Agent 160 og den store Maxinis kat(t)astrofe =D

Heisann! Sist jeg blogget var jeg litt bekymret for en del økonomiske ting. Mens jeg fortsatt bekymrer meg så går ting litt bedre nå, mye hjulpet av å fokusere på andre fine ting som at jeg skal på biblioteket og kino til helgen (kino er den unødvendige luksusen som jeg tar meg råd til minst en gang i måneden selv om jeg er blakk) og at påsken blir veldig fin av ymse grunner. Dessuten ble jeg nettopp ferdig med en skikkelig lang påskekrim som jeg straks skal poste her.


Jeg poster herved en fargelegging jeg har postet før for at det ikke skal være kun masse tekst og så skal jeg poste historien min som handler om ting som en katt noen har stjålet og slikt. Her har jeg vært veldig kreativ, ikke spesielt realistisk og jeg har ellers krydret historien med en masse detaljer som det er verdt å merke seg for å finne ut hvem som står bak. Og så vil det komme flere påskekrim-historier senere og om noen leser historien og har en teori skal jeg få gitt dem løsningen på et vis. God fornøyelse :)


Agent 160 og den store Maxinis kat(t)astrofe
Noen burde stille inn værgudene for retten, tenker Agent 160 og sukker tungt mens hun ser ut gjennom vinduet. Der ute snør det tett, det er skikkelig seriøst vintervær og samtidig er det mars og det er der «stille inn for retten»-scenarioet spiller inn fordi det ifølge Agent 160 er noe oppriktig uforskammet over at kong Vinter tar seg såpass til rette at han fortsetter sin regjeringstid også når kalenderen forteller alle som en at de er i gang med en vårmåned. De er til og med halvveis inn i den første vårmåneden og likevel ser det ikke ut som om våren har tenkt å dukke opp på lang tid. Agent 160 sukker en gang til, tyngre denne gang og med skikkelig kraft bare fordi hun liker å sukke. Sistnevnte skyldes mest at hun føler seg som en fiktiv karakter når hun sukker, mye fordi hun har opplevd mye mer sukking i bøker og noveller enn i det virkelige liv. Og å føle seg sånn passelig fiktiv på en helt alminnelig mandag passer ganske fint. Agent 160 sukker en tredje gang, men denne gangen skyldes det ikke vinterværet og heller ikke hennes merkelige sans for å sukke, men heller det at hun kjeder seg. For det begynner å bli en del måneder siden sist hun hadde en sak og inne i henne brenner det et behov etter å løse et mysterium som den selsomme og ganske så brilliante detektiven hun jo er. Og Agent 160 innser jo at det strengt talt er litt rart å sitte der å lengte etter at noen skal begå en liten forbrytelse, men samtidig så er man litt avhengig av manglende lovlydighet hos folk for å ha en jobb som detektiv, det hele henger ganske godt sammen. Så ja, hun håper litt på at noe skal skje og heldigvis er skjebnen hakket mer grei enn værgudene for plutselig vis ringer telefonen og det er slik alt begynner. Slik begynner mysteriet med den store Maxinis kat(t)astrofe.
*
La oss reise to dager tilbake i tid til en solfylt lørdag der Maximilian (Max) Magripp ikke legger merke til finværet fordi han er mer opptatt av å være nervøs. Han skal nemlig opptre den kvelden og det mer spesifikt på Humla Kafé der de en gang i måneden har åpen mikrofon der man kan vise frem et talent. I Max sitt tilfelle er dette talentet å være tryllekunstner. Max har kort brunt hår og klare blå øyne og mens han er tidlig i tjueårene ser han yngre ut, noe som i grunnen alltid har vært tilfelle (at han har sett yngre ut enn han er altså). Så lenge Max kan huske har han vært litt fascinert av tryllekunstnere, men det er først de siste årene han har lært seg triks selv og denne lørdagen skal han endelig vise dem offentlig, noe han inderlig håper at vil gå veldig bra.
«Hva tenker du?» sier Max, litt til seg selv og litt til katten sin Lumi (oppkalt etter det finske ordet for snø mest fordi Max syns det klinger fint) som ligger på fanget hans. Lumi er halvannet år, meget bedagelig og svart som natten, noe som noen ville tenkt at betydde ulykke, men som Max tenker at er helt perfekt siden det gjør at Lumi føles litt magisk. I en eventyrverden kunne Lumi vært katten til en heks som bodde i et hus dypt inne i skogen der hun lagde trylledrikker og testet besvergelser. Her er ikke dette tilfelle, men det er litt i samme nabolag i det minste hvordan Lumi skal være en del av trylleshowet til Max der hun skal trylles bort og så frem igjen. Max har øvd og vet helt hvordan det skal gå frem og tross nervøsiteten kjenner han også på gleden som dukker opp når han tenker på hvor forbauset og imponert de andre vil være når han som Den Store Maxini skal bidra med episk magi. Det vil faktisk bli uendelig stilig. Han smiler mot Lumi og stryker henne, noe som setter i gang den herlige murrelyden som han er så glad i. Det er noe veldig fint med den lyden, det er en sånn lyd som han tenker at alle burde ha muligheten til å oppleve; litt på samme måte som de burde oppleve duften av nybakte boller, smaken av norske bringebær på varme julikvelder, følelsen av å ta på glatte, runde steiner og synet av en skikkelig imponerende vakker solnedgang.
