Our child of the stars og hurra for å feire kvinnedagen med awesome kvinnelige musikalartister :)

Heisann og gratulerer med kvinnedagen! Ellers er det fredag, livet er fint og jeg har nå lastet ned Celeste på Switch for å ha noe å spille mens jeg venter på at det skal bli slutten av mars da det nye Yoshi-spillet kommer.

Her er fem tips forresten om du vil feire kvinnedagen med gode kvinnelige musikalartister som er awesome og verdt å søke opp på Youtube:

- Idina Menzel




Idina Menzel er en av mine favoritter og det er mye som er verdt å sjekke ut; uansett om man er i modus for Let it go fra Frozen, Take me or leave me fra Rent. Og det jeg liker med Idina er at stemmen hennes har en varme som funker veldig godt for meg, dessuten er det ikke for perfekt for Idina Menzel er superflink til å synge, men det finnes også mange eksempler på tilfeller der hun ikke har sunget helt rent hele tiden. For meg så er skuespillet og hvor overbevisende noe fremføres alltid viktigere enn teknisk perfeksjon og Idina Menzel overbeviser meg alltid nok til at hun er en jeg nok alltid vil komme tilbake til og sette pris på.

- Lea Salonga




Noe paradoksalt så er en ting jeg elsker med Lea Salonga det at hun alltid synger feilfritt og klokkeklart. Men det handler litt om stemmetyper tror jeg også og for Lea Salonga så underbygger den perfeksjonerte musikalske kompetansen hennes autoriteten hun har som en som man alltid kan stole på at funker fett om man vil lytte til noe fint. Og jeg elsker hvordan Lea Salonga er smaken av Disney deluxe siden hun var sangstemmen til både Jasmine og Mulan i de originale versjonene, det er med på å gjøre henne til en musikalartist jeg har et veldig nostalgisk forhold til.

- Barrett Wilbert Weed




Jeg har nevnt det før, men Barrett Wilbert Weed har en av de kuleste stemmene jeg vet om. Jeg liker tonen og kraften i stemmen hennes skikkelig godt nesten uansett hva hun synger og hun har også en attitude som jeg føler skiller seg litt ut på en fin måte. Og riktignok har jeg lest noen kommentarer om at sangteknikken hennes ikke er den beste i lengden og jeg kan se litt hva folk mener for Barrett bruker kraften sin for alt den er verdt og det på en måte som kan bli litt skrikete i lengden, men i litt mindre doser så er Barrett Wilbert Weed en av dem jeg blir veldig glad av å lytte til. Hun er awesome!

- Laura Osnes



Laura Osnes er en nyere favoritt, mye fordi det viser seg at den klare og sjarmerende stemmen hennes åpenbart kler omtrent alt. Om man skal kommentere på noe så syns jeg noen ganger at Laura Osnes sin stemme muligens nesten er litt for søt og pen, det mangler litt på det upolerte snevet man finner hos noen andre musikalartister som sånn sett kanskje er mer spennende, men det er bare en småting og hovedinntrykket av omtrent alt jeg har sett Laura Osnes synge på ymse Youtube-videoer er veldig positivt, dessuten tenker jeg at det ser gøy ut å kombinere å være så talentfull med å være så pen som Laura Osnes også er.

Rachel Tucker



Rachel Tucker er en musikalskuespiller jeg alltid vil være glad i kun basert på at det var hun som spilte Elphaba sommeren 2010 da jeg så Wicked i London. Utover det så fascinerer Rachel Tucker meg fordi alle klipp jeg har sett der hun synger er klipp der jeg først er litt usikker og så bare liker jeg det bedre og bedre etter hvert før jeg på slutten av klippet er sånn "å, dette er elsk"; noe jeg tror skyldes at hun har en slags modenhet i stemmen sin som i utgangspunktet er litt ulik de sangstemmene jeg liker best. Men så har hun så god kontroll, hun får til alt og hun har noen unike fraseringer i enkelte sanger som er mine definitive yndlingsfraseringer når det gjelder de sangene (sånn for å være musikalgeek på detaljnivå) og ja, Rachel Tucker er fantastisk dyktig.
*
Ellers har jeg lest ut boka til venstre på dette bildet:

(Jeg har postet akkurat dette bildet før, men det er bedre å gjenposte dette enn å bruke tid på å ta bildet av boka på nytt.)

Og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Our child of the stars av Stephen Cox

Historien om en fin leseropplevelse kan starte med et cover. Et sånt cover som huker tak i deg på Outland og gjør at du plutselig glemmer at du egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe bøker nå. Slik var det med Our child of the stars av Stephen Cox.

Det handler altså om det ufrivillig barnløse paret Molly og Gene Myers som ønsker seg et barn å ta seg av mer enn noe annet. Så lander det en meteor i den amerikanske småbyen der de bor og med den kommer også romvesenbarnet som Molly og Gene i hemmelighet ender opp med å ta seg av og som de gir navnet Cory. Og så handler boka om hvordan de prøver å beskytte Cory fra myndighetene og hvor mye glede han fyller livene deres med; alt dette pakket inn i en bok som foregår sent på 60-tallet, noe som gjennomborer detaljer på finfint vis.

Mens det var coveret som først gjorde meg nysgjerrig, så var det premisset som en gang for alle gjorde dette til en bok jeg fikk veldig lyst til å lese. Og mye av appellen lå nettopp i settingen og hvordan jeg liker at dette er en science fiction som ikke foregår i fremtiden, men i fortiden (samtidig som jeg liker at boka byr på en alternativ versjon av fortiden til tider, resultatet av månelandingen i 1969 er veldig ulikt i denne boka og det funker veldig godt). Jeg syns dessuten at det bare hørtes ut som en litt eventyraktig og veldig sympatisk historie som jeg kunne bli veldig glad i og det var passende nok også akkurat det som hendte.

For dette er en veldig fin bok. Den har gode karakterer, en fin historie og mens det er vanskelig å trekke ut spesifikke sitater som var ekstra herlige, så var det noe eget med hvor presise mange av beskrivelsene var på den aller beste måten. Dessuten liker jeg ofte bøker som kan defineres som sjangerlitteratur, men samtidig har mer fokus på karakterene og atmosfæren enn det tekniske eller fantastiske elementet. Og slik er det til gangs med Our child of the stars.

Så det var mye jeg likte med denne boka. Med det sagt så syns jeg at boka funket bedre i begynnelsen enn på slutten, mye fordi boka etter hvert tar en vending som jeg forstår, men likevel ikke er helt fan av. Det er også noen steder boka for enkelte nok vil føles litt for idealistisk og naiv.

Samtidig er disse småtingene ting som ikke gjorde noe for meg. Selv satt jeg jo igjen med en tanke om at denne boka var en veldig fin ting, dette ER en bok jeg er glad for at finnes og det gjør at jeg vil tilgi mye. Og alt jeg likte ved denne boka likte jeg i grunnen veldig, veldig godt.

Terningkast 6!