Ymse episkheter, alt som prioriteres fremfor Switch 2, kule ting som skjer og A Little Night Music =D
Heisann og hurra, for i dag har det skjedd noen innmari fine ting. For det første leste jeg i morges om en ny biografi om Lin-Manuel Miranda, som jeg selvfølgelig sporenstreks ble nødt til å laste ned på Kindle på mobilen fordi det hørtes utrolig inspirerende og lærerikt ut og jeg har så langt elsket det lille jeg har lest av denne boka så langt. For det andre leste jeg i går om et unikt tilbud Det Norske Teatret hadde i forbindelse med at de i disse dager har ligget der det ligger nå i førti år og det var at man etter et førstemann til mølla-prinsipp mellom 12 og 12.40 i dag kunne få tak i teaterbilletter til 40 kr billetten. JEG var raskt ute, hadde forberedt meg godt med å bruke penger fra en av sparekontoene mine og fikk tak i billett til Vinter (som jeg vet ca. ikke noe om utover at omtalen var veldig positiv, så det blir sikkert fint), to billetter til Once (som jeg har sett, men elsket og som jeg tenkte at kunne være en fin bursdagsgave til moren min, sånn at vi dro på musikal sammen og jeg betalte), Haugtussa (som jeg heller ikke vet så mye om, men jeg tror det kan bli ganske besnærende) og Pippi på Sirkus (ny familiemusikal om Pippi Langstrømpe som jeg skal se i slutten av april neste år). Det er hele fem billetter for 200 kr, noe man jo må si seg ganske fornøyd med. I tillegg har jeg fra før billett til både Book of Mormon og Den uendelege historie, så dette ligger an til å bli en veldig god teaterhøst.
Angående Book of Mormon på Folketeateret, så er dette noe jeg fikk råd til via å bruke penger fra den sparekontoen der jeg en gang i tiden egentlig sparte til Switch 2, sistnevnte noe jeg egentlig har besluttet at vil nedprioriteres med unntak av om jeg vinner i Lotto eller bare vinner konsollen i en konkurranse. For en liten del av meg har jo ganske lyst på Switch 2, men med tanke på at ikke bare er konsollen veldig dyr, men også hvert spill koster opp mot tusen kr, så føles det virkelig ikke verdt det. Og med andre konsoller så finnes det måter å teste spill veldig rimelig eller det dukker opp tilbud etter hvert, der Nintendo gir ut spill nå som kom ut for 15 år siden dyrere enn da de først kom ut liksom uten at det finnes noe bonusmateriale som kunne forsvart prisøkningen til dels, så å skaffe Playstation 5 hadde vært mye mer verdt det i lengden for eksempel (ikke at jeg har planer om det heller dog, særlig ikke så lenge jeg ikke har en tv) og jeg har på en måte ikke lyst til å støtte Nintendo når de er så grådige heller. I tillegg er det bare et spill på Switch 2 som jeg har skikkelig lyst til å spille og det er Donkey Kong Bananza og hvis jeg får kommet meg på spillmessen i Lillestrøm i år som i fjor (da jeg var heldig og vant en billett til arrangementet), så kan jeg få testet det der. Så jeg har gått litt bort fra planen om å spare til Switch 2 og har mer fokus på å få med meg kule arrangementer og slikt i stedet.
Og ellers så gikk jo den akutte (om man kan si det sånn) delen av forkjølelsen jeg hadde for to uker siden over fort, men hver gang jeg tror jeg er helt ferdig med den så kommer det en dag der jeg er litt tett i huet igjen eller litt småsnørrete eller litt mer sliten enn ellers, så ting tar litt mer tid enn jeg først hadde tenkt. Men for tiden føler jeg meg i hovedsak ganske entusiastisk og opplagt og det er det viktigste for meg, da får det bare være at jeg fortsatt er litt sliten i stemmen og at det fortsatt er litt småting her og der som ikke føles helt på plass.
