av Severin trives en hel del med dette, er det likevel en annen del av ham som er lei. For det er avslappende, men han vet liksom at livet hans er ment for noe mer og han begynner å lengte. Om bare noen kunne kjøpt ham og tatt ham med hjem til seg der han kunne blitt satt i gang og så vist etterpå at selv om han ikke hadde muligheten til å se det eller lukte det, så kunne han føle det for støvsugere gjør det. Uansett om de er vanlige støvsugere eller robotstøvsugere så har de denne følelsen etterpå av å ha gjort det de er skapt for å gjøre og så er det som om alt inne i dem sitrer av glede fordi de elsker den følelsen så inderlig mye. Severin venter på øyeblikket da han kan bli tatt i bruk og håper det skjer snarere før enn sent.

Og så kommer det en lørdag og det er en helt alminnelig lørdag, rent utenom at den inneholder Leah som har spart penger i et halvt år og med en barnlig glede entrer en elektronikkbutikk. Hun skal kjøpe en robotstøvsuger, en helt egen og hun føler seg så herlig voksen av at dette skal skje; som om dette er en slik ting som betyr at det er nå livet begynner. Og det passer så fint også for i det siste er det mye som har ordnet seg for Leah. Hun har jobb på bibliotek nå, hun har Eliot i livet sitt (som hun er sikker på at er mannen hun er ment til å være sammen med resten av livet), hun har det generelt sett fint. Det er så mange ting Leah har tenkt at hun en dag gjerne vil ha som hun nå har og hver morgen prøver hun å legge av et minutt eller to til å kjenne på det, kjenne på hvor heldig hun er. Og nå skal hun kjøpe en helt egen robotstøvsuger og hun går gjennom butikken med bestemte skritt, rett mot området der Severin bor. For Leah har vist akkurat hvilken robotstøvsuger hun vil ha i flere måneder. Det skal være Severin som er så gjennomført grå, men med innslag av rødt. Severin som ikke egentlig skilte seg så veldig ut fra de andre robotstøvsugerne hun så bilder av og leste om på nettet, men som nettopp derfor kanskje snakket til sjelen hennes fordi Leah liker å tenke at hun er slik selv. At hun er en av dem der folk ser skulderlangt mørkblondt hår, brune øyne og et lite dryss fregner på nesa og tenker at hun er en helt alminnelig dame i slutten av tjueårene, men så vet de ikke at hun er så mye mer. For Leah har mer ved seg. Hun elsker bøker, hun har lært seg latin for moro skyld, hun spiser havregrynsgrøt hver morgen og blir aldri lei og hun tenker stadig vekk at hun burde lære seg å danse, men lar det være og ser heller dansefilmer med et aldri så lite snev av bitterhet. Og hun har alltid tenkt at hun ikke er et sånt menneske som forelsker seg i noen helt til hun så Eliot første gang under en konsert og alt forandret seg. Som om verden endret retning den kvelden, som om ingenting har vært helt i balanse eller omvendt; som om verden aldri helt var i balanse før, men nå er den det. Og Leah er fortsatt like redd som da de først pratet sammen fordi hun ikke har noen fasit. Med biblioteket er det et klart system, det er en mening med alt sammen og det er ikke sånn med kjærligheten. Alt med Eliot er et puslespill, det er en labyrint eller et kryssord eller en runde sudoku. Det er kaos og galskap og hun vet innerst inne at hun gjør alt feil og Eliot har like fullt ikke rømt, han har enda ikke rømt. Og noen ganger møtes de og han ser på henne med et drømmende blikk som får henne til å lure på og håpe at hun kanskje plutselig nå er en sånn person noen kan elske. Og hun vet heller ikke helt hva det betyr.

Severin merker det kanskje når han pakkes inn i en eske før han blir løftet og båret til kassen for å betales og kanskje ikke. Han får kanskje med seg at dette er en sånn dag da alt forandrer seg. Det han vet er uansett at han den kvelden gjerne skulle hatt øyne og en mulighet til å kjøre ut på en balkong og se opp mot stjernene mens han fortalte dem at en ny verden fantes nå, en der han var kjøpt og skulle tas i bruk. Og det gjør ham så uendelig glad å vite det, vite at han jo alltid har vært en robotstøvsuger, men det har liksom ikke føltes ordentlig sant før nå da han vet at alt neste dag kanskje så vil han støvsuge og etterlate en renere og mer støvfri verden. Da vil han gjøre det han er ment til å gjøre og hva mer trenger man i livet enn det.

