Everybody's talking about Jamie og sånt :)

Heisann! Det er torsdag og livet er fint fordi jeg skal på biblioteket på lørdag. Dessuten skal jeg se live-action Aladdin fordi jeg tross alt er nysgjerrig og det fine er jo at siden jeg alltid syns animasjonsfilmen er bedre (med et mulig unntak i tilfellet Jungelboken) så skal det jo ikke så mye til for å bli positivt overrasket ;) Ellers har praksisen jeg er i tre dager i uka blitt forlenget i dag så da kan jeg fortsette med markedsføringsoppgaver og liknende hos Figenschou Forlag og det trives jeg godt med.

På den negative siden har det skjedd en Eurovision-tragedie som betyr at vi ikke slo Sverige likevel. Det går ganske greit da, men det er fortsatt teit siden det er særdeles tilfredsstillende å slå svenskene og særlig i Eurovision-sammenheng siden de er irriterende flinke til å gjøre det bra. Og på Twitter er det masse folk som er sånn "vi må droppe jurypoeng", noe jeg er veldig uenig i siden Norge fikk mer poeng av juryen enn folket både i fjor og i forfjor og det dessuten var langt større østblokkdominans de årene det bare var publikumstemmer. Jeg syns jury og folkestemmer kombinert er den beste løsningen.

Nok om det. Her er noen magiske scener fra Everybody's talking about Jamie:



Denne scenen viser at dette er en sånn musikal som også har geniale dialoger, noe som ikke nødvendigvis alltid er tilfelle med musikaler. Dessuten er det skikkelig godt skuespill og Lucie Shorthouse synger superfint og yay :) Og jeg vet ikke om man er ment til å shippe plageånden Dean og Draco Malfoy-lookalike-hovedpersonen Jamie, men jeg gjør det likevel ;)




Og her har vi en annen fin scene som kulminerer i sangen Wall in my head som er sånn skikkelig elsk fordi jeg liker så godt hvordan den fremføres, dessuten er det så lett å relatere seg til teksten for nesten alle i grunnen.



Den tredje scenen jeg vil dele (jeg fant flere scener på Youtube på samme profil) er denne der man blir introdusert til Jamies far som er en skikkelig drittsekk. Men Jamies far er heldigvis fantastisk og jeg liker sangen hennes veldig godt og "kunne vært hentet fra So you think you can dance"-dansen til.

Og grunnen til at jeg deler disse scenene er at jeg så live-filmet versjon av Everybody's talking about Jamie på mandag og det var sååå fint, jeg var i en sånn "tårene renner, tiden står stille, virkeligheten finnes ikke"-transe da jeg forlot kinoen etterpå og å forlate et teater eller en kinosal i den tilstanden er noe av det aller beste jeg vet rent utover å lese setninger som setter ord på noe på perfekt vis eller å komme i en skikkelig god flyt mens jeg skriver. Og jeg likte jo Eurovision og Lazarus, men jeg elsket Everybody's talking about Jamie <3

Nå tenkte jeg å dele en ganske positiv anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse :)

Everybody is talking about Jamie – musikalkino

Det er noen øyeblikk da alt stemmer og alt føles uendelig fint og å se Everybody is talking about Jamie på Gimle Kino på mandag var litt sånn. I alle fall var jeg i musikalhimmelen og når jeg ser tilbake på våren 2019 så vil dette definitivt være den fineste kino-opplevelsen antar jeg (eller i hvert fall høyt i tet). Storyen er egentlig ikke så episk; det handler om tenåringsgutten Jamie som drømmer om å bli dragqueen og som står på for å bli akseptert for den han er. Og så har han mange flotte mennesker rundt seg, men også plageånder og en fraværende far som viser seg å være tidenes drittsekk og så handler det om vennskap og familie og å være seg selv og sånt.

Og da jeg først hørte om denne musikalen (fordi det visstnok var en skikkelig suksess på West End) så var jeg litt nysgjerrig basert på det at denne musikalen er basert på en BBC-dokumentar om en reell britisk tenåringsgutt med dragqueen-ambisjoner. Utover det handlet nysgjerrigheten om det at jeg jo er musikalgeek og vil utforske det meste. Med det sagt så ble jeg ikke hundre prosent overbevist av musikalcden for jeg elsker sangen «Don’t even know it» og jeg syns mange av sangene var fine, men det er noen musikaler der man MÅ se selve musikalen og skjønne konteksten fullt ut for at det virkelig skal funke og slik var det med «Jamie»-musikalen (orker ikke skrive hele tittelen flere ganger). Og det fine er at ååå, det var så fint som live-filmet versjon på Gimle.

For det første: elsk på John McCrea som Jamie. Det er noen ganger noen bare funker så godt i en rolle at det nesten ikke føles som skuespill en gang, men rent instinktivt. Videre syns jeg John McCrea synger helt fantastisk som Jamie og jeg vet ikke om jeg ville elsket stemmen hans uansett, men den funker så godt som Jamie. Videre er generelt sett alt skuespillet innmari godt og jeg liker utrolig godt at Jamie har en muslim som bestevenn (spilt av Lucie Shorthouse som har en utrolig fin stemme), dessuten er et annet høydepunkt Josie Walker som Jamies mor (hun synger jo veldig bra, men overbeviser særlig godt skuespillmessig sett og jeg elsker når det er skuespillet som funker best hos musikalskuespillere).

Og scenografien var fin (selv om jeg syns hvordan en scene gikk over i en annen kunne vært løst mer organisk og med bedre flyt), musikken fenget, det var veldig rørende til tider og det er rett og slett lite og si, jeg bare hadde det innmari, innmari fint.

Og elsk også på Gimle Kino og den sofistikerte stemningen der, så vel som det litt mer modne publikummet og den mer elegante kinokiosken. Jeg må se mer filmer på Gimle innser jeg, særlig nå når de også selger popcorn (som jeg er avhengig av på kino).

Jeg håper Jamie-musikalen på et eller annet tidspunkt blir tilgjengelig på dvd, jeg har veldig lyst til å se det på en norsk scene en dag og ja, det var så fint.

Terningkast 6!