You better be lightning og noen skritt i riktig retning :)

Det går litt bedre enn sist jeg blogget. Ikke alt er optimalt enda for jeg sliter fortsatt med å sove lenger enn 3-4 på natta, noe som er ganske slitsomt og jeg har ikke fått tak i Rask Psykisk Helsehjelp eller bestilt en legetime som kanskje kan gjøre noe med tendensene til å overtenke veldig mye og (som noen ganske så riktig påpekte i en kommentar til forrige innlegg) kanskje bli litt tvangsmessig rundt alt jeg tar på meg, for eksempel hvordan jeg startet denne måneden med supermange ulike tegneutfordringer og andre kreative prosjekter fordi jeg tror at jeg har mye mer overskudd enn hva som faktisk er tilfelle, særlig når jeg aldri føler meg helt uthvilt. Men jeg har fått pratet med noen på Fontenehuset og det hjalp mye, jeg har vært litt ærlig med folk og blitt møtt med mye omsorg og jeg har de siste dagene roet ned betraktelig med tegneutfordringer (sånn jeg hadde en dag der jeg ikke tegnet noe eller postet noe og det minnet meg på at det faktisk er lov, for det er ikke noe i veien med å kose seg med tegneutfordringer, men det skal være kos og, det skal ikke være en sånn ting jeg føler at jeg må) og det har gjort at jeg har kost meg ekstra mye når jeg faktisk har vært oppriktig inspirert til å tegne noe til en tegneutfordring, fordi det ikke føles som noe jeg er nødt til, men bare noe jeg vil og har lyst til. Jeg har fått tak i en annen type sovemedisin til å teste de neste dagene i håp om at det virker bedre for jeg trenger ikke mye søvn, men rundt fire timer er faktisk for lite for meg og det gjør at jeg har så mye lettere for å føle meg håpløs og jeg vurderer å forsøke noe meditasjon eller noe sånt selv om slikt ikke har funket så godt for meg før, bare fordi hovedgreia mi nok handler om at jeg har slappet litt for lite av denne høsten og hatt litt for mye planer og ting å drive med hele tiden og man trenger faktisk pauser og. Også liker jeg jo å ha masse planer og å ha masse tegneprosjekter og sånt og, så det er litt den balansegangen fremover med å ha fine ting å se frem til og prosjekter å kose meg med, men kjenne igjen når jeg trenger å bare være og å ikke ha planer eller å stresse rundt for mange prosjekter også, men det har jeg jo begynt å jobbe med og det føles som noe jeg vil finne ut av etter hvert, det vil bare ta litt tid. Jeg har i alle fall startet noen gode prosesser.

*

Noe som er fint er at jeg føler at de tingene jeg skriver og tegner for tiden faktisk blir skikkelig fine, særlig når det kommer av oppriktig inspirasjon og ikke er noe jeg tegner eller skriver bare fordi det føles som jeg må. Som med dette lille diktet jeg skrev i går:

Tenk at det er plass

Tenk at det er plass til alle følelsene

De som er så store at de burde presse seg ut

De som er så små at de finner en kosekrok i hjertet ditt

Forskanser seg der med nybrygget te

Og minst syv yndlingsbøker

Tenk at det er plass til alle tankene

De som kribler og gnistrer

Stjerneskuddtanker om alt man kan skape

De tankene som trenger plaster på kneet 

Eller bandasje på sjelen

Alt i meg er bare tanker og følelser

Og ikke så mye annet

Noe som hvert minutt veksler 

Mellom fantastisk, håpløst, midt i mellom

Men selv når det blir for mye er det plass

Eller man kan lage seg en plass

Etterlate ekko av tankespill mellom linjene

Spor av følelser i alt jeg tegner

Biter av meg overalt

Og håpe at det etterlater mer rom til å breie seg 

For alt som er igjen

*

Det kan godt hende det finnes mange måter jeg er håpløs, men jeg er ganske flink til å skrive og å tegne og jeg er ganske flink som kjenner det igjen når jeg har ting å jobbe med og det er viktig det og. Det er en grunn til at mamma alltid minner meg på at hun er stolt av meg for tiden, og det skal jeg minne meg selv på når livet tidvis føles litt ekstra slitsomt eller overveldende underveis.