«Du er kvinnen i mitt liv» sier Max til Lumi som svarer med å murre litt mer og der og da er det alt han trenger.
*
Humla Kafé åpnet for et halvt år siden, takket være et ønske om et alternativ til de større kjedekafeene. Eieren er Elvira Elvenhøy som har lyse krøller, et stort og varmt smil og fire ulike røde kjoler med hvite prikker som hun veksler mellom nesten hver dag siden hun liker looken såpass godt. Elvira liker å smile, å synge for seg selv og å drive kafeen sin og hun får det til å gå rundt så vidt, mye takket være å ha arrangementer som åpen mikrofon en lørdag i måneden. Under disse arrangementene, som hun tipser om på Facebook, oppfordres folk til å komme en halvtime for tidlig for å kjøpe eventuell mat og drikke og så rydder hun om på lokalet sitt for å ha en liten scene og slikt og akkurat passe mange sitteplasser for de som kommer for å delta og de som bare skal se på. Og Elvira vet aldri helt hvor godt det vil funke, men det har gått fint så langt og da gleder hun seg over det. Uansett er det snart klart for å fylle den vesle kafeen (som har mange rare ting og tang Elvira har funnet på loppemarked og som ikke skal beskrives, men man kan bare se fra seg drømmekafeen sin og plusse på litt humler malt på vegger og ellers her og der og så er man nok rett i nærheten) med mennesker og åpen mikrofon og Elvira gleder seg; fortsatt uvitende som hun er om at kvelden vil inneholde et tyveri. Det blir nok en skikkelig trivelig og inspirerende kveld konstaterer hun og så vidt hun vet der og da så kan antakelsen stemme.
*
Det er lørdag og kveld og Max venter bak scenen sammen med tre andre deltakere under åpen mikrofon. Så langt har seks opptrådd med alt fra sang og dans til å sjonglere og alt har vært fint nok til at Max bare føler seg mer og mer nervøs. Men det hjelper litt å ha Lumi i hendene, bare å ha en katt i nærheten er i det hele tatt noe som hjelper på det meste. Uansett er en dame i gang med å synge opera mens Max og de tre andre som ikke har opptrådt enda venter bak scenen og Max tar seg den frihet å ta en titt på de tre andre som fortsatt venter spent. En av dem er en gammel mann med tykk grå bart og vel så grått hår som har et litt skøyeraktig blikk som gjør at han virker ganske ung av sinn. Den neste er en dame i tjueårene med glatt svart hår og trekk som gjør at hun for Max ser litt kinesisk ut. Hun viser også klare tegn på å være allergisk mot noe i nærheten og Max tar seg i å beklage stille for seg selv sånn i tilfelle allergien gjelder Lumi, noe som jo virker litt sannsynlig. Den tredje som venter bak scenen er en dame som også er i tyveårene med rødt hår og fregner som av og til får et tenksomt uttrykk, litt som om hun vurderer noe spesielt, men ikke er helt sikker. Damen som synger opera fullfører fremførelsen og Max sukker for nå er det hans tur.
«Lykke til,» sier den rødhårede damen og Max nikker før han svelger noen ganger i nervøsitet og går ut på scenen.
