Spider-Man og julenovelle =D

Heisann, jeg er fortsatt her. Utover det er livet fint selv om jeg bekymrer meg litt for økonomiske ting (ikke nok til at jeg ikke kommer til å bruke mer penger enn strengt talt nødvendig på blader jeg kan kose meg med i romjulen i morgen, men ja) og det føles som om alt kommer til å ordne seg for tiden. Dessuten har jeg vært flink til å skrive 1000 ord hver dag i over en måned nå og likevel funnet like mye tid til Nintendo, Netflix/Youtube og bøker så alt er mulig.

Ellers gleder jeg meg til i morgen fordi jeg endelig skal få sett Mary Poppins Returns på førpremiere på Odeon (da får jeg testet popcorn-en på Odeon i tillegg) og altså, det er jo ganske stor sannsynlighet for at jeg kommer til å elske den filmen tatt i betraktning alt det meget karolinske ved den. Anmeldelse kommer på lørdag antar jeg.

For øvrig er dette fint:



Det er James Corden, Lin-Manuel Miranda og Emily Blunt som går gjennom 22 film-musikaler på tolv minutter og jeg syns det er så fornøyelig og kult.

Fint er det ellers at jeg nå også har sett denne filmen:



Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så har jeg en annen plan etterpå, selv om det gjør at dette innlegget risikerer å bli alt for langt. Pytt sann :)

Spider-Man: Into the Spider-Verse

Min definitive favoritt av alle superhelter er og forblir Spider-Man for der Batman er kul, men litt for humørsyk og Superman er litt som Mikke Mus, dvs. en karakter som er sjarmerende, men litt for perfekt til å holde på interessen, så er det noe mer tilgjengelig med Spider-Man. Det er kanskje denne appellen ved Spider-Man som gjør at det stadig lages nye filmer om ham selv om det føles litt unødvendig.

Uansett så hadde jeg jo egentlig ikke tenkt å se «Spider-Man: Into the Spider-Verse», men så ble jeg etter hvert litt nysgjerrig, mye takket være animasjonsstilen som fortonet seg som veldig interessant fra første bilde jeg så. I tillegg dukket det opp positive anmeldelser, jeg har gavekort på kino som må brukes opp innen 2019 og jeg er veldig glad i popcorn og alt dette ligger til grunn for at jeg har sett ny Spider-Man på kino i dag. Og å, denne filmen er faktisk ganske så super.

I denne filmen handler det om en ny Spider-Man ved navn Miles Morales som er en tenåringsgutt som på samme måte som Peter Parker blir bitt av en radioaktiv edderkopp og får unike krefter. Det viser seg at en oppfinnelse skurkene har gjør at flere alternative universer smelter sammen (jeg klarer rett og slett ikke å forklare det bedre) og det gjør at Spider-Man-versjoner fra andre dimensjoner havner i vår dimensjon og må jobbe sammen og slikt. Og så er det en del annet som skjer også, men jeg har ikke lyst til å gå så nøye inn på plottet, ikke minst fordi plottet på mange måter var det som engasjerte meg minst.

Sant og si er nemlig ikke storyen her den beste. Den er absolutt fin og spennende og tidvis rørende, men det var ikke det som gjorde dette til en fin filmopplevelse for meg, men heller at denne filmen er så stilfull. Det er for eksempel data-animert, men på en måte som gjør at det minner mye om 2D-animasjon og seriøst, jeg elsker looken her for det er som en blanding av en klassisk superhelt-tegneserie og malerier på en måte som gjør at man nesten blir litt svimmel, men mest fascinert for denne filmen er verdt å se bare for stilen.

Videre er det så smart for her er det nok av referanser til tidligere Spider-Man-filmer og liknende, men det er gjort på en måte der man henger med i svingene uansett hvor oppdatert man er. Og jeg liker videre musikken, stemmegivningen og hvordan en versjon av Spider-Man var en krim noir-aktig karakter i svart-hvitt som hadde skikkelig kul stil. Dessuten er det fint å se en afro-amerikansk/latino Spider-Man, for mange så tror jeg det kan bety mye å se.

