Om Verdensdagen for psykisk helse og Book of Mormon på Folketeateret :)

Fin ting; jeg vet at det er folk som leser blogginnleggene mine. Og mens det selvsagt hadde vært gøy med kommentarer også og en liten del av meg ser flere ukommenterte innlegg etter hverandre og syns det er ganske demotiverende, så har det i det store og det hele lite å si. Dessuten får jeg så mye positiv respons på ting jeg deler andre steder som på Fontenehuset og Instagram og Facebook at det i seg selv jo er en god trøst. 

Nok om det, jeg har tenkt å komme til poenget, eller mer spesifikt poengene, for i dette innlegget har jeg tenkt å fokusere både på Verdensdagen for psykisk helse som er i dag OG Book of Mormon på Folketeateret. Planen min er å fokusere på Verdensdagen først sånn at de som bare er interessert i det kan lese det og skippe resten og så kan folk som bare er interessert i musikalanmeldelser skippe Verdensdagen-fokus og scrolle rett ned til musikalfokuset og så finnes det kanskje en hard kjerne i universet som er interessert eller får noe ut av å lese om begge deler og de er helt velkomne til det. Uansett hvilken kategori du hører til så vil jeg ønske deg god fornøyelse =D 

*

I alle fall så er det Verdensdagen for Psykisk Helse i dag der temaet i Norge er Psykisk Beredskap og temaet på Fontenehuset der jeg er medlem var Fellesskap er beredskap. Og jeg fremførte selvskrevet dikt under arrangementet vi hadde i dag og fikk masse komplimenter (så mange at jeg ble superinspirert og i dag har skrevet en del videre på en novelle som kanskje skal sendes til en internasjonal novellekonkurranse jeg har kommet over). Her er diktet hvis noen vil lese:

Fellesskapets fugler   
 

Det finnes et fellesskap der kan man tenke 

Se opp og se fuglene dra mot Syden i flokk 

En god gjeng 

Trygge sammen 

Beredt på alle farer som kan true 

 

Nede på jorda kan man føle seg aleine 

En som må bli igjen 

Mens alle andre drar sin vei 

 

Samtidig fuglene 

Over lappeteppeåkre 

Blant glitrende sjøer 

Gjennom stormene 

Under stjernene 

 

Noe i deg er kanskje litt som en fugl 

Et kriblende ønske om flukten 

Troen på at balanse finnes når man lar seg selv sveve 

 

Jakten på øyeblikkene der man kvekker sammen 

Et kraende brus i en teatersal 

Et kurrende sus på tribunen 

Gangene man glemmer seg selv  

Fordi man er del av noe større 

 

Det finnes et fellesskap her nede 

Kanskje til og med flere 

Passe store når man behøver å forsvinne 

Passe små når man trenger å ta plass 

 

Her kan vi være fugler sammen 

Finne Syden når lunsjen er servert 

Lete frem både lappeteppeåkre  

Og glitrende sjøer på veien  

Alt mens vi er sammen og beredt samtidig 

 

OG jeg har også skrevet en litt lengre tekst om Fellesskap som Beredskap som trekker linjer mellom tematikken og musikaler naturlig nok og jeg syns den teksten ble ganske fin, så jeg har lyst til å dele den også. God fornøyelse =D 

Fellesskap er beredskap – Om Verdensdagen for Psykisk Helse og musikaler 😃  

 

"How not to be alone" er en sang fra musikalen Maybe Happy Ending som traff noe i meg med en gang, kanskje fordi den peker på hvordan å tilpasse seg andre ikke bare er lett, særlig når man har blitt så vant til å være alene. Samtidig føles fellesskap verdt det, for man må ta hensyn og kanskje endre seg litt, men det å ha det fellesskapet betyr også å ha en trygghet. Det kan bety mye mer og; å føle seg sett, å se at man har mer å bidra med enn man kanskje trodde og å se at alt som gjør at du aldri før har passet helt inn noe sted kan være nettopp det noen setter aller mest pris på ved deg. At det er noe magisk ved særhetene dine og det unike perspektivet du ser verden gjennom. Verdensdagen for psykisk helse har i år "psykisk beredskap" som tema; noe jeg ikke kan annet enn å lese som et svar på alle måtene verden stormer. Det er lett å føle seg overveldet i møte med kriser, kriger, Trump, Gaza og alle måtene hvert fremskritt tilsynelatende møtes med to skritt tilbake. Samtidig er ikke løsningen å gjemme seg under dyna til alt går over, men å møte stormene med engasjement, vilje og kreativitet og å se hvilken rolle man selv kan spille for å gjøre verden til et bedre sted. Samtidig må man starte i det små og for meg så ha Fontenehuset Oslo Øst sitt tema i år, "Fellesskap er beredskap," vært en historie om akkurat det.  