*
Før alt dette, mange timer tidligere faktisk, sier Lida Lovisenberg «Eureka!» Ordet skyldes et viktig gjennombrudd som hun vet at vil endre hverdagen for henne og mange andre. Lida (som egentlig ble gitt navnet Elida, men syntes E-en var helt unødvendig og derfor fikk den fjernet i tenårene) har glatt skulderlangt svart hår, brune øyne og trekk som gjør at ingen ville blitt forundret om hun nevnte at hun som treåring ble adoptert fra Kina. Og hun er også en av de tre som om noen timer vil vente bak scenen sammen med Max, men det er ikke hennes kommende opptreden med et vitenskapelig anlagt dikt som hun tenker på nå, men heller eksperimentene som er det hun er mest opptatt av utenom poesien. Et essensielt aspekt ved Lida er nemlig det faktum at hun er allergisk mot henholdsvis katter og appelsiner. Begge deler irriterer henne og mens allergiene kunne vært verre enn de er, så er det likevel allergier som føles veldig unødvendig og kanskje spesielt når det gjelder katter siden Lida liker katter veldig godt (dessuten er hun såpass allergisk i katters tilfelle at bare lukten av katter er nok til å få henne til å snufse). Heldigvis er et annet aspekt ved Lida at hun er svært fascinert av vitenskap og også usedvanlig nysgjerrig og denne kombinasjonen har ledet henne til å eksperimentere. Lida har som mål å skape en effektiv ting som hjelper mot allergien og som er veldig koselig i tillegg og dette ønsket har etter hvert kulminert i en ide om å lage en sjokolade som, når man spiser den, gjør at man i de neste 24 timene kan være i nærheten av en ting man er allergisk mot uten å få noen symptomer. Sjokoladen vil ikke utrydde allergien, men den vil sette den på effektiv pause i et helt døgn og det i seg selv tenker Lida at vil hjelpe mange en hel del. Og etter mange forsøk har Lida denne morgenen hatt en god grunn til å si «Eureka!» for hun har faktisk fått det til. Fredag morgen spiste hun en av sjokoladene sine (sjokolader som attpåtil smaker usannsynlig godt) og gikk deretter ned på den nærmeste matbutikken der hun kjøpte en pose med fem appelsiner som hun la frem i en skål. Så valgte hun, for vitenskapens skyld å ringe bokhandelen hun jobbet i for å si at hun var syk før hun var hjemme hele dagen og ventet for å se om allergisymptomene overfor appelsinene ville dukke opp. Hun spiste appelsiner, så en hel sesong med Grey’s Anatomy, var oppe hele natten for vitenskapens skyld og ventet spent og den morgenen, da akkurat 24 timer hadde gått begynte det å dukke opp akk så velkjente symptomer på allergi overfor appelsinene, men da hadde det til gjengjeldt vært 24 timer uten allergi i det hele tatt; noe som var et klart bevis, sånn Lida så det, på at eksperimentene hadde virket. Imidlertid måtte Lida ha et eksemplar av det hun var allergisk mot tilgjengelig først fordi man trengte et aspekt ved tingen man var allergisk mot for å lage sjokoladen som virket mot akkurat den tingen (så sjokoladen hennes virket for øyeblikket kun mot allergi overfor appelsiner). I appelsinens tilfelle hadde Lida kombinert et appelsinskall, alt man trengte for å lage sjokolade hjemme på kjøkkenet og ymse rare stoffer med latinske og dypt gjennomborende vitenskapelige navn for å lage det hun tenkte på som AAAS (Appelsin Anti Allergi Sjokolade) og nå tenkte Lida i sitt stille sinn at hun virkelig trengte en katt. Med et kattehår anså Lida det nå som veldig mulig å lage en KAAS (Katt Anti Allergi Sjokolade) og Lida elsket tanken på det som ville komme etterpå. Etter hvert skulle hun kontakte apotekbransjen og selge patentet på oppfinnelsen videre og på sikt skulle alle som var allergisk mot noe ha muligheten til å kjøpe så mange de ville av sjokoladene hennes for å sette allergi på pause for en stund. Og kanskje det til og med gikk an å forsterke virkningen og lage anti-allergi-sjokolader som virket i en uke, en måned, ja til og med et år eller flere. Lida elsket alle muligheten hun så godt kunne se for seg, så vel som tanken om at hun om noen år kanskje ville ha sin egen katt uten å trenge å vie en tanke til allergi.
Og alt dette gjorde at hun hadde litt ekstra pågangsmot før kvelden med åpen mikrofon og en selsom dose poesi ville komme mens Lida tenkte at det eneste store spørsmålet nå var hvordan hun skulle få tak i en katt for å sette i gang KAAS-prosessen en gang for alle, en prosess Lida regner med at hun ville sette i gang den dagen hun hadde en katt parat å få kattehår fra, basta bom, hvis ikke hun ombestemte seg helt sånn plutselig, noe hun ikke har for vane å gjøre.
*
«Eg vil ha ein venn,» sier Koriander den selsomme morgenen til Valentina Vildenwagner som svarer med et sukk. Valentina er den rødhårede og fregnete unge damen som noen timer senere vil vente spent sammen med Max og to andre bak scenen, men som den morgenen har nok med å sukke over Korianders klager. Koriander er for ordens skyld Valentinas katt og en katt som tilfeldigvis både kan snakke og er dypt fascinert av nynorsk. Han er litt mindre opptatt av fullstendig korrekt grammatikk nynorskmessig sett, men det får gå. Valentina går i tredje klasse på musikkteaterstudie på Bårdar og hadde feiret det da hun kom inn med å anskaffe katten Koriander og i begynnelsen hadde de to hatt det veldig fint sammen. Imidlertid har Koriander de siste månedene konkludert at han vil at Valentina skal anskaffe en katt til som kan være hans nære venn og han viser stadig mer tydelig hvor dypt fornærmet han er over at Valentina enda ikke har anskaffet en katt til.
«Du har jo meg,» sier Valentina nå til Koriander som svarer med en lyd som nok er det nærmeste en katt kommer et snøft.
«Eg liker deg, men du er eit menneske og dermed mindreverdig. Beklagar, men eg har nemnt det før og eg nemner det att, eg behøver ein kattevenn nå,» sier Koriander med sin sureste stemme.