Så ja, det er mye jeg liker med denne filmen og uansett om man, som meg, i utgangspunktet har tenkt at det kanskje er nok Spider-Man-filmer nå, så er dette utrolig god underholdning. Med det sagt så er ikke dette en perfekt film, storyen er som nevnt ikke den beste og på slutten blir det litt for masete, dessuten elsker jeg animasjonsstilen, men i enkelte sekvenser blir det likevel litt slitsomt.

Og likevel, dette er en film med et stort hjerte som åpenbart er laget med lidenskap og som man blir riktig inspirert av og det er i bunn og grunn det som er det viktigste her for meg.

Terningkast 5!

*
Ellers skriver jeg jo julekalender, men i tillegg til det har jeg fortsatt en tradisjon jeg har hatt de siste årene med å skrive en julenovelle. Og den tenkte jeg å poste her sånn at flere har muligheten til å lese en uredigert, men koselig liten julehistorie i løpet av juleferien om de vil. God fornøyelse og så kommer neste innlegg til helgen :)

Det fortryllede juletreet

Juletreet bare var der en morgen i desember. Liksom plutselig og det var vel strengt talt et grantre mer spesifikt, det er bare det at alle grantrær er ting man tenker på som juletrær i desember, litt som en slags uskreven regel. Benken og gatelyktene i parken var vel de eneste som hadde fått med seg at det på magisk vis dukket opp helt ut av løse lufta. Et øyeblikk var det ikke noe grantre ved siden av den hvite og gamle benken i Villbringebærparken og så, vips, sto den der. Og for et fint tre det var. Det var kanskje ikke et riktig storslagent tre, det var heller beskjedent i størrelse, men det var søtt og sjarmerende og riktig elegant på sitt eget beskjedne vis. Dekket av snø var det også og det var et eller annet med snøen som pynt som gjorde at de som gikk forbi treet tenkte med seg selv at det i praksis egentlig var langt mer julete enn juletrærne som snart ville fylle stuer verden rundt, som ville være flott pyntet med alt fra lys og julekuler til pepperkaker og girlandere eller popcornstrenger, men som likevel ikke ville smake jul med dette lille grantreet i parkens selvfølgelighet.

Den første som oppdaget grantreet, rent utover de nevnte gatelyktene og benken og de ikke nevnte, men likevel viktige trærne i parken, var et ekorn. Få visste det utenom ekornet selv, men det hadde et navn og det var Philip. Philip var et ganske så rødbrunt lite ekorn som svinset rundt og tidvis irriterte seg over at han hadde overhørt noen synge sangen om «Nøtteliten» siden den nå var noe ekornet hadde på hjernen i tide og utide. Utover irritasjon over å få sanger på hjernen var Philip likevel oftest temmelig tilfreds for han hadde det vanligvis skikkelig fint. Han var et fritt og ubundet ekorn som anså hver dag som et overflødighetshorn av muligheter og syntes verden var et særlig fint sted i desember fordi snø var så gøy. Kaldt av og til var det jo, men Philip pleide å kose seg så mye med å hoppe mellom grener og base i snøen at han snart nok glemte at det var kaldt. Med andre ord hadde Philip en ganske super vinter og denne dagen ble straks enda suprere enn vanlig. Det hendte nemlig noe man kunne kalle et lite mirakel, i alle fall var det nok i samme nabolag. Det hadde nemlig ikke ligget noe under grantreet da Philip først fant det, men da han skulle til å forlate det for å fortsette dagen så lå det plutselig noe der. Og dette noe var en gave.

Grantreet var et lite og sjarmerende tilskudd til parken sånn Philip så på saken og det hadde på ingen måte trengt å ha en gave i tillegg, men en gave lå altså under treet og siden Philip var et temmelig intellektuelt ekorn som kunne lese så han at på gaven var det skrevet «Til Philip». Frydefullt fornøyelig var det å få en liten gave under et grantre helt sånn tilfeldig og Philip fikk raskt bitt i stykker en del papir med sine sterke ekorntenner og fant der, til sin store glede, et skjerf. Et sort- og gulrutet skjerf var det og med en selsom eleganse og snart nok var det vel plassert rundt halsen på Philip som nå kunne fortsette å kose seg, men med et varmende skjerf som hjalp en hel del mot kulden. Dette var for det fortryllede grantreet (fordi det var en smule magisk om sant skal sies) bare en begynnelse. Grantreet ville nemlig glede langt flere enn kun et lite og gjennomsmart ekorn med «Nøtteliten» på hjernen.

