40 før 40 - del 1 =D

Egentlig irritererer det meg å ha tre uleste innlegg på rad, men det er bare jeg som bryr meg om akkurat det og jeg har planer som innebærer et behov for å blogge i dag, så ja, det får bare være sånn. Uansett, det er torsdag og jeg gikk i mer detalj i forrige innlegg, men for uoppdaterte så skulle jeg jo egentlig til New York, men av ymse grunner ble det ikke noe av likevel. I stedet skal jeg til København (drar i morgen, kommer hjem tirsdag morgen) og i forbindelse med at vi trodde vi skulle være bortreist i ti dager så er Luna på kattepensjonat og jeg har fått fri fra jobb (har fri fra begge vaktene på Norsk Gallup både denne og neste uke, men har satt meg som tilgjengelig for Norstat neste torsdag) så det er en del fleksibilitet. Så nå driver jeg med pakking, jeg har en del penger å shoppe for på ymse bokhandler og annet interessant og jeg har funnet ting jeg vil finne på underveis, så det blir gøy <3

Ellers er denne opptredenen med Jourdan Blue på America's Got Talent skikkelig bra:

Men nå tenkte jeg å sette i gang et større prosjekt jeg har skrevet på i det siste. For 28. juni i år blir jeg 40 og jeg føler meg ikke mentalt klar for å forlate 30-årene, men en måte å akseptere det mer er å drive nedtelling gjennom å skrive en kjempelang tekst kalt 40 ting jeg lærte før jeg fylte 40. Planen min er at jeg skal dele denne teksten i fire deler med ti punkter i hver og så dele en del hver uke frem til siste del postes en dag eller to før bursdagen min. Det blir en blanding av selvinnsikt, kloke betraktninger, tankespill og selvhjelp i grunnen og det blir veldig personlig og forhåpentligvis interessant og engasjerende nok. Ideen min er å i tillegg til å poste delene her, poste det på Facebook og, sånn at det er lettere for flere kanskje å få lest det og nå tenkte jeg altså å dele del 1. God fornøyelse og så kommer neste innlegg når jeg har kommet hjem fra København :)

40 før 40 - del 1 av 4 

1 At ting blir bedre 

 

I februar i år var jeg det blakkeste jeg har vært noen gang, januar 2021 var jeg det mest nedstemte og slitne jeg noen gang har vært og begge gangene føltes det uendelig og som om det aldri ville bli bedre, men så ble det jo det. Ting løste seg, økonomien bedret seg, overskuddet returnerte og det er så verdt å huske på selv når man er i et øyeblikk som suger, at det nettopp ER et øyeblikk og at livet vil romme øyeblikk som er magiske igjen og. 

 

2 At noe av det fineste og mest frustrerende med å være meg er hvor mye jeg vil ting 

 

Jeg er en person som alltid har noe jeg vil og når jeg vil ting så er det med en veldig intensitet. Det er derfor jeg likte Rachel i Glee mer enn de fleste, hvorfor Abigail var yndlingskarakteren min i Dance Academy og hvorfor jeg så mye av meg selv i Mari under sesong 11 av Stjernekamp fordi de ville det de ville så mye at det gjorde litt vondt. Og det å ville ting gjør at jeg alltid har noe jeg jobber mot, et prosjekt eller en drøm som blir det viktigste av alt, men det gjør også at jeg så ofte sammenlikner meg selv med andre som har fått til noe de en gang har villet med hele seg mens jeg ønsker at det en gang kunne blitt min tur og lurer på hva de har som jeg mangler fordi så mye jeg vil bare forblir en drøm. 

 

3 At jeg er mer spesiell på den rette måten enn jeg selv tror 

 

Jeg har tidvis følt på at jeg har vært spesiell av feil grunn. Spesielt dårlig på å få til mange jobber jeg har prøvd, spesielt dårlig på det sosiale spillet, spesielt dårlig på å takle avslag på jobb og ellers, at jeg brukte fire år på Videregående, strøk når jeg forsøkte meg på bibliotekarstudiet og ofte har trengt litt ekstra tid på å lære ting. Og noen ganger lurer jeg på om livet er lettere om man er spesiell fordi man er superflink til å synge eller skrive, eller fordi man har en suksessfull karriere i det man brenner for mest, ikke fordi man ofte har vært spesielt håpløs. Det jeg prøver å huske da er at det finnes mye positivt som gjør meg spesiell og. Å få til alfabetet baklengs er spesielt, å ha fått til Nanowrimo 12 ganger er spesielt, å ha så mange kreative prosjekter er spesielt, å være hun som prøver å bidra med ekstra spesielle hilsener når folk har bursdag er spesielt. At jeg ofte føler meg håpløs på å skrive, tegne og fargelegge og, men at jeg elsker det så mye at jeg uansett prøver igjen er spesielt. Og om jeg aldri blir spesielt talentfull eller suksessrik eller pen, så er jeg spesielt god til å gi av alt det fine og rare og sprudlende og kreative som gjør meg til meg og det er en verdi i det og. 