«Vi får se hva fremtiden bringer,» sier Valentina. Koriander virker veldig misfornøyd med svaret og gjemmer seg under sofaen mens han surmuler for seg selv. Hva angår Valentina så har hun egentlig ikke så lyst til å anskaffe en katt til, samtidig som det er og forblir et faktum at Koriander er den staeste hun kjenner og at han aldri gir seg når han har besluttet seg for noe. Og nå har han altså bestemt seg for at hun skal ha en katt til, basta bom og Valentina vet ikke helt hva hun skal gjøre med denne sannheten. Der og da er hennes løsning å tenke på noe annet; mer spesifikt at hun skal opptre den kvelden. Hun skal på åpen mikrofon og synge «The Wizard and I» og vissheten om hvor fint det vil bli hjelper faktisk litt. Det er en trøst å vite at sangen og å stå på en scene alltid er et alternativ.
*
En gammel mann med grått hår og en bart, begge deler tykkere enn forventet, vil noen timer senere stå spent bak scenen sammen med Max, men vi vil nå treffe ham i ly av morgengry der han spiser frokost i en elegant gullfarget morgenkåpe som han føler forteller verden et og annet om høyverdighet. Denne mannen kan med stolthet titulere seg som den eneste Fabian Filibuster Frydefull man kan finne i verden. For det finnes definitivt andre Fabian-er og for alt han vet så finnes det kanskje en og annen Filibuster og et knippe Frydefull-er rundt omkring, men det er selv kombinasjonen av navn som er virkelig helt unik og Fabian liker det. Om noen ser Fabian så ser de først en ganske alminnelig mann i sekstiårene, men de ser ikke det som virkelig definerer ham og som er hans store ønske om å være spesiell, et ønske som kanskje ville overrasket enkelte siden han til hverdags virker ganske tilfreds med å gli inn i mengden. Men ønsket om å være spesiell handler om de små detaljene som den gullfargede morgenkåpen eller navnet, barten eller hvordan han kommer til å være den andre under åpen mikrofon som vil synge opera med bravur. Fabian tenker på sangen han skal fremføres, en sang ved det klingende navnet Radix Lecti. Et essensielt aspekt ved denne selsomme sangen er at Fabian; som i sin 70 kvadratmeter store leilighet har et piano (sagaen om hvordan han fikk pianoet inn i leiligheten sin i femte etasje i en blokk uten heis er en helt annen historie som Fabian prøver å ikke tenke tilbake på siden det var et slitsomhetens kapittel deluxe) han gjerne sitter foran mens han spiller musikk, har komponert den selv. Mer spesifikt er sangen hentet fra Fabians pågående prosjekt «Felis Catus» (latin for katt), som er en opera om katter og deres historie gjennom årtusener, og Fabian gleder seg til å fremføre en selvskrevet opera-sang på latin som han regner med at vil imponere alle som hører den. Personlig blir han i alle fall veldig rørt hver gang han synger sangen sin og han ser ingen grunn til at denne rørtheten ikke også skal smitte over på publikum. Fabian smiler lurt før han setter seg foran pianoet sitt og spiller gjennom sangen sin en gang til mens han synger med av full hals og overser bankingen fra personen i leiligheten under (en person som åpenbart mangler helt Fabians vyer og visjoner, så vel som respekt overfor kunsten han skaper der han sitter foran pianoet sitt). Når Fabian er ferdig med å spille merker han likevel at noe mangler og dette noe er en katt. Alternativt flere katter. Det er tross alt dem operaen handler om og hvis de liker det de hører så vil det dermed være bevis nok på operaen funker fett. Dette tenker han for seg selv før han går for å ta en dusj og kle på seg det han kaller opera-looken (mer spesifikt et antrekk som likner veldig det Jean Valjean i Les Miserables har på i de fleste oppsetninger når han synger Bring Him Home og som han kjøpte på eBay et par år tidligere).
Denne kvelden vil han stråle og han vet det og dette får Fabian til å føle seg akkurat som etternavnet; dvs. nettopp frydefull.
*

Nå kan vi omsider komme til poenget og det selsomme øyeblikket da Max går ut på scenen, bærende på katten Lumi og klar for å trylle litt under åpen mikrofon. Max er nervøs og usikker naturlig nok, men har man sagt a så får man si b og når han nå først har meldt seg på og gått ut på scenen så hadde det ikke tatt seg helt ut å rømme.
«Hei, jeg er Max,» sier han forsiktig. Max besvares av en varierende mengde klapping som klappes med vel så varierende grad av engasjement, men det som er av oppriktig engasjert klapping er nok til å gjøre ham litt tryggere.