*

Det var i grunnen litt for få som gikk innom Villbringebærparken om vinteren, noe som i grunnen var litt synd siden den var vel så fin da som om sommeren. Her lå snøteppet over trær og jord og på toppen av gatelyktene lå snø plassert slik at det kunne se litt ut som om alle parkens gatelykter for tiden pyntet seg med hvite hatter. Og lyset om kveldene når gatelyktenes lys og månelyset sammen gjorde at det var som om snøen glitret, som om den ikke bare var hvit, men også blålig og frostskimrende. Alt for få så dette, men det gjorde også at det for de som oppdaget parken om vinteren ble en ekstra unik og egen opplevelse.

Et annet aspekt med parken var at dyrene som bodde der (ikke så mange, men noen for så vidt) var litt mer smarte enn gjennomsnittet. De kunne for eksempel alle lese og der Philip anså seg selv som forholdsvis intellektuell av den grunn var det slik fatt med kråken Kornelius med K at han ikke bare anså seg selv som intellektuell, men riktig dramatisk i tillegg. Høyverdig og elegant og perfekt for teateret, noe ingen teatre så langt hadde skjønt. Kornelius hadde en liten bolig inne i et tre i Villbringebærparken, men dagdrømte om rikdom. Helst skulle han nemlig gjerne bodd i et slott. Utover det drømte Kornelius om å være en skuespiller og han kunne riktignok ikke snakke andre språk enn kråkenes språk, men samtidig tenkte han at det kunne ha vært en eksotisk opplevelse for mange med Shakespeare på kråkespråk. Kornelius likte så godt å se det for seg: han på en stor scene med en helt egen og personlig forestilling der han deklamerte monologer og leste sonetter og ymse annet Shakespeare hadde skrevet på et kråkespråk som folk i fantasien hans tenkte på som dypt rørende og fascinerende. Og applausen etterpå, den var det Kornelius likte aller best å se for seg.

Og nå var det en desemberkveld i parken, det var stille og ettertenksomt og stillheten ble kun brutt av Kornelius som satt på toppen av en gatelykt og deklamerte Hamlets mest kjente monolog på kråkespråk mens han nærmest ble rørt av seg selv og tenkte at han åpenbart var et oppriktig begavet geni selv om det var synd at ingen andre hadde skjønt det enn ham selv. Da Kornelius var skjønt ferdig med monologen sin besluttet han å fly en liten tur og det var under denne turen han fant juletreet; dette nye og fortryllende lille grantreet som bydde på så fine overraskelser. Kornelius landet og spankulerte litt rundt treet mens han tenkte at det var veldig fint. Så skulle Kornelius til å fly tilbake til treet han bodde i da han plutselig fikk øye på noe som skinte og fant ut at dette var en gave og denne gaven var altså til ham. På en måte føltes det veldig riktig med denne gaven for Kornelius var om sant skulle sies litt fornærmet over at han aldri fikk gaver, han syntes selv at han fortjente det en hel del. Samtidig kjente Kornelius seg også ganske takknemlig for det var en så fin overraskelse med en liten gave der ment for ham og han fikk åpnet gaven med nebbet sitt og fant et sceneteppe som var akkurat perfekt størrelse til å henge det der han bodde, som om bostedet hans var en scene. Det var en kreativ ide til en gave, men samtidig helt perfekt fordi den kunne gi Kornelius en illusjon av å være på scenen i det minste og om han ikke ville få oppfylt drømmen om teateret så kunne han leve godt med illusjoner. Takknemlig tok Kornelius med sceneteppet hjemover mens han inne i hodet sitt takket treet og håpet at det ville glede flere like mye som det hadde gledet ham. Og kanskje var det noen som ville gå forbi treet Kornelius bodde i en annen dag som ville se sceneteppet der og skjønne at de gikk forbi en stor scenekunstner. Det var da lov å håpe på at så kunne være tilfelle.