 

4 At det jeg trenger mest i verden er å være kreativ 

 

Det som viste meg at jeg begynte å få det bedre våren 2021 var når jeg fikk overskudd til å være kreativ igjen og et intenst behov for å være det. Mytene forteller om den deprimerte kunstneren som skriver i rødvinsrus, men min erfaring er at det er når jeg er i balanse at jeg får til mest for hvis jeg er deppa eller stressa eller for sliten har jeg nok med bare å være. Og jeg har det best når jeg har et prosjekt. Når jeg tegner noe hver dag i en måned eller holder på med en påskekrim eller har fargeleggingsbøker med meg overalt. Når jeg får utløp for alle tankene og ideene og all kreativiteten som gjør meg til meg. Å skape er slik jeg forstår verden, det er det jeg trenger aller mest for å ha det bra. Det er fint å vite dette om seg selv og jeg er så glad for at jeg har kreativiteten min for å fungere i universet på en måte jeg ikke tror ville vært tilfelle ellers. 

 

5 At man ikke kan være 100 % etisk, men at alle monner drar 

 

Jeg tror ikke det er mulig å være en 100% etisk forbruker. Disney er problematisk, det finnes ting med Nintendo som er problematisk, Eurovision er mer kontroversielt enn det pleide å være, å spise kjøtt er problematisk, J.K. Rowling er problematisk. Og jeg skal ikke skrive om hvorfor, men de siste årene har lært meg at om man leter så finnes det noe som jobber imot nesten alt. For min del er det ikke mulig å ofre alt som av en eller annen grunn er problematisk og jeg vil tro at det ikke er noe man forventer av noen heller. Men det går an å sette seg inn i ting, tilpasse seg der det føles mest riktig og vurdere hva man kan leve med og hva som krasjer for mye med ens verdier. Selv har jeg ikke lenget noe ønske om å lese J.K. Rowling eller Neil Gaiman, men jeg fortsetter med Nintendo, grunnet kresenhet så spiser jeg kjøtt, Eurovision droppet jeg i fjor fordi all kosen rundt det manglet, men jeg visste alt da at det ikke nødvendigvis betydde et evig farvel. Det finnes mange grunner til at jeg trenger Facebook og Instagram, men å droppe Twitter endte opp med å være null stress. Jeg føler at cluet ikke er at man må være perfekt, men at selv en liten innsats når en sak krever det er nok og at man ser når man kan klare seg uten noe og når noe er for viktig av en eller annen grunn. Med det sagt så er det fint å være bevisst hva som gjør noe problematisk, være åpen for at man kan endre mening og være åpen for utvikling og når man beslutter å gjøre noe som man vet ikke er det 100% riktige valget, så er en viktig ting jeg har lært at man ikke trenger å dele alt, for man får ikke alltid den forståelsen eller aksepten man ønsker seg og i stedet for å trakte etter den så kan man bare gjøre ting i det stille, uten å nevne noe om det på sosiale medier. Jeg tror det i det lange løp er bedre å jatte med eller holde kjeft hvis noen påpeker at noe man ikke er villig til å gi opp burde gis opp enn å prøve å få aksept eller forståelse hvis man har besluttet å fortsette med en greie likevel. Det er ikke feighet, men en god måte å beskytte seg selv fra å havne i en storm man kunne ha unngått. 

 

6 At ingen syns det er 100 % lett å være et menneske 

 

Jeg tror livet har ulike vanskelighetsgrader. Noen finner ut tidlig hva de er ment til å gjøre og har talentet og drivkraften som trengs som en jukselapp, noen er flinkere sosialt, noen er naturlig tynne eller særlig atletiske. Min egen jukselapp er at jeg i ni av ti tilfeller sovner fort, har masse energi om morgenen, har null allergier som jeg vet om og har særlig lett for å glede meg over småting, alt dette praktiske ting i det lange løp. Med skole, jobb og å bli del av et nettverk har ting for meg tatt mye mer tid for meg, samtidig som noen kanskje misunner entusiasmen min og hvor mye overskudd jeg har til å dele kreativitet eller hvor heldig jeg er med å sove godt og å forholdsvis sjelden være syk. Sikkert er det uansett at livet er som tv-spill der hvert enkelt liv er stilt inn på en egen vanskelighetsgrad, men det er også sikkert at selv når det fremstår som noen virkelig får til livet, så har de noen ting igjen som de ikke får til. Kanskje drømmer de jeg misunner fordi de er pene, talentfulle og suksessfulle om å ha mer tid til å skrive eller tegne eller så har de plagsomme allergier som de irriterer seg over. Kanskje har de ting de syns er stressende eller vanskelig som jeg ikke vet noe som helst om eller kanskje de som meg kjenner på ønsket om å alltid gjøre det riktige, samtidig som det igjen ikke alltid er så lett og man vil komme til å skuffe noen av og til. Det er ikke lett å være et menneske, ikke for noen, men å gjøre så godt man kan hjelper, så vel som å huske at det garantert er noe med en selv som en annen kanskje misunner selv om du ikke vet noe om det. 