«Jeg har øvd en stund og har nå tenkt å trylle litt for dere. God fornøyelse,» sier Max og kaster seg ut i det. Først gjør han noen små triks av typen «trylle vekk kronestykker fra ørene til folk i publikum» og «få lite lommetørkle til å bli mange lommetørklær bundet sammen» og det kjekke er at det går skikkelig fint; fint nok faktisk til at Max føler seg ganske trygg da han setter i gang med den viktigste tryllekunsten hans som går ut på å trylle vekk Lumi og så trylle henne tilbake igjen. Og det er der alt går skeis for å trylle vekk Lumi går veldig bra, det går i grunnen akkurat like fint som det har gått hver gang Max har øvd. Så snart Lumi er borte holder Max på spenningen i et minutt mens han gjør et korttriks og da tar han sjansen på å ikke følge med på at Lumi er der hun er ment til å være når hun er «tryllet» bort og det er det minuttet han ender dypt og inderlig på å angre på. Når Max etter korttrikset så skal trylle frem Lumi igjen så er hun ikke der hun skal være, hun er faktisk ikke å finne i det hele tatt og Max forsøker et par ganger til på å se etter henne før han finner på en unnskyldning om at «jeg beklager misvisende opplysninger, tryllekunsten skulle bare trylle katten vekk, ikke tilbake, men kom tilbake når eller om jeg en dag har skikkelig seriøse trylleshow og så skal jeg nok trylle katten tilbake skal dere se»; noe som er en forklaring publikum åpenbart beslutter å akseptere. Max avslutter opptredenen sin til en litt mer entusiastisk dose applaus enn han fikk da han satte i gang, men nå er det som om han ikke hører applausen. Det er som om det er en distanse mellom ham og virkeligheten for Lumi er borte og han vet ikke hva han skal gjøre. Og han kunne nevnt det høyt og fått alle på Humla Kafé til å lete, men det føler han hadde vært å skape drama eller i det minste ødelegge den trivelige stemningen for de andre og det er det siste han vil. Så i stedet leter han diskret etter Lumi før han finner ut hvem som var bak scenen sammen med ham siden det er en av de som antakelig sto bak tyveriet. Han finner med det ut at tyven dermed antakelig er enten Lida, Valentina eller Fabian og trøster seg med at om han forteller dette og alt han vet til en detektiv neste dag så vil det sikkert være et mysterium som kan løses. Max er i alle fall ikke spesielt villig til å akseptere andre alternativer enn at ting kan gå bra.
Noe Max ikke får med seg er hvordan Elvira Elvenhøy, som under hele arrangementet har sittet på en stol like foran scenen, ikke sitter der lenger mens han opptrer. Og hadde han merket seg det ville han tenkt at hun var på toalettet, samtidig som det på ingen måte er sikkert at det var det hun gjorde.
*
Og her er vi tilbake til start og Agent 160 som får telefonen og deretter har et møte med Max der hun finner ut omstendighetene rundt det som har ført til tyveriet av Max sin katt; et tyveri hun lover ham at hun skal gjøre alt for å løse. Og måten Agent 160 skal løse det er å finne ut alt om lokalet og arrangementet først (noe som hun bruker noen timer på) før hun setter av onsdagen til å kontakte og avtale møter med henholdsvis Lida, Valentina og Fabian. Hun regner med at med å treffe dem vil hun kunne finne raskt ut av hvem som er tyven og hun gleder seg til å sette i gang.
*
Det er torsdag morgen og for første gang på lenge føles verden virkelig oppriktig vårlig. I alle fall skinner sola over hustakene og alt føles inderlig fint og motiverende, noe som gjør at Agent 160 smiler og nynner for seg selv på vei til huset der Lida Lovisenberg bor. Agent 160 har kledd seg i sitt fineste skjørt og brukt en parfyme som lukter litt som katter fordi hun tenker at det er en fin ting å lukte som. Og nå er hun på vei til Lida der hun skal intervjue den første av de tre som er mistenkt for kattetyveri og det kan nok bli interessant nok. Snart nok åpner Lida døra til et lite hvitt hus der hun bor.
«Velkommen skal du være,» sier hun og viser Agent 160 vei til stua der det står en mugge med vann og to glass. På veien går de forbi to rom med døren igjen.
«Det er bare å forsyne seg med vann,» sier Lida og setter seg i en sofastol mens Agent 160 setter seg i sofaen. Der hun sitter legger hun merke til en liten skål på gulvet som hun ikke der og da tenker noe videre over.
«Heisann, jeg nevnte jo litt på telefonen om at det hadde skjedd et kattetyveri og slikt, men jeg er her i alle fall fordi du var med på åpen mikrofon på lørdag da Max Magripps katt Lumi dessverre ble stjålet og du var blant de som var bak scenen med Max. Og i den sammenheng vil jeg bare stille deg noen spørsmål. Vit at dette ikke betyr at du nødvendigvis er mistenkt, det er bare det at alle svar er interessante,» forklarer Agent 160. Mens hun forteller dette titter hun rundt og merker seg at Lida har en temmelig steril stue. Det er lite ting her, hvitmalte vegger uten noen bilder og generelt sett noe stille og litt tomt over denne stuen som forteller at det nok ikke er her Lida tilbringer mest tid.