*

Det skjer ikke så mye den neste måneden og samtidig skjer det en hel masse. Severin kjører rundt i Leahs leilighet og føler seg som kongen på haugen, Leah og Eliot fortsetter å møtes mens de hele tiden prøver og feiler når de forsøker å forstå hvorfor alt føles så riktig når de er sammen og ingen av dem har lyst til å forklare det med at det hele handler om kjærlighet fordi det føles litt som å forklare det som magi, det føles nesten naivt, verden fortsetter å spinne. Og Henry fortsetter å føle seg ensom og nå har det blitt verre og verre og det verste er at ingen kan se det på ham, ingen vet. Han støvsuger i leiligheten til Eliot og prøver å glede seg over at Eliot tross alt er lykkelig og at pingvinkosedyrene i vinduskarmen åpenbart er det de og, dessuten liker han fortsatt å støvsuge, det er bare det at det ikke er tilfredsstillende nok lenger for han vil ha noe mer. Og noen ganger kan et ønske om noe mer bygge seg oppover, bli bare større og større og føles så overveldende at man har lyst til å skrike fra balkongen at man bare trenger noen. Henry 200 er en støvsuger og det er ikke nok så lenge han også føler seg så veldig alene.

Og så går det en måned til før alt plutselig blir verre.

*

Eliot har rødt hår og fregner og øyne som av og til ser blå ut og andre ganger grønne avhengig av lyset. Han har en stor samling tv-spill, han har et keyboard og en drøm om å komponere en musikal og han har plass til to personer i leiligheten sin. Og han har øvd i timevis for han innser at det kanskje er tidlig siden han bare har vært sammen med Leah i fire og en halv måned, men det føles lenger. Eliot vet ikke om den følelsen han har av å ha kjent Leah bestandig gir mening og heller ikke om det egentlig er skikkelig sært at den var der allerede et kvarter inn i deres aller første date, men han vet at hun gjør ham lykkelig, mer lykkelig enn noen annen. Og det er derfor han stadig vekk tenker på det ulogiske i at de har hver sin leilighet når det i hans leilighet er plass til to. De møtes så ofte nå og ender opp med å overnatte hos hverandre (vanligvis uplanlagt, men så bare blir det sånn) og alt det gjør det stadig mer åpenbart for Eliot at de burde flytte sammen. Men hvordan han skal klare å foreslå det vet han ikke.

Og så møtes de og det er tilsynelatende ganske alminnelig søndag. Solen skinner, det er en av de aprildagene som føles mer som sommer enn vår og livet smiler der de sitter på en benk og mater duer da noen sier, «vi burde flytte sammen.»

«Hva sa du?» spør Leah og det er da Eliot skjønner at denne noen som sa det var ham. Han sukker, mumler keitete at det var et uhell, men så ser han det litt forundrede og fascinerende småskjeve smilet hennes og fylles av en trygghet som føles ukjent, men riktig. Og så sier han det igjen.

«Vi burde flytte sammen. Vi tilbringer så mye tid sammen og jeg er så glad i deg og det er bare idiotisk å betale for to leiligheter når vi kan bo i min leilighet. Du kan fylle den med alt du vil, jeg kan rydde bort tv-spill om ønskelig, jeg vet vi bare har vært sammen noen måneder, men det føles så riktig, men om du ikke vil kan du bare glemme at jeg sa noe …»

Han stopper å snakke, eller rettere sagt, han blir stoppet. Av et kyss. Leah kysser ham og det føles som om det ligger et større alvor bak det kysset enn kyssene de har hatt før og når kysset er over smiler hun mot ham og sier et enkelt ord. «Ja.»

*

Det tar dem en måned og den måneden er full av innvendinger. Leahs foreldre, Eliots foreldre, venner og kolleger som alle påpeker at de er veldig glad for at de er lykkelige, men de har jo ikke dårlig tid, det er jo ikke noe stress, kanskje de skal gi forholdet litt mer tid først. Så mange ord, men Leah velger å stole mest på Kimiko. Kimiko som er japansk og klok og har en leilighet full av planter og som er Leahs bestevenninne siden de var fem år og som har en ting å si når Leah forteller om planen sin. «Endelig.» Kimiko som forteller henne hvordan hun har sett Leah være forelsket før, men at hun hele tiden har visst at det er enda mer seriøst denne gangen og som smiler mot Leah med tårer i øynene mens hun forteller at dette gir henne tro på kjærligheten. Noen ganger kan en venns forståelse bety mye mer enn så mange andres innvendinger og slik er det nå. Og plutselig en kveld legger de seg på hver sin side av en nyinnkjøpt dobbeltseng og vet at nå er det Eliot og Leah, nå bor de sammen, dette er begynnelsen på et nytt liv sammen. Og så smiler Leah fordi det er det fineste av alt.