*

En ny desemberdag tok til og himmelen gled sakte over fra dypeste blå til en rødoransjerosa fargepalett før den omsider tydeligvis konkluderte med at den like godt kunne være lyseblå og solfylt. Sånn sett var det en riktig fin dag som begynte og mens mange hastet hit og dit fordi det var hverdag og de skulle på jobb eller på skolen eller andre ting og tang, valgte Midolin å ta seg tid. Midolin visste aldri helt om hun tenkte på seg selv som jente eller dame for hun var tjueto år og i så måte voksen, men hun var liten for alderen med brunt hår og blå øyne og følte seg generelt mer som en jente hver gang hun så seg selv i speilet. Samtidig ville det vært feil å tenke på en mann på samme alder som en gutt og da burde det strengt talt føles like feil kanskje å tenke på seg selv som jente selv om det Midolin så for seg når hun hørte ordet «dame» var noe langt mer voksent og forstandig enn henne selv. Uansett spilte det ikke så stor rolle, Midolin var bare flink til å overtenke alt.

Midolin ante ikke om å tenke for nøye og dypt om alt mulig rart var noe man kunne anse som et talent. På en måte hadde det vært fint om man kunne regnet det som et talent siden hun jo var ganske flink til det, men samtidig var talent noe som skulle være positivt og det kom ikke noe særlig positivt ut av å overtenke, snarere tvert imot. I stedet frustrerte det mest i lengden. Som nå. Det varen strålende vakker desembermorgen og Midolin kunne ha gitt seg hen til det, men der hun gikk gjennom parken tenkte hun heller på alt mulig rart i stedet. Tankene spant i vei og det var i så måte man kanskje fikk det endelige og klareste beviset på at juletreet var virkelig magisk for med en gang Midolin så det var det som om tankene stoppet, som om alt stoppet faktisk.

I stedet var alt stille og hun betraktet treet i fascinasjon og konkluderte at det var vakkert. På sin egen lille måte var det et flott tre og Midolin måtte smile for hun hadde gått gjennom parken før, utenom ekornet og kråken var hun kanskje en av dem som var i parken oftest faktisk, men dette treet var nytt og likevel føltes det så riktig. Som om dette treet var noe parken hadde ventet på og nå var det der og da var alt i balanse. Akkurat slik føltes det og Midolin smilte før hun fant frem mobilen og tok et bilde av treet som hun kunne dele på Instagram eller noe. Da Midolin hadde tatt bilde og skulle se på det la hun merke til noe på bildet og dette noe var en gave. Midolin så bort på det ekte treet og ikke det som fantes på bildet hennes og nå var den der på ekte og. Det lå en gave under treet og som et slags underfundig mirakel sto navnet Midolin på gaven.

«Hvordan er dette mulig?» mumlet Midolin ut i lufta, men så ble forundringen erstattet av nysgjerrighet og hun åpnet gaven og fant en skisseblokk og en pakning fargestifter, noe som straks ga henne tårer i øynene. For Midolin hadde en gang elsket å tegne. Hun hadde ikke tegnet så mye de siste årene for det hadde vært så mye med skole og deretter jobben hun hadde på postkontoret og så hadde hun ofte hatt nok med tankene sine, men det hadde så lenge føltes som om noe manglet og når hun så skisseblokken og fargestiftene var svaret klart som dagen. Midolin trengte å tegne igjen. Og hun husket plutselig hvordan hun alltid hadde hatt det med å overtenke alt, men så snart hun hadde tegnet så hadde alle bekymringer forsvunnet. Da hadde hun bare blitt borte i å skape og det hadde føltes så uendelig fint.

«Tusen takk,» sa Midolin og hun visste ikke helt hvem hun takket. Treet kanskje eller skjebnen. Uansett var det essensielle at hun nå straks visste hva hun skulle gjøre etter jobb i dag og det var å dra hjem, lage seg en kopp med te og deretter tegne i timevis mens ettermiddagen utenfor vinduet hennes gled over i kveld og videre over i natt sånn at hun til slutt skulle se opp fra en tegning, se ut og se at stjernene glitret for henne mens de fortalte eventyr om fremtidige dager da tankesurr skulle stilne i freden som fantes når man bare tegnet og det var alt man behøvde i verden.

Noe fikk Midolin også til å si «vi sees» da hun så omsider gikk videre fordi hun strengt talt trengte å rekke jobb. Og hun visste at det ikke var tilfelle, men der hun gikk videre så Midolin for seg treet og at det løftet en gren og vinket. Det føltes som et mulig scenario.