«Jeg skjønner,» sier Lida og legger til, «så dumt at en katt ble stjålet under åpen mikrofon da. Det var jo et hyggelig arrangement som det er dumt at skjemtes av en slik hendelse.» Etter at Lida har sagt dette hoster hun plutselig og snufser litt.
«Jeg beklager, det bare kom sånn plutselig, jeg er egentlig ikke forkjølet,» sier hun.
«Det går greit, sånt skjer,» sier Agent 160 og fortsetter, «hva skulle du opptre med forresten?»
«Å, det var et dikt om vitenskapens magiske verden,» sier Lida og der hun har et mer nøytralt uttrykk mesteparten av tiden, glir det et mer drømmende uttrykk over henne når hun snakker nå, mer spesifikt på grunn av ordet «vitenskap».
«Liker du vitenskap?» spør Agent 160.
«Ja, det fascinerer meg,» sier Lida og smiler.
«Hva er ditt forhold til katter da?» spør Agent 160.
«Jeg har veldig, veldig lyst på en katt, men er dessverre litt for allergisk,» forteller Lida med et sukk før hun igjen snufser og viser forkjølelsessymptomer. Agent 160 kommer på parfymen sin og ber Lida vente et øyeblikk mens hun på mobilen sin googler «hvordan få vekk parfymelukt». Hun finner ut hva som skal kunne hjelpe og spør Lida om å låne badet for å få vekk det verste av lukten og så kommer hun tilbake, forklarer at hun hadde en parfyme med kattelukt, men at hun nå har prøvd å få bort lukten.
«Jeg beklager virkelig, men jeg håper det går bedre nå,» sier Agent 160.
«Ja, det hjalp visst litt,» sier Lida tilfreds og lar seg selv kjenne etter et minutt eller to der allergisymptomene ganske riktig merkes i mye mindre grad. Så understreker hun en gang til at hun veldig gjerne skulle hatt en katt.
«Det skjønner jeg godt,» sier Agent 160 og fortsetter, «men i alle fall, sånn da du var bak scenen, så du noe uvanlig da? Var det noen spor i retning hvem som eventuelt stjal Max sin katt om det ikke var deg?»
«Hadde jeg stjålet den ville du nok merket det, men jeg kan i det hele tatt ikke se for meg å begå et kattetyveri, hvor enn mye jeg trenger en katt til KAAS,» sier Lida.
«KAAS?» spør Agent 160.
«Det er en sjokolade jeg skal lage som skal virke mot allergi i 24 timer. Jeg har allerede laget en sjokolade mot appelsinallergi,» sier Lida og peker mot kjøkkenet der det står en skål med appelsiner som Lida ikke viser noen tegn på å reagere på.
«Så kult,» sier Agent 160 og kommer tilbake til poenget, «men i hvert fall, så du noe der du sto bak scenen da tyveriet hendte?»
«Nei, beklageligvis ikke. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å hjelpe, men nei,» sier Lida.
«Det går bra. I alle fall tror jeg at jeg har de svarene jeg trenger. Nøl ikke med å ta kontakt om du kommer på noe dog,» sier Agent 160 og Lida nikker.
Når Agent 160 er vel ute i det vårlige været igjen tenker hun at Lida på sett og vis virker ganske uskyldig nettopp fordi hun åpenbart enda ikke har laget KAAS-prosjektet i og med at hun fortsatt virket allergisk. I tillegg virker det som om bare ideen om å begå et tyveri virket utenkelig for Lida og det var ingen tegn på at en katt er der. Samtidig kunne det være slik at Lida hadde tatt katten og bare ikke laget antiallergisjokoladen enda, dessuten var det to stengte dører i gangen som man i teorien kunne gjemme en katt bak. Agent 160 tenker likevel at det virker overveiende sannsynlig at Lida antakelig ikke står bak tyveriet av katten Lumi og bestemmer seg for å dra videre til de andre to mulige mistenkte.
*
Da Agent 160 pratet i telefonen med Valentina Vildenwagner før møtet dem imellom fikk hun en advarsel om at hun kanskje ville oppleve noe uventet. Nå når Agent 160 slippes inn i Valentinas leilighet og en åpenbart strålende fornøyd katt sier «hei, eg håper du føler deg velkommen», er det straks ganske mye klarere hva det uventede ville være. For Agent 160 har opplevd mye rart, men snakkende katter er noe nytt.