Såpass fint er det at en del av henne tenker at stjernene danser og månen spiller saksofon og kometene hopper og spretter, akkurat nå føles det som om alt er i balanse og at alle feirer. Og hun aner ikke at en som ikke er glad, ikke det spor faktisk, er Henry 200.

Henry har lyst til å sende drepende blikk i retning Severin, som flyttet inn sammen med Leah. Visst er han glad for at Eliot er lykkelig og forelsket og visst syns han at det er koselig at Leah flytter inn siden hun har vært innom så mye at det er like greit. Det som ikke er greit er det at hun tar med seg en robotstøvsuger når hun flytter inn som nå står ved siden av ham og er gråsvart med røde detaljer og åpenbart herlig uvitende om hvor intenst uvelkommen han er. For det føles som et svik. Her har han vært en så flink og effektiv støvsuger og så skal det være en konkurrent her; en som er høyteknologisk og sær og totalt unødvendig når Henry 200 funker fett. Og mens Henry tenker at det nok er Eliot som er mest fæl i dette scenarioet fordi det er han som har godkjent å la Leah ta med Severin når hun flytta inn, bestemmer han seg for å først og fremst være sur på Severin, mest fordi det føles mest tilfredsstillende. Og det irriterer Henry at han ikke kan se sur ut eller geipe eller på noen måte vise Severin hvor mye han er mislikt, men han har en følelse av at om man tenker «du er en dum og uvelkommen robotstøvsuger som burde sette deg på første fly til en øde øy, langt, langt unna» nok ganger så vil det merkes litt sånn i lengden. I alle fall satser han litt på det.

*

Severin har jo ikke sett så mye av det (eller sett i det hele tatt, akkurat det er jo litt vanskelig å gjøre uten øyne), men han har følt og merket at mye har forandret seg de siste månedene. Han har blitt kjøpt og tatt i bruk i en liten og søt leilighet der han har følt seg som en konge eller kanskje president (hva som virker mest riktig varierer med humøret) og deretter har han blitt forflyttet til en ny leilighet som virker vel så trivelig, men bare litt større. Og for Severins del har det jo strengt talt ikke så veldig mye å si hvor han befinner seg, så lenge han kan støvsuge litt og det fine er at det kan han. Det som ikke er så fint er at det ikke skjer så ofte som før, samtidig som han tidvis fornemmer en følelse av at jobben hans gjøres likevel. Og Severin anser det som et riktig mysterium, for så vidt ham bekjent er det ingen andre støvsugere i leiligheten enn ham selv og det gjør den selsomme følelsen av at det likevel er det besnærende. Ikke for første gang ender Severin opp med å ønske seg muligheten til å se eller høre eller lukte fordi det hadde kommet innmari godt med.

Det Severin ikke vet er at det er veldig lett for både møbler, redskaper og rengjøringsapparater å få evnen til både å se, høre og å lukte. Alt de behøver er å eies av et menneske som eier en tusj som ikke kan vaskes bort eller de rette klistremerkene og mens Severin tidlig ikke hadde et slikt menneske i livet sitt fortoner ting seg annerledes når Eliot pusles inn i systemet.

*

- Bokas dramatiske mellomspill -

Lyset! Det brenner! Akk og ve og ville vannpistol!