*

De neste dagene var det få som kom innom parken. Ekornet og kråka var jo der og Midolin gikk gjennom parken minst en gang hver dag og sa «hei» til treet mens hun håpet at det på en eller annen rar måte hørte henne, men ellers var parken temmelig forlatt, noe som sikkert må ha vært en smule ensomt for et lite juletre som ikke ønsket annet enn å glede. Juletreet ga likevel ikke opp håpet for dagene hadde ført julen nærmere, nære nok faktisk til at det var Julaften alt neste dag. Og på en Julaften måtte vel muligheten til å glede noen være tilstede.

Og tenk så fint det er å våkne på Julaften, velvitende kanskje om at man skal treffe familie og kose seg og spise god mat, lytte til fin musikk og åpne gaver. Alle disse tingene som kan skje resten av året og, men som likevel føles litt ekstra spesielt og fint på Julaften. I parken var det også jul og som en forlengelse av det magiske som hadde ført juletreet til parken så hadde det denne natten skjedd noen flere julemirakler. Det var nemlig festet en sløyfe på hver av gatelyktene og trærne var pyntet med julelys som ikke hadde vært der dagen før. Hvem som hadde ordnet dette ante ingen, men ekornet Philip og kråka Kornelius tenkte begge at dette var på sin plass for de hadde alltid visst med seg selv at parken de bodde i var der de hørte hjemme (hvor enn lite det hadde slottet Kornelius dagdrømte litt om). Og utover dagen endte mange som ville gått rett forbi parken med å gå innom eller gjennom den i stedet fordi de så lysene i trærne og plutselig husket på hvor hyggelig parken var om sommeren. Så gikk de inn i parken nå og så sløyfene på gatelyktene og det lille treet ved siden av benken som av en eller annen grunn vekket den samme følelsen av nostalgi hos nesten alle som så det (selv om hva folk la i den nostalgien selvsagt varierte en del) og tenkte at de burde besøke parken oftere, også om vinteren, fordi det var så fint, så inderlig skjønt.

Blant de besøkende i parken den dagen var en liten familie bestående av Einar og Mathea og deres datter Pernille på fem år. De var en familie der alle hadde rødt hår og fregner, så vel som store doser fantasi og det var for dem enkelt å konkludere med at juletreet som hadde dukket opp, så vel som julelysene i trærne og sløyfene på gatelyktene skyldtes magi, noe de frydet seg over siden både Einar og Mathea alltid hadde drømt om å oppleve noe magisk. Og de syntes jo at det var ganske magisk for så vidt at de hadde funnet hverandre og fått en datter på fem år som pratet som en foss og var nysgjerrig på alt, men dette i parken nå føltes magisk på en annen måte. Magisk som i eventyr var dette og de kunne dele det med vesle Pernille, som på sin side gikk rundt det lille treet og sang julesanger for seg selv fordi hun likte så godt at det bare var bittelitt høyere enn henne mens mange andre trær var ganske mye høyere enn det. Dette treet derimot kunne vært en venn i barnehagen og det gjorde det til et mye bedre tre enn alle andre trær i verden.

Etter vers nummer tre av «Jeg gikk meg over sjø og land» fikk Pernille plutselig øye på noe under treet og ropte ivrig på foreldrene sine som kom bort for å finne ut hva det var. De fant da ut at det nå tilfeldigvis lå tre gaver under treet, og hva bedre var, på gavene sto deres navn.

«Hva i all verden?» sa Einar usikkert, men Mathea lyste opp og klappet barnlig i hendene.

«Det er jo Julaften i dag, om ikke det skal skje mirakler i dag, når skal de liksom skje da?» spurte hun og Einar nikket for han måtte si seg enig i at hva dager angikk så var dette en veldig ypperlig dag for mirakler.

Einar, Mathea og Pernille åpnet gavene sine og det viste seg at Mathea hadde fått en sånn kule man kunne riste på og se snøen falle (noe som i grunnen var ganske perfekt siden Mathea samlet på slike snøkuler). Einar på sin side hadde fått en strikkegenser som man med en gang kunne se at ville kle ham skikkelig godt og Pernille hadde fått en eske som inneholdt et elefantkosedyr og en lapp om at den var i en eske sånn at det ikke skulle være mulig å vite hva det var før man åpnet pakken (noe som var en lur strategi for så vidt). Den lille familien delte smil og glede over gaver for mens det ikke var slik at julen kun handlet om gaver, så var det også sånn at det var veldig lett å bli glad over plutselige overraskelser.