 

For å utgjøre en forskjell i møte med alle måtene verden stormer; om det så er gjennom å aksjonere, å spre positivitet, å dele kunst eller å bidra på andre måter, så starter historien med å finne det rommet til å utvikle seg som fellesskapet gir. For når man føler seg sett og har en trygg havn i alt som er kaos, så er det som om noe blomstrer i et menneske og man får lyst til å spre blomstringen videre. Fra denne spiren kan det vokse frem mye fint; røtter som strekker seg lenger enn man skulle tro, grener som griper etter stjernene så godt de kan. Men som med alt annet så må det begynne et sted, eksempelvis med fokuset på fellesskapet som igjen gir beredskapen man behøver for å gi det videre.  

 

I musikalen Standing at the Sky's Edge finnes det en sang som heter "After the rain" som har et øyeblikk som føles helt spesielt. Det er et rom i sangen der alt er stille; et rom der man føler den samme ærefrykten kirker gir selv når man egentlig ikke tror på noe, men kjenner magien likevel, et rom der i sangen som virkelig føles som øyeblikk etter regn der duften av regn fortsatt ligger i lufta og det finnes duggdråper på bladene. Så begynner musikken å bygge seg oppover, sakte med flere og flere lag, alt vokser seg frem før sangen omsider fortsetter. I en ideell verden dro noen på Fontenehusets arrangement på Verdensdagen for psykisk helse og følte på akkurat dette. Ikke bare rommene for ro og ettertanke, men også crescendo-øyeblikkene der man virkelig føler seg som en del av noe som er så mye større enn seg selv. Der man lærer magien ved å ikke være alene eller føler seg i en så trygg havn at man bare vil spre energi videre, være spiren til trær og planter og ideer som igjen skaper nye ringer i vannet.  

 

Jeg tror på at vi alle kan utgjøre den samme forskjellen som de rette musikalsangene, jeg tror på at rommene for å føle seg som en del av noe større finnes og jeg tror på at i fellesskapsfølelsen finnes det en beredskap som gjør oss klare til å møte stormene, ikke bare ute i verden, men også våre indre stormer. Stemmene i oss som forteller oss at vi ikke er bra nok eller at vi er for mye eller at vi på andre måter er feil. Det finnes slike stemmer i meg og, men når jeg er en del av fellesskapet på Fontenehuset holder de kjeft og alt føles mulig. Og for meg så betyr denne følelsen alt og hvis bare et menneske var på arrangementet vårt i forbindelse med verdensdagen og kjente på denne følelsen selv så tror jeg oppriktig at alt mulig magisk kan skje. 

 

Så dette er en liten tekst om musikaler og om Verdensdagen for psykisk helse og om fellesskap som beredskap. Det er også en takk for en dag som ga meg i alle fall veldig mye og som jeg håper sådde frø hos besøkende som kan blomstre og utvikle seg videre. Lykke til uansett hvilken storm du står i, kjære leser.  