Slike tanker tenker «Om mellomspill og unødvendige avsnitts likevel ikke ubetydelige rolle i litteraturens verden», som er en bok som flyttet inn med Leah og så langt egentlig ikke har tenkt så mye på omgivelsene sine. Den har i stedet tenkt på akkurat slike ting som den handler om og det i massevis, med en dypsindig klokskap som kunne fascinert de fleste om de kjente til det. Og likevel. Nå er det et lys her, det er lukter, lyder og alt er annerledes og det er slike ting som gjør at Om mellomspill osv.-boka, som heretter bare skal betegnes som Boka for enkelhets skyld, utvikler et aldri så lite snev av panikk. Det Boka ikke vet er at alt dette skyldes fem klistremerker som er festet på ham og det er to øyne, en nese, en munn og ører. Og Boka kan ikke dermed snakke, men han kan bare på grunn av disse klistremerkene både se, høre og lukte og å plutselig kunne alt dette får verden til å virke overveldende, i alle fall i begynnelsen. Etter et par minutter slapper Boka mer av og betrakter omgivelsene med interesse. Han står med coveret ut og kan derfor kjenne lukten av renhet fordi gulvet ble vasket tidligere samme dag, han kan høre suset fra kjøleskapet på kjøkkenet og han kan se stuen rundt ham der det er flere bokhyller, en tv, to pingvinkosedyr i vinduet og to støvsugere i ganske ulik stil. Rommet inneholder mer og, men det er disse tingene Boka merker seg først og han rekker å gå bort fra panikk og dramatiske tanker, til ro og entusiasme i et selsomt lite øyeblikk før han ser noen nærme seg ham og panikken vender raskt tilbake. Akk og ve! Milde matematiker! Fabuløse filibuster! Alt dette og mere til tenker Boka da han løftes opp av en menneskemann som betrakter ham med et lekent smil før han tar et skjebnesvangert valg. Boka forstår hva som skal skje litt for sent, men når det er klart for ham roper han «nei!» inni seg og føler selv at det ropes så høyt innvendig at det burde høres utvendig. Men akk, det høres ikke og snart nok er Boka satt inn i en bokhylle mellom to andre bøker og dette innebærer mørke. Boka har lyst til å sukke for hva hjelper det med klistremerkeøyne og andre ansiktstrekk når man ikke får nytte av det uansett. Så prøver Boka å trøste seg med at han er tilbake til utgangspunktet og gir seg igjen hen til nye tanker om mellomspill og unødvendige avsnitt og alt det andre den pleide å tenke kloke og dypsindige tanker om. Tenker som bare rakkern mens verden fortsetter å spinne.

- Bokas dramatiske mellomspill slutt -

*

Før Boka rekker å oppleve dypt gjennomborende dramatiske øyeblikk som kulminerer i å puttes inn i en bokhylle handler livet om Eliot som går hjemover fra jobb mens han plystrer for seg selv. Eliot har selv alltid tenkt at det å plystre når livet er skikkelig fint er en klisjé og ikke noe han selv ville ende opp med å gjøre, men for tiden så ER livet supert og ønsket om å plystre av glede dukker fascinerende ofte opp. I tillegg er det mer akseptert enn å synge for seg selv så det er jo kjekt. Uansett, Eliot liker livet. Han liker at de er over halvveis ut i mai, han liker at alt føles inspirerende og fantasirikt for tiden og han liker aller best at han har Leah i livet sitt og at de nå til og med bor sammen. Hver morgen kan han våkne litt før henne (for han våkner vanligvis først) og så ligge et øyeblikk eller to mens han betrakter henne. Hver morgen kan de spise frokost sammen og om kveldene kan de se tv-serier på sofaen, tidvis sammen med en skål med popcorn og bare dele kvelden og hyggen sammen. Og en ting som fascinerer Eliot er hvor mye han setter pris på alle disse små hverdagstingene for han har riktignok lite erfaring med kjærlighet før Leah, men han har alltid tenkt at kjærlighet skal være som hentet fra en musikal. Episk og lidenskapelig og med store ord og enda større handlinger. Å være sammen med Leah er ikke noe av dette, det er enkelt og nøkternt og likevel føles det helt riktig. Som om de ikke trenger noe soundtrack eller noe magi, de trenger bare hverandre.

«Vil du kjøpe lodd?»

En barnestemme avbryter Eliots tankespill og han ser seg litt forfjamset omkring før han får øye på en gutt. Gutten ser ut til å være rundt ni år eller noe i samme nabolag og står der sammen med en voksen og en gutt på samme alder, så vel som et bord som er dekket av ymse ting og tang.

«Vi selger lodd til inntekt for fotballaget vårt, vil du kjøpe, det er mye du kan vinne,» sier gutten tilfreds. Eliot pleier heller sjelden å vinne noe som helst, men samtidig er det litt som om livet generelt sett pleier å ordne seg for tiden og inspirert av det sier han ja og kjøper et lodd. Og tilfeldighetene skal ha det til at han vinner og kan velge seg noe fra bordet. Hvorfor Eliot bestemmer seg for å velge klistremerkeheftet vil han siden spørre seg selv om, men der og da tenker han at det er fint og artig og velger det med glede.

