Der jeg deler en nyskrevet historie om en levende bowlingkule og om livet som skjer for tida :)

Heisann! Det er lørdag og livet er mest fint fordi jeg fikk en koselig mail på torsdag fra Tekst Forlag om at jeg får med dikt i diktantologien deres Årets Dikt 2025 som kommer ut i september. Er ikke noe penger involvert, men det blir rabatt på boka og navn på trykk så jeg er happy uansett. I tillegg var jeg hos tannlegen i går og alt gikk veldig fint og jeg hadde null hull og jeg fikk avslag fra den jobben jeg hadde vært på intervju for, men det var det koseligste avslaget jeg tror jeg har fått. De skrev at jeg åpenbart hadde engasjement for kundeservice og at jeg hadde masse sterke sider og relevant erfaring, men at de etter en helhetsvurdering mente at jeg kanskje ville trives bedre i en jobb med større variasjon i arbeidsoppgavene og mer fleksible rammer. Og så var jo jobben hovedsaklig lange dager over telefon og det tenkte jeg ikke på da jeg søkte, så det føles ganske greit, jeg er bare veldig takknemlig over å vært en av under 30 personer av over 300 søkere som kom til intervjuet, det er god motivasjon å ta med seg uansett. Jeg var også heldig nok til å få blitt med onkel Christian med familie på Book of Mormon i går og det var kos (fant ut at jeg kunne bli med i går formiddag). Det ble litt stress siden de hadde tatt buss for tog fra Ski og så hadde den bussen igjen kjørt feil tydeligvis så de ble veldig sene og vi entret salen i det de egentlig var i gang med å lukke dørene, noe som er mer stress enn jeg er komfortabel med (jeg er alltid en av de aller første som entrer saler når jeg skal på kino eller teater ellers og foretrekker definitivt det). Jeg merket også under andre akt at jeg egentlig var for trøtt og hadde litt for lite overskudd for opplevelsen etter en lang dag med tannlegetime, Fontenehuset, første fredag på overgangsarbeid som jeg nå har startet med og ut med folk fra Fontenehuset, så det ble litt for mye for meg og da merker jeg at fokuset og entusiasmen glipper en del og at jeg får lettere vondt i hodet av å være blant mye folk. Men forestillingen var bra, jeg bare klarte ikke å nyte det så mye som jeg ville på grunn av slitenhet og stress. 

Og i dag har jeg i det hele tatt vært mer trøtt og sliten enn vanlig, men jeg tror det handler litt om at jeg har ventet utålmodig på svar fra både jobben, Tekst Forlag og Signaler (der ble det som vanlig avslag, men jeg velger å gå ut i fra at det ikke betyr at diktene jeg sendte var dårlige siden jeg sendte noen av de samme diktene til Tekst Forlag sin diktkonkurranse og de jo tydeligvis likte dem skikkelig godt), at jeg har vært stressa rundt gårsdagens tannlegetime, at det er mye som skjer på Fontenehuset og at jeg jo også har startet overgangsarbeid, så det har jo vært en del å tenke på. Jeg tror ting blir litt roligere fremover og så skal jeg huske å sette av tid til å slappe av også fordi det er viktigere for meg enn jeg ofte husker på.

Her er en av flere tegninger i det siste:

Det er min egen versjon av et bilde noen delte på Instagram og jeg koste meg med gouache-malingen min som appellerer til den delen av meg som liker sterke farger veldig godt. 

Men sånn generelt sett så har jeg det ganske fint for tiden og jeg merket jo litt denne uka at å vente på svar fra ting og å grue meg til tannlegetimen påvirket meg (sånn på tirsdag på jobb så føltes det som om jeg hadde litt feber uten at jeg rent reelt tror at jeg faktisk hadde det fordi jeg kan føle meg småsyk uten å være det når jeg har mye å tenke på), men det at jeg nå har færre ting jeg venter på (de andre tingene jeg venter på forventer jeg ikke å høre fra før slutten av mars eller tidlig april) og i tillegg er ferdig med tannlegetimen og har sett at jeg behersker det nye overgangsarbeidet greit så langt tror jeg kommer til å hjelpe mye når det gjelder å finne ro. Eller så finner jeg noe annet å være stressa rundt, vi får se. 