 

Vennlig hilsen Karoline 

 

Så ja, Verdensdagen for psykisk helse har vært noe givende i livet mitt og jeg håper både diktet og teksten min om Fellesskap som beredskap gir noen noe <3

*

Og nå går jeg over til det andre segmentet her, som er "Karoline babler om Book of Mormon"-segmentet. For å unngå verdens lengste blogginnlegg så vil jeg her først dele min yndlingssang fra Book of Mormon:

Og da kommer min anmeldelse av Book of Mormon på Folketeateret og så kommer neste blogginnlegg om noen dager :)

Om Book of Mormon på Folketeateret  

 

Det er mye man kan ønske seg av en musikalopplevelse; å bli rørt, å føle alle følelsene i universet eller å ha verdens bredeste glis. Mens det så absolutt finnes musikaler som leverer mer på rørthetsfaktoren og så sterke følelser at man blir helt overveldet enn jeg føler var tilfelle med Book of Mormon på Folketeateret så tok den så leverte den optimalt på glis-faktoren og det er en kunst å gi så god energi og.  

Anyway, jeg koste meg skikkelig og det var jo på mange måter forventet, i og med at jeg kjenner musikalen Book of Mormon godt fra før og har sett den både i London og på Det Norske Teatret, men jeg hadde det bare skikkelig fint. Og mye av grunnen var hvor gjennomført underholdende og godt gjennomført denne oppsetningen var i alt fra skuespill til koreografi til scenografi. Jeg satt der og elsket på hvert sekund når Mimmi Tamba sang Sal Tlay Ka Siti for hun spiller så himla bra og stemmen hennes er så sjelfull og fantastisk. Jeg lo og følte så mye med Snorre Kind Monssons Eldste Cunningham og jeg ble så revet med av Jacob Schøyen Andersens kombinasjon av skuespill, humor og ikke minst en svært overbevisende vokal. I det hele tatt er castingen her fremragende i alle ledd og ensemblet funker ypperlig de og.  

Videre ble jeg svært imponert av scenografien og effektene og det merkes i alle ledd at dette er en produksjon som virkelig har blitt satset på og som virkelig har vært et overskuddsprosjekt for Folketeateret. Dette er en musikal der det aller meste stemmer og der jeg som sagt virkelig koste meg fra ende til annen. 

Og likevel, hvor enn mye jeg hadde det fint, så føles det fortsatt litt som om noe manglet og en del av det handler kanskje om den lille frustrasjonen jeg fortsatt kjenner litt på i at jeg skulle ønske Wicked opplevde det samme overskuddet som med Book of Mormon. For Wicked på Folketeateret var jo definitivt en svært fin musikalopplevelse, men det finnes elementer med scenografien, effektene og den korte spilleperioden ikke minst, som fikk det til å føles som en produksjon som ikke var en skikkelig satsning fra Folketeateret og Scenekvelders side på den måten som helt åpenbart var tilfelle med Book of Mormon. 

I enda større grad så tror jeg at grunnen til at jeg “bare” lander på terningkast 5 og ikke en sekser, selv om jeg koste meg vel så mye som med mange ting jeg har gitt en sekser før, handler om mangelen på overraskelseselementer, for en kan selvsagt innvende at jeg også visste i veldig stor grad hva jeg gikk til med Book of Mormon, men med noen musikaler så tror jeg at jeg er forberedt og så er det et øyeblikk som føles så sterkt eller så unikt at det gjør hele opplevelsen magisk og som gjør at jeg føler på mer enn bare “hurra, dette var så herlig”-følelsen, men på et hav av andre følelser i tillegg. Kanskje følte jeg litt for lite utover entusiasme rundt Book of Mormon på Folketeateret, der det er en musikal som har gjort enda sterkere inntrykk når jeg har sett den før.  

Her kan det selvsagt også innvendes at Book of Mormon naturlig nok også føltes mer edgy når jeg så den i 2017 på Det Norske Teatret eller når jeg så den i London i 2015, og det kan også innvendes at de små ankerpunktene ikke egentlig handler om forestillingen i seg selv, men mer om meg og hvilket sted jeg er på i forhold til kunst og musikaler nå. Og jeg syns ikke det skal underdrives verdien av skikkelig kos heller for himla hattifnatt så artig og fengende og engasjerende og kul Book of Mormon var på Folketeateret.  

Det var en skikkelig, skikkelig bra musikal som jeg har tenkt å gi en klar femmer og en sterk anbefaling om å se hvis du har det minste snev av musikalinteresse. Yay!