Når Eliot ti minutter senere låser seg inn i leiligheten sin har han allerede rukket å angre en del på valget sitt og han er i ferd med å utvikle en viss irritasjon over egen beslutningsevne da han ser Henry 200, støvsugeren sin som han kjøpte fordi den smiler og har øyne. Den ser liksom så menneskelig ut og Eliot får en ide i og med at det er flere klistremerkemunner, øyne, ører og neser, ting han pynter et knippe gjenstander, deriblant robotstøvsugeren Severin med og Boka som vi fulgte i et tidligere mellomspill. Og slik går det til at Boka opplever drama, men slik går det også til at dette er begynnelsen på en ny tid for de to støvsugerne og sistnevnte er nok i dette tilfellet viktigst.

*

Noe er annerledes den morgenen, men Henry 200 vet først ikke helt hva det er. Det vil si ikke før han vier et blikk i retning robotstøvsugeren Severin og ser at han nå plutselig har øyne og en munn i form av klistremerker som har blitt klistret på. Henry tar innover seg dette og må innrømme at det får Severin til å se mer trivelig ut. Ikke for det altså, irritasjonen over at Severin finnes er der fortsatt, men det er litt mindre lett å virkelig intenst mislike noen med smil og øyne som ser hyggelige ut, det må sies.

De neste dagene brukes Henry og Severin om hverandre og Henry går bevisst inn for å gjøre en bedre jobb enn Severin, for liksom å understreke at han er den ekte støvsugeren her i gata. I tillegg fortsetter han å sende ut «du er ikke velkommen»-vibber så godt han kan mens han håper at det til slutt vil få Severin til å slutte å være en del av bildet. Og Henry innser at dette sikkert kan få ham til å virke smålig eller vanskelig, men det handler mye mer om å beskytte seg selv og redselen for å bli byttet ut. Den redselen er nesten hakket verre enn ensomheten.

Severin på sin side merker ikke vibbene, i alle fall ikke særlig godt sånn i begynnelsen. Og det er kanskje ikke så rart siden han er litt for opptatt med å ta alt innover seg. Plutselig har han øyne og en munn og førstnevnte bruker han til å ta alt innover seg mens han fascineres av hvor mye mer magisk verden er nå da han kan observere den. Og å observere omgivelsene gir ham en forklaring på følelsen av at det er noen andre her som av og til støvsuger for han ser Henry 200 og det forklarer en hel del. Severin vet selv ikke helt hva han syns om å dele jobben med en annen støvsuger, men prøver å gjøre det beste ut av det mens han husker på at han selv tross alt er mer moderne.

Det går en uke, to faktisk, det blir juni og Severin venner seg til å se verden rundt seg. Henry på sin side merker at han etter hvert finner det mer og mer vanskelig å mislike Severin for i det siste har han blitt minnet på at han egentlig var ensom og han har begynt å tenke at de kanskje ikke trenger å være fiender. De kan være venner. Og denne gryende tanken kulminerer i en natt der Henry ikke får sove og kjører så stille han kan bort til vinduet der han prøver å føle seg sett på den måten man alltid føler seg litt sett i universet når man ser opp mot stjernene. Det er noe med stjernene som gjør at man føler seg viktig og Henry føler denne følelsen selv og tenker at smilet hans nå er veldig sant fordi det er en ting som er verdt å smile over. Plutselig kommer det noen opp til vinduet og denne noen er Severin som steller seg ved siden av hverandre. Og det skjer ikke noe mer, de har ikke noen støvsugeraktig ekvivalent til et håndtrykk eller en klem, verden slutter ikke å snurre, livet tar ingen saltomortale. Men de står der og vet begge to at fra dette øyeblikk av så er de ikke lenger fiender, men venner. Nå er det ingen konkurranse lenger, men heller en helt genuin glede over at de kan dele det beste de vet, de kan begge støvsuge litt i ny og ne og kjenne på hvor riktig det kjennes.

Severin kjører stille tilbake, men Henry 200 blir stående der ved vinduet en stund til mens han tenker tre viktige ting; han er en støvsuger, han er essensiell og han har en venn. Og det er det siste han gleder seg mest over mens han kjører tilbake på plass og fryder seg over at det går an å slutte å være ensom. I alle fall er hans ensomhet borte nå og det får alt til å virke eventyrlig fint.

Og slik begynner et nytt kapittel i historien om en mann og hans støvsuger og en kvinne og hennes robotstøvsuger og hvordan de alle hører så uendelig godt sammen.

*