Agent 160 og den store Maxinis kat(t)astrofe =D
Heisann! Sist jeg blogget var jeg litt bekymret for en del økonomiske ting. Mens jeg fortsatt bekymrer meg så går ting litt bedre nå, mye hjulpet av å fokusere på andre fine ting som at jeg skal på biblioteket og kino til helgen (kino er den unødvendige luksusen som jeg tar meg råd til minst en gang i måneden selv om jeg er blakk) og at påsken blir veldig fin av ymse grunner. Dessuten ble jeg nettopp ferdig med en skikkelig lang påskekrim som jeg straks skal poste her.
Jeg poster herved en fargelegging jeg har postet før for at det ikke skal være kun masse tekst og så skal jeg poste historien min som handler om ting som en katt noen har stjålet og slikt. Her har jeg vært veldig kreativ, ikke spesielt realistisk og jeg har ellers krydret historien med en masse detaljer som det er verdt å merke seg for å finne ut hvem som står bak. Og så vil det komme flere påskekrim-historier senere og om noen leser historien og har en teori skal jeg få gitt dem løsningen på et vis. God fornøyelse :)
Agent
160 og den store Maxinis kat(t)astrofe
Noen burde stille inn
værgudene for retten, tenker Agent 160 og sukker tungt mens hun ser ut gjennom
vinduet. Der ute snør det tett, det er skikkelig seriøst vintervær og samtidig
er det mars og det er der «stille inn for retten»-scenarioet spiller inn fordi
det ifølge Agent 160 er noe oppriktig uforskammet over at kong Vinter tar seg såpass
til rette at han fortsetter sin regjeringstid også når kalenderen forteller
alle som en at de er i gang med en vårmåned. De er til og med halvveis inn i
den første vårmåneden og likevel ser det ikke ut som om våren har tenkt å dukke
opp på lang tid. Agent 160 sukker en gang til, tyngre denne gang og med
skikkelig kraft bare fordi hun liker å sukke. Sistnevnte skyldes mest at hun
føler seg som en fiktiv karakter når hun sukker, mye fordi hun har opplevd mye
mer sukking i bøker og noveller enn i det virkelige liv. Og å føle seg sånn
passelig fiktiv på en helt alminnelig mandag passer ganske fint. Agent 160
sukker en tredje gang, men denne gangen skyldes det ikke vinterværet og heller
ikke hennes merkelige sans for å sukke, men heller det at hun kjeder seg. For
det begynner å bli en del måneder siden sist hun hadde en sak og inne i henne
brenner det et behov etter å løse et mysterium som den selsomme og ganske så
brilliante detektiven hun jo er. Og Agent 160 innser jo at det strengt talt er
litt rart å sitte der å lengte etter at noen skal begå en liten forbrytelse,
men samtidig så er man litt avhengig av manglende lovlydighet hos folk for å ha
en jobb som detektiv, det hele henger ganske godt sammen. Så ja, hun håper litt
på at noe skal skje og heldigvis er skjebnen hakket mer grei enn værgudene for
plutselig vis ringer telefonen og det er slik alt begynner. Slik begynner
mysteriet med den store Maxinis kat(t)astrofe.
*
La oss reise to dager
tilbake i tid til en solfylt lørdag der Maximilian (Max) Magripp ikke legger
merke til finværet fordi han er mer opptatt av å være nervøs. Han skal nemlig
opptre den kvelden og det mer spesifikt på Humla Kafé der de en gang i måneden
har åpen mikrofon der man kan vise frem et talent. I Max sitt tilfelle er dette
talentet å være tryllekunstner. Max har kort brunt hår og klare blå øyne og
mens han er tidlig i tjueårene ser han yngre ut, noe som i grunnen alltid har
vært tilfelle (at han har sett yngre ut enn han er altså). Så lenge Max kan
huske har han vært litt fascinert av tryllekunstnere, men det er først de siste
årene han har lært seg triks selv og denne lørdagen skal han endelig vise dem
offentlig, noe han inderlig håper at vil gå veldig bra.
«Hva tenker du?» sier
Max, litt til seg selv og litt til katten sin Lumi (oppkalt etter det finske
ordet for snø mest fordi Max syns det klinger fint) som ligger på fanget hans.
Lumi er halvannet år, meget bedagelig og svart som natten, noe som noen ville
tenkt at betydde ulykke, men som Max tenker at er helt perfekt siden det gjør
at Lumi føles litt magisk. I en eventyrverden kunne Lumi vært katten til en
heks som bodde i et hus dypt inne i skogen der hun lagde trylledrikker og testet
besvergelser. Her er ikke dette tilfelle, men det er litt i samme nabolag i det
minste hvordan Lumi skal være en del av trylleshowet til Max der hun skal
trylles bort og så frem igjen. Max har øvd og vet helt hvordan det skal gå frem
og tross nervøsiteten kjenner han også på gleden som dukker opp når han tenker
på hvor forbauset og imponert de andre vil være når han som Den Store Maxini
skal bidra med episk magi. Det vil faktisk bli uendelig stilig. Han smiler mot
Lumi og stryker henne, noe som setter i gang den herlige murrelyden som han er
så glad i. Det er noe veldig fint med den lyden, det er en sånn lyd som han
tenker at alle burde ha muligheten til å oppleve; litt på samme måte som de
burde oppleve duften av nybakte boller, smaken av norske bringebær på varme
julikvelder, følelsen av å ta på glatte, runde steiner og synet av en skikkelig
imponerende vakker solnedgang.