«Hei, jeg er Valentina og dette er min kjære Koriander. Og ja, du hører ikke feil, Koriander kan snakke. Jeg aner ikke hvorfor, men det er rart hva man vender seg til etter hvert,» sier Valentina blidt. Agent 160 konkluderer at det beste nok er å prøve å akseptere at hun nå er i en leilighet som inneholder en nynorsksnakkende katt før hun følger Valentina inn i en stue som er malt i en varm lysegul farge og som ellers er fylt av musikalcder, musikalfilmer og postere fra ymse musikaler på veggene. Det er i det hele tatt en veldig trivelig stue som bare blir enda mer koselig av skålen med sjokoladekjeks på stuebordet og hvordan Valentina finner frem glass og brus og i det hele tatt skaper en svært super atmosfære. Når Agent 160 er plassert i den røde sofaen og Valentina sitter i den vel så røde sofastolen og de har forsynt seg med litt drikke og kjeks, er Agent 160 klar til å komme til poenget.
«Jeg er her altså i forbindelse med tyveriet av Max Magripp sin katt. Og så var du en av de som var bak scenen under åpen mikrofon sammen med Max og det gjør at du er en av dem som er aktuell for en samtale. Jeg vil ikke at du skal tenke at jeg mistenker deg, jeg syns bare dine svar er interessante,» forklarer Agent 160.
«Jeg skjønner,» sier Valentina og legger til, «det er fint at du ikke mistenker meg nødvendigvis for jeg kan ikke se for meg å stjele noe, dessuten syns jeg egentlig at det holder å ha Koriander,» sier Valentina.
«Du tar feil,» påpeker Koriander resolutt.
«Bare overse ham, vi er ikke helt på bølgelengde når det gjelder behovet for flere katter,» forklarer Valentina. Koriander svarer med å smile et sånt smil som sier «uansett hvor mange ganger du sier at du har rett så sier jeg det en gang mer siden jeg faktisk virkelig har rett» på nynorsk. Så tasser han ut av stua mens han roper, «eg går på rommet og leser litt musikalhistorie». Like etter hører de en dør som Koriander tydeligvis på et eller annet vis klarer å åpne og lukke. Agent 160 innbiller seg at hun hører noe piping fra det rommet og, men går ut ifra at det er innbilning.
«For en karakter,» sier Agent 160 mest til seg selv.
«Du kan så si,» istemmer Valentina.
«Hva var det du skulle opptre med forresten?» spør Agent 160 like etterpå som et plutselig, men nødvendig temaskift.
«Å, en sang fra musikalen Wicked. Jeg studerer musikalteater så det var et naturlig valg,» sier Valentina og lyser opp med entusiasmen til noen som har noe de virkelig elsker forbi all forstand.
«Så kult, jeg liker musikaler, jeg og,» sier Agent 160.
«Yay!» utbryte Valentina.
«Hva er ditt forhold til katter da?» fortsetter Agent 160.
«Jeg liker jo katter, det er jo en grunn til at jeg anskaffet Koriander,» sier Valentina og legger til, «at jeg skulle få en katt som kunne snakke og hadde veldig sterke meninger om alt mulig rart var jeg dog ikke forberedt på.»
«Nei, det kan nok bli litt mye av det gode til tider,» sier Agent 160. Hun tenker seg om et øyeblikk før hun spør om Valentina fikk med seg noe under åpen mikrofon som kan hjelpe eller om hun har noen teorier om hvem som kan stå bak.
«Beklageligvis ikke, men jeg tar absolutt kontakt om jeg kommer på noe som kan hjelpe,» sier Valentina blidt.
«Så bra,» sier Agent 160.
Kort tid senere drar hun mens hun tenker for seg selv at hun syns Valentina virker ganske uskyldig. Og på en måte er dette litt irriterende siden hun dermed ikke er stort klokere i og med at hun heller ikke syntes Lida virket særlig skyldig. Hun tar seg i å håpe at Fabian som er den neste hun skal besøke skal virke veldig skyldig bare for å gjøre alt lettere. Og det finnes aspekter ved besøket hos Valentina som Agent 160 senere skal tenke nøyere over, men der og da gjør hun det ikke.
*
Agent 160 vet med seg selv at det finnes noen ting i livet hun rett og slett ikke er skapt for. En av dem er å gå i trapper og særlig når hun skal opp og man ikke har heis tilgjengelig og noen man skal besøke bor i femte etasje. Hvor mye dette rett og slett ikke frister i det hele tatt er noe Agent 160 tenker en del på mens hun tråkker opp trappene opp til Fabian Filibuster Frydefulls leilighet og hun klarer ikke å skjule et snev av irritasjon da Fabian (kledd i en rosa skjorte og med en blågrønn fløyelsbukse som ser både behagelig og elegant ut) åpner døra og slipper henne inn i leiligheten sin. Når Agent 160 kommer ut i Fabians stue går irritasjonen dog fort over og blir erstattet av den overveldetheten man nok generelt sett ville følt av et rom der de aller fleste møbler og pynteting var enten rosa eller gullfarget og et piano sto i sentrum der de fleste ville hatt et stuebord i stedet. Fabians stue er noe helt for seg selv og Agent 160 tar seg i å måpe før hun setter seg i den rosa sofaen som dog er der.