 

7 At en av nøklene til kreativitet er å omfavne egne begrensninger 

 

Jeg elsker å tegne, men har aldri vært et stort tegnetalent eller den beste på realisme. Samtidig så ER jeg flink på å tegne søte små tegninger til ymse tegneutfordringer, å tegne raske tegninger av ansiktene til folk jeg kjenner som fanger i alle fall noe av likheten og å tegne ting som er søtt og sjarmerende. Og når det gjelder skriving så er romantikk (om det ikke er mellom en gatelykt og en brannhydrant), skrekk og faglige tekster ikke min greie i det hele tatt, mens jeg ER flink på koselig påskekrim, personlighetstester og mer personlige og reflekterte betraktninger. Og selv så tenker jeg at det ikke i og for seg burde være et mål å beherske alt for de fleste forfattere har et par sjangere de hovedsakelig opererer i, musikere er ofte først og fremst country eller pop eller soul, ikke ti sjangre de sjonglerer mellom (utenom når de deltar på Stjernekamp), Billie Eilish og Whitney Houston synger på svært ulike måter og er begge enormt musikalske. Greia er at hvis man finner ut hva man behersker og sannsynligvis trives mest med så vil kanskje andre ting komme etter hvert eller så blir man så god på den spesifikke greia at andre som liker akkurat den greia vil oppdage ditt talent for det. Det er det de som står bak yndlingsstrømmetjenesten min, Dropout, har skjønt, for på mange måter har den en mye mer snever greie de kjører enn Disney + og Netflix, men de har også ekstremt trofaste fans også fordi de som liker greia elsker den. 

 

 

8 At jeg definitivt er et A-menneske 

 

Jeg har aldri trengt mye søvn, men som barn og ung pleide jeg å tenke på meg selv som et AB-menneske fordi det gikk fint å både stå opp tidlig og å legge seg sent, noe som jo var veldig praktisk. Med årene ble dette en del av identiteten min, samtidig som jeg mer og mer innså at jeg ikke lenger hadde overskuddet til å være oppe til midnatt, siden jeg ofte var supertrøtt rundt elleve til kvelden. Til gjengjeld ble jeg mer og mer glad i morgenene for jeg elsker den fristunden, elsker rolige begynnelser med tv-spill, frokost, te og kryssord, det er da jeg har det aller best. Og hvorfor ikke bare omfavne det: legge meg rundt elleve og sjelden særlig mye senere enn halv tolv på kvelden og se frem til morgenene og den helt egne roen og entusiasmen de gir meg. Bare akseptere at jeg er skapt for morgenene og ikke kveldene i stedet for å prøve å være et kveldsmenneske og. 

 

9 At jeg ikke lenger liker brus 

 

I veldig mange år var jeg veldig, veldig glad i brus og da særlig Cola. Dette ble jeg introdusert for av faren min allerede da jeg var bitteliten og siden var det noe av det beste jeg visste. Jeg oppriktig trodde å få brusing i nesa betydde lykke, Colareklamene var yndlingsreklamene mine og sansen for Cola var det jeg hadde aller mest felles med faren min. Da jeg fikk Ulcerøs Kolitt høsten 2020 begynte jeg å reagere på brus. Jeg kunne like det noen ganger, men jeg ble ofte veldig uggen etter at jeg hadde spist det noe som kulminerte i en episode sommeren 2021 der jeg drakk brus på en Peppes og hadde en veldig flau og kraftig reaksjon på det (tmi: men jeg bæsjet på meg). Med årene endret jeg medisiner og ble mindre uggen av det, men brus gjorde meg fortsatt slapp, i tillegg til at assosiasjonen min rundt brus nå var den episoden i 2021, som jeg alltid var litt hemmelig redd for at skulle gjenta seg. Kanskje dels derfor syntes jeg mer og mer at brus uansett ikke var så godt lenger og det føltes sjelden verdt det. Likevel tok det meg en stund å akseptere fullt ut og irrasjonelt tar jeg meg tidvis i å savne å like det. For å like brus var en stor del av identiteten min i så mange år og når man heller ikke drikker alkohol så har brus vært praktisk som alternativ og. En del av meg savner å like det, samtidig som jeg vet at det er gunstig at smaken av brus rett og slett ikke gir meg noe lenger siden det jo både er usunt og skadelig for tenner og noe man jo kan klare seg fint uten. Så i år kan jeg telle på en halv hånd hvor mye brus jeg har drukket og finner gode alternativer så langt det lar seg gjøre. Nå er planen å ikke drikke brus igjen før neste gang jeg er i London, noe jeg ikke aner når skjer.

 

10 At jeg er et vanedyr i veldig stor grad 

 

Jeg er veldig glad i rutiner. Å spise de samme tingene støtt og stadig, bruke de samme skjørtene ofte, stå opp samme tid hver dag, sette i gang daglige runder med kryssord omtrent samme klokkeslett hver dag, legge meg rundt samme tid. For meg så føles alt straks mer ubalansert med en gang jeg må endre rutiner av en eller annen grunn, da er det noe som er feil liksom. Jeg er med andre ord ikke den beste på spontanitet eller variasjon, og kanskje hadde det tidvis vært gunstig å være det, samtidig som vanene mine får alt til å fungere og får meg til å føle at jeg har kontroll.