«Du er kvinnen i mitt
liv» sier Max til Lumi som svarer med å murre litt mer og der og da er det alt
han trenger.
*
Humla Kafé åpnet for
et halvt år siden, takket være et ønske om et alternativ til de større
kjedekafeene. Eieren er Elvira Elvenhøy som har lyse krøller, et stort og varmt
smil og fire ulike røde kjoler med hvite prikker som hun veksler mellom nesten
hver dag siden hun liker looken såpass godt. Elvira liker å smile, å synge for
seg selv og å drive kafeen sin og hun får det til å gå rundt så vidt, mye
takket være å ha arrangementer som åpen mikrofon en lørdag i måneden. Under
disse arrangementene, som hun tipser om på Facebook, oppfordres folk til å
komme en halvtime for tidlig for å kjøpe eventuell mat og drikke og så rydder
hun om på lokalet sitt for å ha en liten scene og slikt og akkurat passe mange
sitteplasser for de som kommer for å delta og de som bare skal se på. Og Elvira
vet aldri helt hvor godt det vil funke, men det har gått fint så langt og da
gleder hun seg over det. Uansett er det snart klart for å fylle den vesle
kafeen (som har mange rare ting og tang Elvira har funnet på loppemarked og som
ikke skal beskrives, men man kan bare se fra seg drømmekafeen sin og plusse på
litt humler malt på vegger og ellers her og der og så er man nok rett i
nærheten) med mennesker og åpen mikrofon og Elvira gleder seg; fortsatt
uvitende som hun er om at kvelden vil inneholde et tyveri. Det blir nok en
skikkelig trivelig og inspirerende kveld konstaterer hun og så vidt hun vet der
og da så kan antakelsen stemme.
*
Det er lørdag og
kveld og Max venter bak scenen sammen med tre andre deltakere under åpen
mikrofon. Så langt har seks opptrådd med alt fra sang og dans til å sjonglere
og alt har vært fint nok til at Max bare føler seg mer og mer nervøs. Men det
hjelper litt å ha Lumi i hendene, bare å ha en katt i nærheten er i det hele
tatt noe som hjelper på det meste. Uansett er en dame i gang med å synge opera
mens Max og de tre andre som ikke har opptrådt enda venter bak scenen og Max
tar seg den frihet å ta en titt på de tre andre som fortsatt venter spent. En
av dem er en gammel mann med tykk grå bart og vel så grått hår som har et litt
skøyeraktig blikk som gjør at han virker ganske ung av sinn. Den neste er en dame
i tjueårene med glatt svart hår og trekk som gjør at hun for Max ser litt
kinesisk ut. Hun viser også klare tegn på å være allergisk mot noe i nærheten
og Max tar seg i å beklage stille for seg selv sånn i tilfelle allergien gjelder
Lumi, noe som jo virker litt sannsynlig. Den tredje som venter bak scenen er en
dame som også er i tyveårene med rødt hår og fregner som av og til får et tenksomt
uttrykk, litt som om hun vurderer noe spesielt, men ikke er helt sikker. Damen
som synger opera fullfører fremførelsen og Max sukker for nå er det hans tur.
«Lykke til,» sier den
rødhårede damen og Max nikker før han svelger noen ganger i nervøsitet og går
ut på scenen.
*
Før alt dette, mange
timer tidligere faktisk, sier Lida Lovisenberg «Eureka!» Ordet skyldes et
viktig gjennombrudd som hun vet at vil endre hverdagen for henne og mange
andre. Lida (som egentlig ble gitt navnet Elida, men syntes E-en var helt
unødvendig og derfor fikk den fjernet i tenårene) har glatt skulderlangt svart
hår, brune øyne og trekk som gjør at ingen ville blitt forundret om hun nevnte
at hun som treåring ble adoptert fra Kina. Og hun er også en av de tre som om
noen timer vil vente bak scenen sammen med Max, men det er ikke hennes kommende
opptreden med et vitenskapelig anlagt dikt som hun tenker på nå, men heller
eksperimentene som er det hun er mest opptatt av utenom poesien. Et essensielt
aspekt ved Lida er nemlig det faktum at hun er allergisk mot henholdsvis katter
og appelsiner. Begge deler irriterer henne og mens allergiene kunne vært verre
enn de er, så er det likevel allergier som føles veldig unødvendig og kanskje
spesielt når det gjelder katter siden Lida liker katter veldig godt (dessuten
er hun såpass allergisk i katters tilfelle at bare lukten av katter er nok til
å få henne til å snufse). Heldigvis er et annet aspekt ved Lida at hun er svært
fascinert av vitenskap og også usedvanlig nysgjerrig og denne kombinasjonen har
ledet henne til å eksperimentere. Lida har som mål å skape en effektiv ting som
hjelper mot allergien og som er veldig koselig i tillegg og dette ønsket har
etter hvert kulminert i en ide om å lage en sjokolade som, når man spiser den,
gjør at man i de neste 24 timene kan være i nærheten av en ting man er
allergisk mot uten å få noen symptomer. Sjokoladen vil ikke utrydde allergien,
men den vil sette den på effektiv pause i et helt døgn og det i seg selv tenker
Lida at vil hjelpe mange en hel del. Og etter mange forsøk har Lida denne
morgenen hatt en god grunn til å si «Eureka!» for hun har faktisk fått det til.
Fredag morgen spiste hun en av sjokoladene sine (sjokolader som attpåtil smaker
usannsynlig godt) og gikk deretter ned på den nærmeste matbutikken der hun
kjøpte en pose med fem appelsiner som hun la frem i en skål. Så valgte hun, for
vitenskapens skyld å ringe bokhandelen hun jobbet i for å si at hun var syk før
hun var hjemme hele dagen og ventet for å se om allergisymptomene overfor appelsinene
ville dukke opp. Hun spiste appelsiner, så en hel sesong med Grey’s Anatomy,
var oppe hele natten for vitenskapens skyld og ventet spent og den morgenen, da
akkurat 24 timer hadde gått begynte det å dukke opp akk så velkjente symptomer
på allergi overfor appelsinene, men da hadde det til gjengjeldt vært 24 timer
uten allergi i det hele tatt; noe som var et klart bevis, sånn Lida så det, på at
eksperimentene hadde virket. Imidlertid måtte Lida ha et eksemplar av det hun
var allergisk mot tilgjengelig først fordi man trengte et aspekt ved tingen man
var allergisk mot for å lage sjokoladen som virket mot akkurat den tingen (så
sjokoladen hennes virket for øyeblikket kun mot allergi overfor appelsiner). I
appelsinens tilfelle hadde Lida kombinert et appelsinskall, alt man trengte for
å lage sjokolade hjemme på kjøkkenet og ymse rare stoffer med latinske og dypt
gjennomborende vitenskapelige navn for å lage det hun tenkte på som AAAS (Appelsin
Anti Allergi Sjokolade) og nå tenkte Lida i sitt stille sinn at hun virkelig
trengte en katt. Med et kattehår anså Lida det nå som veldig mulig å lage en
KAAS (Katt Anti Allergi Sjokolade) og Lida elsket tanken på det som ville komme
etterpå. Etter hvert skulle hun kontakte apotekbransjen og selge patentet på
oppfinnelsen videre og på sikt skulle alle som var allergisk mot noe ha
muligheten til å kjøpe så mange de ville av sjokoladene hennes for å sette allergi
på pause for en stund. Og kanskje det til og med gikk an å forsterke virkningen
og lage anti-allergi-sjokolader som virket i en uke, en måned, ja til og med et
år eller flere. Lida elsket alle muligheten hun så godt kunne se for seg, så
vel som tanken om at hun om noen år kanskje ville ha sin egen katt uten å trenge
å vie en tanke til allergi.
Og alt dette gjorde
at hun hadde litt ekstra pågangsmot før kvelden med åpen mikrofon og en selsom
dose poesi ville komme mens Lida tenkte at det eneste store spørsmålet nå var
hvordan hun skulle få tak i en katt for å sette i gang KAAS-prosessen en gang
for alle, en prosess Lida regner med at hun ville sette i gang den dagen hun
hadde en katt parat å få kattehår fra, basta bom, hvis ikke hun ombestemte seg
helt sånn plutselig, noe hun ikke har for vane å gjøre.
*
«Eg vil ha ein venn,»
sier Koriander den selsomme morgenen til Valentina Vildenwagner som svarer med
et sukk. Valentina er den rødhårede og fregnete unge damen som noen timer senere
vil vente spent sammen med Max og to andre bak scenen, men som den morgenen har
nok med å sukke over Korianders klager. Koriander er for ordens skyld
Valentinas katt og en katt som tilfeldigvis både kan snakke og er dypt fascinert
av nynorsk. Han er litt mindre opptatt av fullstendig korrekt grammatikk
nynorskmessig sett, men det får gå. Valentina går i tredje klasse på
musikkteaterstudie på Bårdar og hadde feiret det da hun kom inn med å anskaffe
katten Koriander og i begynnelsen hadde de to hatt det veldig fint sammen.
Imidlertid har Koriander de siste månedene konkludert at han vil at Valentina
skal anskaffe en katt til som kan være hans nære venn og han viser stadig mer tydelig
hvor dypt fornærmet han er over at Valentina enda ikke har anskaffet en katt
til.
«Du har jo meg,» sier
Valentina nå til Koriander som svarer med en lyd som nok er det nærmeste en
katt kommer et snøft.
«Eg liker deg, men du
er eit menneske og dermed mindreverdig. Beklagar, men eg har nemnt det før og
eg nemner det att, eg behøver ein kattevenn nå,» sier Koriander med sin sureste
stemme.
«Vi får se hva fremtiden
bringer,» sier Valentina. Koriander virker veldig misfornøyd med svaret og gjemmer
seg under sofaen mens han surmuler for seg selv. Hva angår Valentina så har hun
egentlig ikke så lyst til å anskaffe en katt til, samtidig som det er og forblir
et faktum at Koriander er den staeste hun kjenner og at han aldri gir seg når
han har besluttet seg for noe. Og nå har han altså bestemt seg for at hun skal
ha en katt til, basta bom og Valentina vet ikke helt hva hun skal gjøre med
denne sannheten. Der og da er hennes løsning å tenke på noe annet; mer
spesifikt at hun skal opptre den kvelden. Hun skal på åpen mikrofon og synge «The
Wizard and I» og vissheten om hvor fint det vil bli hjelper faktisk litt. Det er
en trøst å vite at sangen og å stå på en scene alltid er et alternativ.
*
En gammel mann med
grått hår og en bart, begge deler tykkere enn forventet, vil noen timer senere
stå spent bak scenen sammen med Max, men vi vil nå treffe ham i ly av morgengry
der han spiser frokost i en elegant gullfarget morgenkåpe som han føler
forteller verden et og annet om høyverdighet. Denne mannen kan med stolthet
titulere seg som den eneste Fabian Filibuster Frydefull man kan finne i verden.
For det finnes definitivt andre Fabian-er og for alt han vet så finnes det
kanskje en og annen Filibuster og et knippe Frydefull-er rundt omkring, men det
er selv kombinasjonen av navn som er virkelig helt unik og Fabian liker det. Om
noen ser Fabian så ser de først en ganske alminnelig mann i sekstiårene, men de
ser ikke det som virkelig definerer ham og som er hans store ønske om å være spesiell,
et ønske som kanskje ville overrasket enkelte siden han til hverdags virker
ganske tilfreds med å gli inn i mengden. Men ønsket om å være spesiell handler
om de små detaljene som den gullfargede morgenkåpen eller navnet, barten eller
hvordan han kommer til å være den andre under åpen mikrofon som vil synge opera
med bravur. Fabian tenker på sangen han skal fremføres, en sang ved det
klingende navnet Radix Lecti. Et essensielt aspekt ved denne selsomme sangen er
at Fabian; som i sin 70 kvadratmeter store leilighet har et piano (sagaen om
hvordan han fikk pianoet inn i leiligheten sin i femte etasje i en blokk uten
heis er en helt annen historie som Fabian prøver å ikke tenke tilbake på siden
det var et slitsomhetens kapittel deluxe) han gjerne sitter foran mens han
spiller musikk, har komponert den selv. Mer spesifikt er sangen hentet fra
Fabians pågående prosjekt «Felis Catus» (latin for katt), som er en opera om
katter og deres historie gjennom årtusener, og Fabian gleder seg til å fremføre
en selvskrevet opera-sang på latin som han regner med at vil imponere alle som
hører den. Personlig blir han i alle fall veldig rørt hver gang han synger
sangen sin og han ser ingen grunn til at denne rørtheten ikke også skal smitte
over på publikum. Fabian smiler lurt før han setter seg foran pianoet sitt og
spiller gjennom sangen sin en gang til mens han synger med av full hals og
overser bankingen fra personen i leiligheten under (en person som åpenbart
mangler helt Fabians vyer og visjoner, så vel som respekt overfor kunsten han
skaper der han sitter foran pianoet sitt). Når Fabian er ferdig med å spille
merker han likevel at noe mangler og dette noe er en katt. Alternativt flere
katter. Det er tross alt dem operaen handler om og hvis de liker det de hører
så vil det dermed være bevis nok på operaen funker fett. Dette tenker han for
seg selv før han går for å ta en dusj og kle på seg det han kaller opera-looken
(mer spesifikt et antrekk som likner veldig det Jean Valjean i Les Miserables
har på i de fleste oppsetninger når han synger Bring Him Home og som han kjøpte
på eBay et par år tidligere).
Denne kvelden vil han
stråle og han vet det og dette får Fabian til å føle seg akkurat som
etternavnet; dvs. nettopp frydefull.
*
Nå kan vi omsider komme
til poenget og det selsomme øyeblikket da Max går ut på scenen, bærende på
katten Lumi og klar for å trylle litt under åpen mikrofon. Max er nervøs og
usikker naturlig nok, men har man sagt a så får man si b og når han nå først
har meldt seg på og gått ut på scenen så hadde det ikke tatt seg helt ut å
rømme.
«Hei, jeg er Max,»
sier han forsiktig. Max besvares av en varierende mengde klapping som klappes
med vel så varierende grad av engasjement, men det som er av oppriktig
engasjert klapping er nok til å gjøre ham litt tryggere.
«Jeg har øvd en stund
og har nå tenkt å trylle litt for dere. God fornøyelse,» sier Max og kaster seg
ut i det. Først gjør han noen små triks av typen «trylle vekk kronestykker fra
ørene til folk i publikum» og «få lite lommetørkle til å bli mange lommetørklær
bundet sammen» og det kjekke er at det går skikkelig fint; fint nok faktisk til
at Max føler seg ganske trygg da han setter i gang med den viktigste
tryllekunsten hans som går ut på å trylle vekk Lumi og så trylle henne tilbake
igjen. Og det er der alt går skeis for å trylle vekk Lumi går veldig bra, det
går i grunnen akkurat like fint som det har gått hver gang Max har øvd. Så
snart Lumi er borte holder Max på spenningen i et minutt mens han gjør et
korttriks og da tar han sjansen på å ikke følge med på at Lumi er der hun er
ment til å være når hun er «tryllet» bort og det er det minuttet han ender dypt
og inderlig på å angre på. Når Max etter korttrikset så skal trylle frem Lumi
igjen så er hun ikke der hun skal være, hun er faktisk ikke å finne i det hele
tatt og Max forsøker et par ganger til på å se etter henne før han finner på en
unnskyldning om at «jeg beklager misvisende opplysninger, tryllekunsten skulle
bare trylle katten vekk, ikke tilbake, men kom tilbake når eller om jeg en dag
har skikkelig seriøse trylleshow og så skal jeg nok trylle katten tilbake skal
dere se»; noe som er en forklaring publikum åpenbart beslutter å akseptere. Max
avslutter opptredenen sin til en litt mer entusiastisk dose applaus enn han
fikk da han satte i gang, men nå er det som om han ikke hører applausen. Det er
som om det er en distanse mellom ham og virkeligheten for Lumi er borte og han
vet ikke hva han skal gjøre. Og han kunne nevnt det høyt og fått alle på Humla
Kafé til å lete, men det føler han hadde vært å skape drama eller i det minste
ødelegge den trivelige stemningen for de andre og det er det siste han vil. Så
i stedet leter han diskret etter Lumi før han finner ut hvem som var bak scenen
sammen med ham siden det er en av de som antakelig sto bak tyveriet. Han finner
med det ut at tyven dermed antakelig er enten Lida, Valentina eller Fabian og
trøster seg med at om han forteller dette og alt han vet til en detektiv neste dag
så vil det sikkert være et mysterium som kan løses. Max er i alle fall ikke spesielt
villig til å akseptere andre alternativer enn at ting kan gå bra.
Noe Max ikke får med seg
er hvordan Elvira Elvenhøy, som under hele arrangementet har sittet på en stol
like foran scenen, ikke sitter der lenger mens han opptrer. Og hadde han merket
seg det ville han tenkt at hun var på toalettet, samtidig som det på ingen måte
er sikkert at det var det hun gjorde.
*
Og her er vi tilbake
til start og Agent 160 som får telefonen og deretter har et møte med Max der
hun finner ut omstendighetene rundt det som har ført til tyveriet av Max sin
katt; et tyveri hun lover ham at hun skal gjøre alt for å løse. Og måten Agent
160 skal løse det er å finne ut alt om lokalet og arrangementet først (noe som
hun bruker noen timer på) før hun setter av onsdagen til å kontakte og avtale
møter med henholdsvis Lida, Valentina og Fabian. Hun regner med at med å treffe
dem vil hun kunne finne raskt ut av hvem som er tyven og hun gleder seg til å
sette i gang.
*
Det er torsdag morgen
og for første gang på lenge føles verden virkelig oppriktig vårlig. I alle fall
skinner sola over hustakene og alt føles inderlig fint og motiverende, noe som
gjør at Agent 160 smiler og nynner for seg selv på vei til huset der Lida
Lovisenberg bor. Agent 160 har kledd seg i sitt fineste skjørt og brukt en parfyme
som lukter litt som katter fordi hun tenker at det er en fin ting å lukte som.
Og nå er hun på vei til Lida der hun skal intervjue den første av de tre som er
mistenkt for kattetyveri og det kan nok bli interessant nok. Snart nok åpner
Lida døra til et lite hvitt hus der hun bor.
«Velkommen skal du
være,» sier hun og viser Agent 160 vei til stua der det står en mugge med vann
og to glass. På veien går de forbi to rom med døren igjen.
«Det er bare å
forsyne seg med vann,» sier Lida og setter seg i en sofastol mens Agent 160
setter seg i sofaen. Der hun sitter legger hun merke til en liten skål på
gulvet som hun ikke der og da tenker noe videre over.
«Heisann, jeg nevnte
jo litt på telefonen om at det hadde skjedd et kattetyveri og slikt, men jeg er
her i alle fall fordi du var med på åpen mikrofon på lørdag da Max Magripps
katt Lumi dessverre ble stjålet og du var blant de som var bak scenen med Max.
Og i den sammenheng vil jeg bare stille deg noen spørsmål. Vit at dette ikke
betyr at du nødvendigvis er mistenkt, det er bare det at alle svar er
interessante,» forklarer Agent 160. Mens hun forteller dette titter hun rundt
og merker seg at Lida har en temmelig steril stue. Det er lite ting her,
hvitmalte vegger uten noen bilder og generelt sett noe stille og litt tomt over
denne stuen som forteller at det nok ikke er her Lida tilbringer mest tid.
