Ting som gjør at jeg føler meg flink og litt, noen doser tankespill og Den uendelige historien som teaterstykke :)

Heisann! Akkurat nå er jeg ganske stolt av meg selv for jeg fant The Hope Prize helt tilfeldig på Instagram for en måneds tid siden og så var det jo en deltakeravgift på 200 norske kroner, men jeg fant etter hvert ut at jeg ville delta likevel fordi man kunne få tekst i en antologi og første, andre og tredje pris var summer som i norske kroner tilsvarte ca 65 000, 13 000 og 6000 kr. Og det jeg er stolt av er at jeg har gjort alt jeg kan; jeg skrev en novelle, fikk tre ulike personer til å lese gjennom den og komme med tilbakemeldinger og den tredje som leste gjennom er amerikansk egentlig og forfatter selv, så han hadde litt mer omfattende tilbakemeldinger som jeg brukte til å skrive et andreutkast som han leste og ga tilbakemeldinger på og så redigerte jeg litt til og nå har jeg sendt inn en engelsk novelle om håp til en internasjonal skrivekonkurranse. Og jeg skal prøve å ikke ha for høye forhåpninger, men uansett hvordan det går så pleier jeg ikke å redigere og å omskrive ting og nå har jeg gjort det, virkelig jobbet med en tekst sånn at den er så bra jeg kan klare å få den og det er det mye lærdom i, så det har kommet noe godt ut av alt sammen uansett. Ønsk meg gjerne lykke til; vet ikke noe om hvordan det gikk før mars neste år, så det er en stund å vente, men jeg er veldig fornøyd med novellen min og hvis det ikke går veien så deler jeg den nok her etter hvert.

Ellers så går ting ganske mye bedre nå, jeg har sovet litt bedre med hjelp av en annen sovemedisin og jeg vet ikke hvor godt jeg vil sove uten den (og jeg skal bruke den tenker jeg de neste dagene og før jeg tester igjen å sove uten), men jeg har i alle tilfeller følt meg mer uthvilt og mindre sliten og stresset de siste dagene. Jeg har dessuten begynt å operere etter Marie Kondo-metoden når det gjelder tegneutfordringer, med at jeg ser an hver enkelt dag om å tegne noe vil være mest kos eller mest stress og hvis det er noe jeg har skikkelig lyst til å tegne (som i går da det ene ordet var øyenstikker), så er det jo helt greit, mens hvis det virker mest som mas så dropper jeg det og så er det helt i orden om jeg ikke tegner noe også. November ser også ut til å bli en mye roligere måned enn oktober, sånn jeg har et par kulturelle planer, men det ser ut til å være mindre av spesielle ting som skjer, mindre tegneutfordringer å være med på, enn så lenge så blir det store høydepunktet med november neste Wicked-filmen og så er måneden for øvrig ganske åpen og det er kanskje like greit. Av andre morsomme ting så har jeg endelig vunnet en konkurranse igjen og nå kommer jeg til å få noen veldig stilige tegnesaker sendt i posten (i tillegg vant jeg 250 kr i Lotto nå på lørdag, så yay). Det føles litt som om ting har snudd litt de siste dagene, som om alt føles litt lettere og jeg prøver å ikke la meg lure av det og ta på meg for mye igjen, samtidig som jeg jo også liker å være et menneske som er litt mye, for hvis jeg nå kunne dratt tilbake i tid til slutten av september så ville jeg nok fortsatt lett frem mange tegneutfordringer for å ha noe å hente inspirasjon utifra, for jeg merker at å være kreativ er den tingen jeg trenger aller mest i verden for å ha det bra. Og jeg tror jeg hadde vært en mye mer kjedelig person om jeg fikk til den optimale balansen med å gjøre akkurat passe mye helt naturlig, det er litt meg å boble over av alle muligheter som finnes og. Så ja. 

*

Nå tenkte jeg å poste sangen Neverending Story:

Og grunnen til det er at jeg så teaterstykket Den Uendelege Historia på Det Norske Teatret på lørdag og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

 

Om Den uendelege historia på teater

Som barn var The Neverending Story yndlingsfilmen min, så det var med et ønske om nostalgisk kos at jeg dro for å se Den uendelege historia på teater. Samtidig visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, for det er lenge siden jeg så filmen og også lenge siden jeg leste boka; som er delt opp i to deler der jeg føler at del 1 (som filmen fra 1984 er basert på) er mest kjent og mest tilgjengelig. Og nå sitter jeg igjen med en viss ambivalens etter å ha sett Den uendelege historia som teater, selv om det definitivt var mye her jeg likte veldig godt. 

 

Men la oss starte med begynnelsen. Jeg syns det er en veldig god ramme rundt historia her, som bruker teaterformatet veldig smart og jeg vil si at jeg syns denne teaterforestillinga startet veldig bra. I tillegg bæres mye av denne teaterforestillinga av Ina Svenningdal som Bastian og hun funker fremragende og skaper en Bastian man oppriktig bryr seg om. Videre syns jeg scenografien og effektene hele forestillinga gjennom er virkelig fint, smart og kreativt løst og det er herlige kostymer og lydbilde og alt dette er tipp topp tommel opp hele veien. 

 

Ambivalensen for min del handler om at første akt, som på mange måter er en mer rettfrem heltefortelling, for meg var en ypperlig opplevelse. Jeg var fenget av historien, det var virkelig spennende og ja, det var rett og slett veldig bra. Og kanskje det hjalp at første akt var basert på del 1 av historien, som jo også er den delen jeg kjenner best til siden det er den man følger i filmen fra 1984, men jeg hadde hatt en utelukkende super teateropplevelse om det bare var en akt og så var det en akt til. 

 

Her kan det jo innrømmes at jeg generelt sett har mest overskudd og energi under første akt av teaterforestillinger der jeg har lettere for å bli litt trøtt og ufokusert under akt 2, men jeg syns også akt 2 generelt sett funket dårligere. Jeg føler at det var mer flyt i akt 1 mens akt 2 var litt mer der skjedde det og så skjedde det og at det føltes mer rotete. Og det kan selvsagt hende del 2 av boka Den uendelige historien rett og slett er mer vanskelig å adaptere, men det kunne vært strammere regissert og mer flyt. 

 

En annen greie som gjaldt begge akter egentlig er at man ikke fikk nok tid til å bli kjent med de fleste karakterene (med unntak av Bastian)  til at man brydde seg så mye om dem, så Artax og sørgmodighetens sump (som jo er veldig traumatisk i filmen) gjorde meg ikke så trist som jeg ville. Jeg syns ellers at skuespilleren som spilte Atreyu ikke funket så godt, der hadde jeg ønsket bedre skuespill egentlig. 

 

Alt i alt var dette likevel en god teaterforestilling og når jeg er litt ambivalent, så kan det handle om at jeg hadde så lyst til å elske dette og så var det bare fint. Og samtidig er det en liten lettelse i at jeg er sånn "første akt er terningkast 5, andre akt er terningkast 3 og sammenlagt er dette terningkast 4", for når jeg elsker ting for tiden så er følelsene så intense at jeg er litt glad at det ikke automatisk innebærer at når jeg ikke elsker noe så hater jeg det. At jeg kan være blandet er litt fint det og.