Av andre ting som kan nevnes sånn i forbifarten: jeg har vært med på en podcast som er inspirert av 40 ting jeg lærte før jeg fylte 40-listen min (en oppfølger til denne podcasten igjen er dessuten spilt inn, men er ikke helt klar enda), jeg er nå oppe i 7(!) ulike tegneutfordringer jeg har planer om å være med på i oktober (jeg har også et annet ambisiøst prosjekt som ikke har blitt prioritert så mye helt i det siste, men der jeg har planene klare og jeg har funnet en kunstkonkurranse jeg har planer om å være med på i tillegg der man kan vinne en kreativ reise) og jeg er superinspirert så langt av biografien om Lin-Manuel Miranda der bare forordet alene er motiverende fordi det peker på at han som barn aldri var den flinkeste til noe, men at han elsket å lære og å utvikle seg og det gjorde ham til det talentet han er i dag. Som en person som alltid har vært kreativ, men aldri flinkest i klassen til å tegne eller å skrive eller noe annet for den saks skyld, så var det veldig fint å lese for jeg er veldig åpen og nysgjerrig og innmari interessert i å lære og å utvikle meg og det får meg til å tenke at jeg kan skape skikkelig flotte ting selv uten å nødvendigvis å ha hatt det beste utgangspunktet.
Men nå, her er er en finfin versjon av sangen The Miller's Son:
A Little Night Music
Da jeg leste at Nationaltheatret skulle sette opp A Little Night Music ble jeg veldig ivrig, fordi tanken på å kombinere min kjærlighet overfor musikalene til Stephen Sondheim med den helt unikt magiske stemningen på Nationaltheatret lød helt fortryllende. Og jeg skaffet selvsagt billett og i går så jeg denne forestillingen og det var så fint.
Som litt bakgrunnsinformasjon så er ikke A Little Night Music en musikal jeg kjenner så godt fra før, men den inneholder en sang jeg elsker (The Miller’s Son) og en sang jeg syns er ganske nydelig (Send in the Clowns) og noen ganger er det i seg selv et finfint utgangspunkt. Det fine er at jeg likte denne oppsetningen veldig godt.
Og for meg så handlet denne musikalen aller mest om musikken, flott sang og skuespill og et lite orkester som hørtes større ut enn det var. Som veldig fan av Stephen Sondheims sangtekster, som er usedvanlig intrikate og smarte, var jeg også enormt spent på oversettelsen, for Sondheims musikk fremstår som særlig vanskelig å oversette, og jeg syns Marianne Sævig har gjort en såpass god jobb at jeg har litt lyst til at hun skal arrangere et musikalsangtekstoversettelseskurs som jeg kan lære av (som en person som titt og ofte prøver å oversette musikalsanger fra engelsk til norsk som en artig utfordring selv).
Av skuespillet var det nok av høydepunkter, som vokalen til Sanne Kvitnes (som jeg er veldig, veldig fan av) og Anders Gjønnes i ensemblet, som Hanna-Maria Grønneberg som Petra (som fikk æren av å synge yndlingssangen min fra musikalen, A Miller’s Son) og som Lena Kristin Ellingsen (som alltid er episk både som sanger og skuespiller) som Desirée bare for å nevne noen. Mari Maurstad var ellers helt herlig og Ola Magnus Gjermshus var super og alt skuespillet var veldig godt gjennomført i det hele tatt.
Jeg likte ellers scenografien og kostymene og den sofistikerte atmosfæren og hvordan denne musikalen tidvis føltes nærmest som en operette i stilen, hvordan alt var så mye eleganse, men likevel med rom til humor og intriger og rørende stunder i tillegg.
Om man likevel skal kommentere på noe så tror jeg ikke A Little Night Music er den mest tilgjengelige musikalen rent handlingsmessig sett. Selv hang jeg i all hovedsak godt med, men jeg mistet litt av konsentrasjonen og fokuset i andre akt fordi det er så mye som skjer og det ble litt overveldende (i tillegg til at jeg med årene blir mer og mer a-menneske og rett og slett ikke funker så godt når det nærmer seg ti på kvelden). Jeg syns også at første akt helhetsmessig gled bedre dramaturgisk sett, men andre akt skal ha at den hadde de to sangene jeg hadde gledet meg mest til og at de begge var magiske øyeblikk.
Helhetsmessig er dette likevel en sterk femmer, for noe av det umiddelbart udefinerbart magiske med Once manglet kanskje, så vel som episkheten til Wicked og overraskelseselementet med Europavisjonar, men dette er den musikalen jeg har sett i år som har føltes mest moden, intrikat og sofistikert og jeg liker veldig godt det også, i tillegg til at alt som har med Sondheim å gjøre får meg til å fryde meg litt ekstra.
Uansett takk for en fortreffelig stund i teateret.
Kommentarer
Legg inn en kommentar