«Jeg skjønner,» sier Lida
og legger til, «så dumt at en katt ble stjålet under åpen mikrofon da. Det var
jo et hyggelig arrangement som det er dumt at skjemtes av en slik hendelse.» Etter
at Lida har sagt dette hoster hun plutselig og snufser litt.
«Jeg beklager, det
bare kom sånn plutselig, jeg er egentlig ikke forkjølet,» sier hun.
«Det går greit, sånt
skjer,» sier Agent 160 og fortsetter, «hva skulle du opptre med forresten?»
«Å, det var et dikt
om vitenskapens magiske verden,» sier Lida og der hun har et mer nøytralt
uttrykk mesteparten av tiden, glir det et mer drømmende uttrykk over henne når
hun snakker nå, mer spesifikt på grunn av ordet «vitenskap».
«Liker du vitenskap?»
spør Agent 160.
«Ja, det fascinerer
meg,» sier Lida og smiler.
«Hva er ditt forhold
til katter da?» spør Agent 160.
«Jeg har veldig,
veldig lyst på en katt, men er dessverre litt for allergisk,» forteller Lida
med et sukk før hun igjen snufser og viser forkjølelsessymptomer. Agent 160
kommer på parfymen sin og ber Lida vente et øyeblikk mens hun på mobilen sin googler
«hvordan få vekk parfymelukt». Hun finner ut hva som skal kunne hjelpe og spør Lida
om å låne badet for å få vekk det verste av lukten og så kommer hun tilbake,
forklarer at hun hadde en parfyme med kattelukt, men at hun nå har prøvd å få bort
lukten.
«Jeg beklager
virkelig, men jeg håper det går bedre nå,» sier Agent 160.
«Ja, det hjalp visst
litt,» sier Lida tilfreds og lar seg selv kjenne etter et minutt eller to der
allergisymptomene ganske riktig merkes i mye mindre grad. Så understreker hun
en gang til at hun veldig gjerne skulle hatt en katt.
«Det skjønner jeg
godt,» sier Agent 160 og fortsetter, «men i alle fall, sånn da du var bak
scenen, så du noe uvanlig da? Var det noen spor i retning hvem som eventuelt
stjal Max sin katt om det ikke var deg?»
«Hadde jeg stjålet
den ville du nok merket det, men jeg kan i det hele tatt ikke se for meg å begå
et kattetyveri, hvor enn mye jeg trenger en katt til KAAS,» sier Lida.
«KAAS?» spør Agent
160.
«Det er en sjokolade jeg
skal lage som skal virke mot allergi i 24 timer. Jeg har allerede laget en
sjokolade mot appelsinallergi,» sier Lida og peker mot kjøkkenet der det står
en skål med appelsiner som Lida ikke viser noen tegn på å reagere på.
«Så kult,» sier Agent
160 og kommer tilbake til poenget, «men i hvert fall, så du noe der du sto bak
scenen da tyveriet hendte?»
«Nei, beklageligvis
ikke. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å hjelpe, men nei,» sier Lida.
«Det går bra. I alle
fall tror jeg at jeg har de svarene jeg trenger. Nøl ikke med å ta kontakt om
du kommer på noe dog,» sier Agent 160 og Lida nikker.
Når Agent 160 er vel
ute i det vårlige været igjen tenker hun at Lida på sett og vis virker ganske uskyldig
nettopp fordi hun åpenbart enda ikke har laget KAAS-prosjektet i og med at hun
fortsatt virket allergisk. I tillegg virker det som om bare ideen om å begå et
tyveri virket utenkelig for Lida og det var ingen tegn på at en katt er der.
Samtidig kunne det være slik at Lida hadde tatt katten og bare ikke laget antiallergisjokoladen
enda, dessuten var det to stengte dører i gangen som man i teorien kunne gjemme
en katt bak. Agent 160 tenker likevel at det virker overveiende sannsynlig at
Lida antakelig ikke står bak tyveriet av katten Lumi og bestemmer seg for å dra
videre til de andre to mulige mistenkte.
*
Da Agent 160 pratet i
telefonen med Valentina Vildenwagner før møtet dem imellom fikk hun en advarsel
om at hun kanskje ville oppleve noe uventet. Nå når Agent 160 slippes inn i
Valentinas leilighet og en åpenbart strålende fornøyd katt sier «hei, eg håper
du føler deg velkommen», er det straks ganske mye klarere hva det uventede ville
være. For Agent 160 har opplevd mye rart, men snakkende katter er noe nytt.
«Hei, jeg er
Valentina og dette er min kjære Koriander. Og ja, du hører ikke feil, Koriander
kan snakke. Jeg aner ikke hvorfor, men det er rart hva man vender seg til etter
hvert,» sier Valentina blidt. Agent 160 konkluderer at det beste nok er å prøve
å akseptere at hun nå er i en leilighet som inneholder en nynorsksnakkende katt
før hun følger Valentina inn i en stue som er malt i en varm lysegul farge og
som ellers er fylt av musikalcder, musikalfilmer og postere fra ymse musikaler
på veggene. Det er i det hele tatt en veldig trivelig stue som bare blir enda
mer koselig av skålen med sjokoladekjeks på stuebordet og hvordan Valentina
finner frem glass og brus og i det hele tatt skaper en svært super atmosfære. Når
Agent 160 er plassert i den røde sofaen og Valentina sitter i den vel så røde
sofastolen og de har forsynt seg med litt drikke og kjeks, er Agent 160 klar
til å komme til poenget.