Anyway, jeg fikk også vært med på bowling på onsdag og det inspirerte meg til å skrive en liten historie om en bowlingkule som blir levende. Den er ikke så veldig lang, men jeg syns den ble ålreit skrevet og jeg tenkte å dele den her (jeg beklager at formateringen ikke ble helt ideell, skrev historien først på mobilen og så overførte jeg den til data og redigerte i Word og der ser det fint ut, men når jeg overfører det til andre steder så vil ikke formateringen holde seg like fin). God fornøyelse og så bables vi om noen dager :) 

Den levende bowlingkulen 

 

Det er tirsdager plutselig magi skjer, kanskje fordi de er så lite magiske i utgangspunktet. Tirsdager er dagen for å vinne femti kroner på Flax-lodd, å smile over å se et ekorn helt sånn tilfeldigvis eller, og mer relevant for denne lille historien, for en bowlingkule å våkne opp.  

Bowlingkulen var rosafargen man finner i de fineste soloppgangene og en perfekt sfærisk kule som frem til da ikke hadde tenkt det spor. Og det var ingen grunn til at det skulle endre seg, ikke noen "stråle fra levendegjøringspistolen til en superskurk" på avveie eller planeter som lå på linje eller tyngdekraften selv som hadde snublet i et mislykket forsøk på en piruett, men det hendte likevel. Bowlingkulen, frem til da i hovedsak brukt til bowling og en gang i halvåret blitt løftet opp mens noen sa et utdrag fra eller hele "å være eller ikke være"-monologen fra Hamlet med et lurt smil, som om de var de første og eneste som noen gang hadde hatt denne ideen, våknet og så seg 

forvirret rundt. Den merket seg raskt detaljer som at den lå i en renne sammen med andre kuler i varierende farger og den var i et lokale og inne under tak. I tillegg ble det raskt åpenbart at det var litt unødvendig å være et våkent og tenkende individ når man jo også var en kule som ikke kunne bruke denne tenkingen og våkenheten til noe særlig, for den kunne ikke gå rundt eller lete etter de beste gjemmestedene i en runde gjemsel.  

 

Bowlingkulen var likevel riktig våken og på ett eller annet vis fant den ut at den derimot kunne kjenne på lukten som satt i veggene (en blanding av pizza, rengjøringsmiddel og svette), den kunne se seg rundt og konkludere at det ikke var så mye å se på, den kunne lytte og høre et svakt sus fra  

bylivet utenfor lokalet, så vel som noe maskineri som tydeligvis var i gang der inne og den kunne bruke stemmen sin, en naturlig forlengelse av innsikten om at den hadde en stemme. Ingen av disse tingene skulle ha vært mulig for bowlingkulen hadde våknet, men den hadde ikke blitt lastet med øyne, nese, munn og ører som bonusmateriale til denne våkenheten, men bowlingkulen var glad det gikk, for å være våken og bevisst hadde vært enda mer kjedelig ellers. Særlig stemmen satte bowlingkulen pris på og han brukte de neste rimene til å smake på ord og å synge tullete sanger for seg selv. Slik fikk bowlingkulen et par timer til å gå, men så følte den etter hvert for å være stille mens den tenkte dype uutgrunnelige tanker av den sorten man kanskje ikke burde tenke fordi de kunne gi en vondt i hodet. Hva betydde det å være levende? Hva fantes utenfor lokalet han befant seg i, det måtte jo være noe der ute? Var han sentrum av universet eller var han bare som et lite sandkorn i en ørken å regne? Hvor mange av ham selv oppå hverandre trengtes for å nå opp til taket? Det var sånne tanker som føltes litt ulovlige bare fordi de var så store, men de fikk bowlingkulen til å føle seg smart og han syns det igjen var en fin følelse. Han håpet at det ville vare. 