Når de dro videre var det nesten litt vemodig og når det etter hvert ble tomt i parken rent utenom benker og gatelykter, en kråke og et ekorn og så treet da fordi folk var opptatt med julefeiringer og slikt føltes det enda mer sårt for treet som sto der igjen alene.

Men det var da ekornet Philip, så vel som kråka Kornelius dukket opp for de ville feiret julen alene ellers og hadde begge hver for seg kommet frem til at det ville være hyggelig å feire julen sammen med det fortryllede juletreet i stedet. Og som tenkt så gjort. Snart var ekornet og kråka i gang med å pynte juletreet med ting de hadde kommet over. De hadde kanskje ikke kommet over noe ordentlig julepynt, men selv pyntet av papirstrimler og en og annen kongle eller bananskall endte treet likevel opp med å se ordentlig koselig ut etterpå. Akkurat slik et juletre skulle være var det og så ble det jul også i parken.

Og tenk om man kunne vært der da og sett en kråke og et ekorn forenes om å feire jul på tvers av språk og dyreart, bare samlet fordi de ville dele julen med noen. Man kunne sett dem danse rundt treet, man kunne sett kråka Kornelius deklamere monologer som gjorde ekornet riktig rørt uansett om han ikke forsto et kvekk av hva Kornelius sa og man kunne sett dem sitte etterpå og bare være under en veldig stjernehimmel mens juletreet muntret dem opp en hel del. Slik kan en jul være, det går helt an og de koste seg med det.

*

Alt tar slutt og også Julaften og på et eller annet tidspunkt sovnet ekornet, så vel som kråka. Treet på sin side var våkent og frydet seg over å ha oppmuntret noen med plutselige overraskelser i en kort stund. Deretter ble fryden erstattet av et snev av vemod. For dette var et magisk tre og også et tre som kunne tenke og også føle et snev av sorg fordi alt tok slutt, også treets tid i parken. Treet hadde det nemlig med å dukke opp i parker og andre steder der det var behov for det og nå var dets opphold i Villbringebærparken over. Neste morgen ville besøkende i en park i New York plutselig se et lite og søtt grantre som ikke hadde vært der før. Nye mennesker og dyr ville kanskje finne gaver helt plutselig og oppmuntres og overraskes i en ettertenksom romjulstid.

Slik kan det forklares at da Philip og Kornelius våknet var verden den samme, men likevel helt annerledes for treet var ikke der, ikke nå lenger. Sløyfene på gatelyktene var der dog fremdeles og det samme var tilfelle med julelysene i trærne, men treet var borte.

De neste dagene ble dette etter hvert oppdaget av både Midolin og den lille familien, noe som gjorde at de av og til følte et lite snev av melankoli som fikk andre til å spørre om noe var galt. Akkurat det spørsmålet føltes det merkelig vanskelig å svare på. Det gikk noen dager til og plutselig var det Nyttårsaften og da hendte et nytt lite mirakel, nemlig at både den lille familien, Midolin, kråka og ekornet alle fant postkort med navnene sine på da de på ulike tidspunkt i løpet av dagen gikk forbi stedet i parken der treet hadde stått. Der sto det en kort hilsen om at treet håpet at det hadde gledet dem og at det nå var på nye eventyr for å glede andre i andre parker og på forsiden var det bilde av treet i nye omgivelser.

Det hele fortonet seg som et lite mysterium, men samtidig besluttet alle parter seg for å bare ta ting som det kom mens de gledet seg over at treet hadde vært der for dem og at det nå ville gjøre en forskjell for andre igjen.

Og kanskje dukker det opp et lite tre i en skog eller utenfor en blokk en dag som virker litt ekstra magisk. Da må du ikke gå forbi, men vente litt fordi det kan være fortryllende og by på en liten gave om du vil. For alt er mulig med magiske juletrær og det er den følelsen, følelsen av at alt er mulig jeg vil at du skal møte julen med.

Vennlig julehilsen fra Karoline =D