«Jeg er her altså i
forbindelse med tyveriet av Max Magripp sin katt. Og så var du en av de som var
bak scenen under åpen mikrofon sammen med Max og det gjør at du er en av dem
som er aktuell for en samtale. Jeg vil ikke at du skal tenke at jeg mistenker
deg, jeg syns bare dine svar er interessante,» forklarer Agent 160.
«Jeg skjønner,» sier
Valentina og legger til, «det er fint at du ikke mistenker meg nødvendigvis for
jeg kan ikke se for meg å stjele noe, dessuten syns jeg egentlig at det holder
å ha Koriander,» sier Valentina.
«Du tar feil,» påpeker
Koriander resolutt.
«Bare overse ham, vi
er ikke helt på bølgelengde når det gjelder behovet for flere katter,» forklarer
Valentina. Koriander svarer med å smile et sånt smil som sier «uansett hvor
mange ganger du sier at du har rett så sier jeg det en gang mer siden jeg
faktisk virkelig har rett» på nynorsk. Så tasser han ut av stua mens han roper,
«eg går på rommet og leser litt musikalhistorie». Like etter hører de en dør
som Koriander tydeligvis på et eller annet vis klarer å åpne og lukke. Agent
160 innbiller seg at hun hører noe piping fra det rommet og, men går ut ifra at
det er innbilning.
«For en karakter,»
sier Agent 160 mest til seg selv.
«Du kan så si,»
istemmer Valentina.
«Hva var det du
skulle opptre med forresten?» spør Agent 160 like etterpå som et plutselig, men
nødvendig temaskift.
«Å, en sang fra
musikalen Wicked. Jeg studerer musikalteater så det var et naturlig valg,» sier
Valentina og lyser opp med entusiasmen til noen som har noe de virkelig elsker
forbi all forstand.
«Så kult, jeg liker
musikaler, jeg og,» sier Agent 160.
«Yay!» utbryte Valentina.
«Hva er ditt forhold
til katter da?» fortsetter Agent 160.
«Jeg liker jo katter,
det er jo en grunn til at jeg anskaffet Koriander,» sier Valentina og legger
til, «at jeg skulle få en katt som kunne snakke og hadde veldig sterke meninger
om alt mulig rart var jeg dog ikke forberedt på.»
«Nei, det kan nok bli
litt mye av det gode til tider,» sier Agent 160. Hun tenker seg om et øyeblikk
før hun spør om Valentina fikk med seg noe under åpen mikrofon som kan hjelpe
eller om hun har noen teorier om hvem som kan stå bak.
«Beklageligvis ikke,
men jeg tar absolutt kontakt om jeg kommer på noe som kan hjelpe,» sier
Valentina blidt.
«Så bra,» sier Agent
160.
Kort tid senere drar
hun mens hun tenker for seg selv at hun syns Valentina virker ganske uskyldig.
Og på en måte er dette litt irriterende siden hun dermed ikke er stort klokere i
og med at hun heller ikke syntes Lida virket særlig skyldig. Hun tar seg i å
håpe at Fabian som er den neste hun skal besøke skal virke veldig skyldig bare
for å gjøre alt lettere. Og det finnes aspekter ved besøket hos Valentina som
Agent 160 senere skal tenke nøyere over, men der og da gjør hun det ikke.
*
Agent 160 vet med seg
selv at det finnes noen ting i livet hun rett og slett ikke er skapt for. En av
dem er å gå i trapper og særlig når hun skal opp og man ikke har heis tilgjengelig
og noen man skal besøke bor i femte etasje. Hvor mye dette rett og slett ikke
frister i det hele tatt er noe Agent 160 tenker en del på mens hun tråkker opp
trappene opp til Fabian Filibuster Frydefulls leilighet og hun klarer ikke å
skjule et snev av irritasjon da Fabian (kledd i en rosa skjorte og med en blågrønn
fløyelsbukse som ser både behagelig og elegant ut) åpner døra og slipper henne
inn i leiligheten sin. Når Agent 160 kommer ut i Fabians stue går irritasjonen
dog fort over og blir erstattet av den overveldetheten man nok generelt sett
ville følt av et rom der de aller fleste møbler og pynteting var enten rosa
eller gullfarget og et piano sto i sentrum der de fleste ville hatt et stuebord
i stedet. Fabians stue er noe helt for seg selv og Agent 160 tar seg i å måpe
før hun setter seg i den rosa sofaen som dog er der.