 

På et eller annet tidspunkt sovnet bowlingkulen og den sov da hele dens univers for andre gang endret seg totalt. Mens den sov dukket det opp 

mennesker som vasket og gjorde forberedelser og så åpnet bowlingstedet for ettermiddagen og kvelden. Bowlingkulen hadde så visst ikke hatt noen visshet om at han var noe mer enn bare en rosa kule, men han hadde en helt bestemt mening med sitt lille liv og den ville han oppdage. Bowlingstedet fyltes av popmusikk fra 80-tallet, ivrige mennesker med bowlingsko og en glad stemning som bowlingkulen kunne greid å sove fra om den ikke, brått og uventet hadde blitt plukket opp. Forfjamset rakk den å ta innover seg detaljer som at den var holdt av en dame som så stelte seg opp og forberedte seg. Før bowlingkulen rakk å en gang vurdere å protestere var den i et sug sendt av gårde. Siden lokalet var fullt av lyder var det ingen som hørte bowlingkulens instinktive hyl mens den ble sendt av gårde. Det var kanskje like greit siden man generelt sett ikke forventet nevneverdig med lyd fra 

bowlingkuler.   

"Yes, strike!" hørte bowlingkulen fra damen som så nylig hadde holdt den. Han hadde ingen anelse om hva dette var, men det hørtes ut som en god ting. Det gjorde likevel på ingen måte opp for traumet det hadde vært å sendes av gårde i full fart. Bowlingkulen ble så sendt tilbake til rennen, noe som heldigvis var langt mindre traumatiserende og der rakk den å håpe at det hele hadde vært et engangstilfelle, før den snart ble løftet opp igjen.  

Siden besto de neste timene av stadig å bli hentet opp og sendt av gårde, hver gang med et sug som for et menneske nok var den samme følelsen man får når man tar berg og dalbaner og er på toppen av berget. Bowlingkulen kjente den samme kilingen og det samme stresset hver gang, for det var ikke en følelse som det var spesielt lett å vende seg til og den misunnet de andre bowlingkulene som slapp å være bevisst underveis. Det var lett å konkludere at både bevissthet og å være en bowlingkule var ganske så overvurdert. På et tidspunkt stengte likevel bowlingsstedet og etterlot bowlingkulen i et mørkt og behagelig stille der den kunne ta alle dagens mange inntrykk innover seg.  

 

Den hadde blitt løftet opp og sendt av gårde så mange ganger, av og til med en brutal landing i renna uten å treffe en eneste kjegle, av og til perfekt sentrert med en Strike på menyen, tidvis med et gjerde som ble brukt til å kjøre taktisk slalåm. Alt ganske mye raskere enn ønskelig, alt med kraft og entusiasme hos andre der den selv kjente på panikk og alt med et sus som den fortsatt følte at den kunne høre. Bowlingkulen følte for å synge en pompøs musikalballade full av desperasjon og intensitet eller å deklamere dikt eller å rope så det ljomet i veggene og valgte det siste, før den spurte ut i lufta i tilfelle noen lyttet: 

 

 

"Kan jeg pliiis få lov til å være ulevende igjen i morgen og om det er umulig, kan jeg få armer og ben sånn at jeg kan gjøre noe med livet mitt utover å sendes av gårde i full fart?" 

 

Ingen svarte bowlingkulen, men det ER tilfelle at det neste dag ble oppdaget at det manglet en bowlingkule på bowlingsstedet og det er også tilfelle at det var en nyhetssak om at en trikk hadde krasjet med en bowlingkule som visstnok ikke hadde sett seg for før den gikk over veien. Om det er relevant informasjon er selvsagt et spørsmål i seg selv, men la oss håpe det. Slik man kan håpe at det er mindre traumatisk når gatelykter blir levende og at den følelsen man av og til får av at de mest usannsynlig finurlige ting kan skje stemmer. 

 

* 

*