*

Anyway, Andrea Gibson er fantastisk forresten. Dette diktet er en grunn til det:

En annen grunn er diktsamlingen You better be lightning som jeg dessverre leste ut i stad (men den skal leses igjen og igjen og igjen og jeg har den på mobilen så den kan være med overalt med samme selvfølgelighet som pennalet mitt). Nå skal jeg straks avslutte dette innlegget (med en helg som inneholder en teaterplan og en søndagsmiddag/Halloweenfeiring på Fontenehuset der planen er å være Elphaba fra Wicked, og utover det bare å slappe av foran meg) med min rotete karolinske anmeldelse av You better be lightning og så kommer neste innlegg om noen dager. 

Om You better be lightning av Andrea Gibson 

 

I sommer døde Andrea Gibson; og jeg hadde hørt om hen, men da ble jeg sittende en hel kveld og lese dikt etter dikt av hen mens hver eneste tekst føltes som en flaskepost ment for meg som endelig hadde nådd frem. Jeg ble veldig betatt og lovet meg selv å lese masse Andrea Gibson og så følte jeg at nå i det siste; når søvnen har vært som en hemmelig hage gjemt bak en lås jeg ikke har nøkkel til og jeg har vært veldig overtenkende og overfølende og alt har vært litt for mye for meg, at jeg kanskje var på et punkt i verden der Andrea Gibson virkelig ville treffe særlig godt og nå har jeg lest diktsamlingen “You better be lightning” og ja, den traff virkelig, den var så elsk noe kan få blitt <3 

You better be lightning er 125 sider med dikt som tidvis er veldig korte, tidvis mer prosaiske enn poesiaktige og alltid så sterke og personlige og ærlige og fascinerende at jeg ville rope dem fra balkongen og dele dem med alle fordi folk trengte å forstå det jeg forsto så alt for sent; at Andrea Gibson var fantastisk. Og oppe i hodet mitt så ER hen fantastisk, ikke bare var, for å lese noens ord gjør at de føles så levende for meg, i ordene finnes folk alltid og jeg er uansett så glad for å ha funnet Andrea Gibson nå og gleder meg til å lese mer. 

Uansett jeg forelsket meg i You better be lightning først da jeg leste diktet “Acceptance speech after setting the world record in goose bumps” der setningen “tore the caution tape of my heart and let everything touch it” dukket opp og jeg følte på at det er akkurat det som er meningen at man skal gjøre med livet sitt. La seg røres og berøres av alt, gi seg hen til alt som kan gi gåsehud og finne magi overalt.  

 

Som Andrea Gibson så fint avslutter dette diktet: 

 

“There is no escaping the magic now. Beauty caught me and never let me go. And the thing about the world record is – if someone breaks it after me, and they will break it after me, I will love that so much that without even trying, I’ll break it again.” 

 

Jeg elsker akkurat den ideen så mye, ideen om at skjønnhet finnes overalt hvis man er bevisst og observant nok til å få det med seg og at om noen slår rekorden i gåsehud så skaper det ny verdensrekord igjen fordi man liker at noen slo rekorden såpass godt. 

 

Og Andrea skriver om følelser jeg kjenner meg igjen i; som når man er redd for å være for mye og hun skriver om å ikke klare å late som på en måte der jeg også føler meg sett: 

 

“I love you because you’ve never had a mirror face. Because the truth is the last thing you would ever try to fake. So sometimes you look like a human scribble, like a two-year-old has colored you in, like you have too many feelings to stay inside the lines of your own skin.” 

 

Og jeg håper at jeg finner mer ro og at jeg får sove bedre og at hjernen min blir litt mer stille, men noe i meg tenker også at om det skjer, så håper jeg at jeg kan beholde noe av den intensiteten som bor i meg nå; noe av det med at når jeg elsker noe for tiden så elsker jeg det så mye at det føles som ingen annen har elsket noe like mye noen gang. Da er det sånn som med å lese ordene til Andrea Gibson og så sitte der og ha lyst til å sitere omtrent alt fordi alt treffer så innmari. Jeg vil ikke være lunkent vann i møte med universet når jeg kan være vannet i et gjennomvarmende og superdeilig boblebad.  

 

Alt jeg vet nå er at jeg føler meg sett av ordene til Andrea Gibson, jeg føler meg så hjemme i dem og de føles så sterke og minst like intense som høstlufta i oktober eller fargene på trærne på de dagene der hele verden gnistrer. I tillegg til at de gjør at jeg prøver å skrive selv, for de gir meg så lyst til å få til å treffe folk selv, kaste egne flaskeposter ut i universet som når noen som virkelig behøver det.  

 

For meg er det magi og jeg er så glad jeg har denne diktsamlingen på mobilen min og kan vende tilbake til den når som helst. Terningkast 6!