«Før vi kommer til
poenget lurte jeg på om jeg kunne få spille noe for deg,» sier Fabian og fortsetter
før Agent 160 har fått svart, «jeg hadde nemlig et Eureka-øyeblikk forleden dag,
alt falt elegant på plass og jeg vil nå vite hva du føler av denne melodien.»
Fabian setter seg
foran pianoet og etter litt fingerknekking og andre ting han har fått det for
seg at man er ment til å gjøre før man begynner å spille, spiller han en melodi.
Agent 160 lytter med interesse og uten å kunne helt forklare hvorfor føler hun
at det er noe ganske katteaktig med melodien hun hører. Det føles oppriktig som
en melodi hun bare vet med seg selv at en katt ville likt og hun aner ikke
hvorfor, men hun vet at hun finner det litt fascinerende.
«Er det ikke riktig
katteaktig?» spør Fabian når han er ferdig.
«Jo?» sier Agent 160,
«det var akkurat det dette var. Så rart.»
«Jeg er et geni,»
sier Fabian og gliser bredt før han beklager og setter seg i en like rosa
sofastol der han sier at de nå kan komme til sakens kjerne. Agent 160 må ha et
øyeblikk til å summe seg etter melodien, så vel som omgivelsene før hun er
klar, men så kommer hun i gang.
«Uansett nevnte jeg
jo litt på telefonen, men jeg er her i alle fall i forbindelse med at du
opptrådde under åpen mikrofon forrige lørdag på Humla Kafé. Der var du bak
scenen sammen med Max Magripp, hvis katt forsvant under arrangementet,»
forklarer Agent 160.
«Oi, så fælt! Jeg vet
ikke hva jeg ville gjort om jeg hadde hatt en katt som forsvant under slike
omstendigheter,» sier Fabian.
«Så du liker katter?»
spør Agent 160.
«Nok til at jeg
skriver og komponerer en opera om katter,» sier Fabian og virker veldig
selvtilfreds der han sitter. På mange ville en slik selvtilfredshet virket
irriterende, men på Fabian er det mest sjarmerende. Han virker som en litt sær
gammel mann som det dog finnes lite vondt i og mye velment.
«Har du planer om å
anskaffe en katt selv?» spør Agent 160.
«Det kan godt hende
jeg trenger det for å teste operaen min på målgruppen. Den handler jo om katter
så det er litt upraktisk om de ikke liker den,» sier Fabian ettertenksomt.
«Jeg tror de ville
likt den basert på melodien du spilte,» sier Agent 160 og Fabian smiler lurt
som svar.
«Så du noe
interessant der du var bak scenen som kan hjelpe?» spør Agent 160.
«Egentlig ikke, eller
forresten så merket jeg meg at hun som sto bak scenen sammen med meg med svart
hår og asiatiske trekk betraktet katten med en viss fascinasjon, men jeg tror
ikke det trenger å ha betydd noe,» sier Fabian.
«Ikke nødvendigvis,
men det er uansett kjekt å vite,» sier Agent 160. Hun tenker seg om, men kommer
i grunnen ikke på noe mer å spørre Fabian om, noe som bidrar til at hun like
etter drar. Som i Lidas tilfelle er døren til et rom man går forbi på vei til
stua lukket, men dette kan være helt tilfeldig.
Vel ute tenker hun at
også Fabian etter hennes mening virker uskyldig. Riktignok så kan melodien han
spilte tyde på at han har fått testet musikken sin på en eller flere katter og Agent
160 merker seg også at Fabian var den eneste som nevnte noen av de andre når
hun spurte om han hadde sett noe interessant, noe som kan være et forsøk på å
legge mistanken over på noen andre, men sannsynligvis er det nok ikke slik
tenkt. Det er heller det at Agent 160 i sitt virke som detektiv må tenke på
alle muligheter.
Uansett har hun nå
pratet med de tre mistenkte og det bekymrer henne hvor mye mindre klokere hun
er. Der og da virker jo alle ganske uskyldige og hun håper at hun selv snart
har et Eureka-øyeblikk som gjør ting klinkende klart. For noen må jo ha stjålet
katten Lumi og om noen skal løse dette selsomme mysteriet tenker hun at det
definitivt burde være henne. Men kanskje du kjære leser har fått med deg noe
Agent 160 ikke har tenkt på?
Nå har jeg lest påskekrimmen din fire ganger, og jeg klarer ikke å finne ut av det. Det er egentlig hinta til at alle igrunn kan ha gjort det, men jeg har ikke klart å skille ut den ene detaljen som gjør meg sikker på en av de mistenkte. Hm... om jeg opplever et eureka-øyeblikk, får jeg heller bare komme tilbake til deg. Men det er uansett veldig morsomt å lese om alle de fargerike karakterene dine, og navnevalga dine minner meg litt om mitt eget gamle skriveprosjekt Lunisand. Jeg trur du har hatt det like gøy med å komme på navn her som det jeg hadde det den gangen ;)
SvarSlettFint at det er morsomt å lese om karakterene mine og ja, jeg har hatt det veldig gøy med navnevalgene :) Jeg kan meddele deg løsningen etter hvert og det er ellers bare å komme tilbake til meg om du har et eureka-øyeblikk.
Slett