Om påsken 2026, Project Hail Mary-filmen og et dikt som bonus :)

Heisann, det er tirsdag og jeg har hatt en innmari fin påske. Jeg har gått mye, tatt badstue for første gang (og for første gang badet i sjøen allerede i april, riktignok kun i et par sekunder, men likevel), vært på Teknisk Museum OG Nasjonalmuseet, skrevet og tegnet og fått slappet en del av. Dessuten har det vært så fint å føle at jeg har hatt råd til ting, for jeg er ofte irriterende blakk og denne påsken så har sånt som badstu eller museum eller den gouache-malingen jeg ikke klarte å dy meg fra å bestille på nettet (og som kommer i posten snart) vært tilgjengelig. Så ja, denne påsken har vært topp. Her er litt bilder:

Noen bilder fra påsken 2026

På fredag var jeg en tur på kino, i tillegg til at jeg gikk tur til Stovnertårnet. Jeg var tidvis litt misfornøyd med været i påsken (mer spesifikt det at det snødde litt fire av de første fem dagene av april), men det var en fin tur likevel. Det eneste dumme med turen til Stovnertårnet var det at jeg fikk en av de mest intense tvangstankene jeg har hatt, for jeg ble helt sikker på at om jeg fant fram kamera for å ta bilde av utsikten (noe som jo er hele poenget med å gå til Stovnertårnet), så ville jeg mistet mobilen ned i slapsen og så sparke borti den ved et uhell sånn at den falt ut for kanten og gikk i stykker. Jeg var på Stovnertårnet i over ti minutter før jeg turte å ta bilde av utsikten likevel. Og den tvangstanken fascinerte meg litt for jeg kan ha litt tvangstanker rundt ting som tegneprosjekter, om jeg har skrudd av vasken hjemme hos meg og slike ting, men det er ikke så ofte jeg føler at jeg setter meg helt fast i en tvangstankeloop på den måten som da jeg var på Stovnertårnet på fredag, så det var litt unikt irriterende. 

Dette bildet er fra søndagsutflukten min til Teknisk Museum der jeg tok bildebevis på at jeg får til tangrammer. 

Steam Punk-klokke på Teknisk Museum <3 

Fargespill!

Litt ekkelt med eks-forsøksdyr, men litt stilig også og det er noe med poseringa som gir superhelt med kappe-vibber.

Og utsikt utover sjøen fra i går før jeg tok badstu og sånt. Og etter badstu-greiene tok jeg lunsj på Egon før jeg gikk en skikkelig lang spasertur som først var havnelangs og så gjennom Akershus Festning før jeg endte opp ved Rådhuset. Jeg gikk 13 000 skritt både i går OG søndag, det var kult. 

Fine fuglen.

Flotte gatelykten <3

Vårlige blomster <3 

*

Og her er et dikt jeg skrev i morges som jeg ble skikkelig fornøyd med:

About moss and Artemis II 

I read about moss as something ancient and all-knowing

Something that has seen a thousand love stories 

Too many perhaps to care just as much every time

I read about Artemis II

How little an everyday worry must seem

400.171 kilometers from Earth

Is it possible to be too old or too far away to care

If I ever start wondering if it is

I think about that little spot on the Moon now called Carroll 

Or all the proofs the moss must have 

That it also works out in the end

Not always, but often enough to keep belief alive

And so the moss sees another love story beginning

One with all the beauty of seeing the Earth from space

Thinking that maybe this is another happy ending 

And hoping it gets to see enough fragments of it happening

To feel like it's part of the story too

More than just moss on a tiny dot in space

Much too small to matter

*

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med traileren og så min anmeldelse av filmen Project Hail Mary, som jeg også fikk sett i påsken. God fornøyelse og så blogges vi snart nok :)

Project Hail Mary 

 

En ting jeg følte veldig med Project Hail Mary som film var at den var så forfriskende, for det føles ikke som den typen film som lages så ofte lenger. Og dette er en så varm og sympatisk historie som er så full av idealisme og jeg mener bestemt at det er det vi virkelig trenger nå. Filmer som kanskje ikke er det dypeste og mest intellektuelle i verden, men som er så fulle av sjarm at det tar igjen til gangs der.  

I Project Hail Mary følger vi Ryland Grace som våkner opp med hukommelsestap på et romskip i verdensrommet. Sakte løser vi opp i flokene og lærer at han var en lærer i vitenskap på barneskolen som tidligere igjen var molekylærbiolog og at han ble sendt ut på et oppdrag for å være verdens siste redning. Og så må han prøve å redde verden, samtidig som han får en alien-venn som han gir navnet Rocky og sånt.  

Og mye av fokuset i denne filmen er på vennskapet mellom Grace og Rocky, noe som er det herligste aspektet ved hele filmen og som ga mer Pixarvibber enn Pixar selv har gitt de siste årene. Og man blir så glad i både Rocky og Grace og vennskapet deres og jeg liker hvor mye det ender opp med å bety for dem begge.  

Utover det bærer Ryan Gosling denne filmen i veldig stor grad. Han er jo kjekk og sjarmerende selvfølgelig, men han skaper også en karakter her som det er veldig lett å like og han stråler i rollen som den uvillige helten som kastes ut i eventyret. Resten av skuespillet er også godt og Sandra Hüller utmerker seg særlig i en rolle som på mange måter er ganske kompleks fordi man ikke nødvendigvis er enig i valgene hun tar, men man forstår likevel hvor de kommer fra.  

Anyway, jeg likte denne filmen skikkelig godt og det handler jo mye om hvor engasjerende og sympatisk den var, men også om hvordan den tidvis var skikkelig magisk. Det er mange øyeblikk der Project Hail Mary rett og slett er usedvanlig pen og der jeg lurte på om det var en film som ikke bare var “like veldig godt”, men “elsk”. Når jeg likevel lander på “likte skikkelig godt” så handler det mest om at jeg tidvis mistet fokuset litt og ble ganske trøtt. Dette kan dog like mye handle om at jeg har lett for å bli fort trøtt på kvelden, men det er likevel verdt å nevne. Det føles også som det lille ekstra som kunne gjort denne filmen innmari rørende i tillegg mangler og i og for seg så innser jeg jo at mye her er ganske klassisk.  

Likevel så bare koste jeg meg veldig mye med denne filmen og det er en historie som er så hjertefølt; noe som jeg satte veldig pris på. Terningkast 5!