«Før vi kommer til poenget lurte jeg på om jeg kunne få spille noe for deg,» sier Fabian og fortsetter før Agent 160 har fått svart, «jeg hadde nemlig et Eureka-øyeblikk forleden dag, alt falt elegant på plass og jeg vil nå vite hva du føler av denne melodien.»
Fabian setter seg foran pianoet og etter litt fingerknekking og andre ting han har fått det for seg at man er ment til å gjøre før man begynner å spille, spiller han en melodi. Agent 160 lytter med interesse og uten å kunne helt forklare hvorfor føler hun at det er noe ganske katteaktig med melodien hun hører. Det føles oppriktig som en melodi hun bare vet med seg selv at en katt ville likt og hun aner ikke hvorfor, men hun vet at hun finner det litt fascinerende.
«Er det ikke riktig katteaktig?» spør Fabian når han er ferdig.
«Jo?» sier Agent 160, «det var akkurat det dette var. Så rart.»
«Jeg er et geni,» sier Fabian og gliser bredt før han beklager og setter seg i en like rosa sofastol der han sier at de nå kan komme til sakens kjerne. Agent 160 må ha et øyeblikk til å summe seg etter melodien, så vel som omgivelsene før hun er klar, men så kommer hun i gang.
«Uansett nevnte jeg jo litt på telefonen, men jeg er her i alle fall i forbindelse med at du opptrådde under åpen mikrofon forrige lørdag på Humla Kafé. Der var du bak scenen sammen med Max Magripp, hvis katt forsvant under arrangementet,» forklarer Agent 160.
«Oi, så fælt! Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg hadde hatt en katt som forsvant under slike omstendigheter,» sier Fabian.
«Så du liker katter?» spør Agent 160.
«Nok til at jeg skriver og komponerer en opera om katter,» sier Fabian og virker veldig selvtilfreds der han sitter. På mange ville en slik selvtilfredshet virket irriterende, men på Fabian er det mest sjarmerende. Han virker som en litt sær gammel mann som det dog finnes lite vondt i og mye velment.
«Har du planer om å anskaffe en katt selv?» spør Agent 160.
«Det kan godt hende jeg trenger det for å teste operaen min på målgruppen. Den handler jo om katter så det er litt upraktisk om de ikke liker den,» sier Fabian ettertenksomt.
«Jeg tror de ville likt den basert på melodien du spilte,» sier Agent 160 og Fabian smiler lurt som svar.
«Så du noe interessant der du var bak scenen som kan hjelpe?» spør Agent 160.
«Egentlig ikke, eller forresten så merket jeg meg at hun som sto bak scenen sammen med meg med svart hår og asiatiske trekk betraktet katten med en viss fascinasjon, men jeg tror ikke det trenger å ha betydd noe,» sier Fabian.
«Ikke nødvendigvis, men det er uansett kjekt å vite,» sier Agent 160. Hun tenker seg om, men kommer i grunnen ikke på noe mer å spørre Fabian om, noe som bidrar til at hun like etter drar. Som i Lidas tilfelle er døren til et rom man går forbi på vei til stua lukket, men dette kan være helt tilfeldig.
Vel ute tenker hun at også Fabian etter hennes mening virker uskyldig. Riktignok så kan melodien han spilte tyde på at han har fått testet musikken sin på en eller flere katter og Agent 160 merker seg også at Fabian var den eneste som nevnte noen av de andre når hun spurte om han hadde sett noe interessant, noe som kan være et forsøk på å legge mistanken over på noen andre, men sannsynligvis er det nok ikke slik tenkt. Det er heller det at Agent 160 i sitt virke som detektiv må tenke på alle muligheter.
Uansett har hun nå pratet med de tre mistenkte og det bekymrer henne hvor mye mindre klokere hun er. Der og da virker jo alle ganske uskyldige og hun håper at hun selv snart har et Eureka-øyeblikk som gjør ting klinkende klart. For noen må jo ha stjålet katten Lumi og om noen skal løse dette selsomme mysteriet tenker hun at det definitivt burde være henne. Men kanskje du kjære leser har fått med deg noe Agent 160 ikke har tenkt på?

Kommentarer

  1. Nå har jeg lest påskekrimmen din fire ganger, og jeg klarer ikke å finne ut av det. Det er egentlig hinta til at alle igrunn kan ha gjort det, men jeg har ikke klart å skille ut den ene detaljen som gjør meg sikker på en av de mistenkte. Hm... om jeg opplever et eureka-øyeblikk, får jeg heller bare komme tilbake til deg. Men det er uansett veldig morsomt å lese om alle de fargerike karakterene dine, og navnevalga dine minner meg litt om mitt eget gamle skriveprosjekt Lunisand. Jeg trur du har hatt det like gøy med å komme på navn her som det jeg hadde det den gangen ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fint at det er morsomt å lese om karakterene mine og ja, jeg har hatt det veldig gøy med navnevalgene :) Jeg kan meddele deg løsningen etter hvert og det er ellers bare å komme tilbake til meg om du har et eureka-øyeblikk.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg