Når man ser Europavisjonar og det ikke er BARE teater, men en HAPPENING

Heisann! Det er søndag, livet er fint selv om helgen gikk over alt for fort og jeg har nye tusjer som jeg er superfornøyd med. Ellers så er det snart mai og det blir en fin måned selv om det er noen ting som er litt mer i det blå enn det ideelt sett skulle ha vært angående New York-turen og slikt (vet mer om hva som skjer og slikt senere). Uansett skal jeg nå poste denne traileren:

Og det er fordi jeg så Europavisjonar på teater i går og har skrevet litt om det. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

Om Europavisjonar 

 

Våren 2023 ble Døden på Oslo S satt opp som musikal på Økern-senteret og jeg var veldig interessert (til tross for at jeg hverken har lest Pelle og Proffen-bøker eller filmer), men det ble utsolgt på en to tre, jeg hadde ikke økonomien til å skaffe billett uansett og det endte opp som noe jeg gikk glipp av. Og jeg aksepterer greit at ting blir som de blir av og til, men jeg har også tenkt at Døden på Oslo S-musikalen hørtes ut som de gangene en oppsetning blir noe mer enn bare teater eller en musikal. Som teaterelskende musikalgeek så får jeg med meg en del musikaler på teater hvert år og noe av det er greit nok, noe av det er fantastisk og så har vi en sjelden gang iblant de opplevelsene som det nesten er vanskelig å skrive om fordi de er noe mer enn bare en oppsetning, de er en happening. Next to Normal på Det Norske Teatret var en happening, det var et sånt tilfelle der jeg så en og samme musikal-oppsetning fire ganger uten at det en gang handlet om musikken eller spillet først og fremst, men fordi det var alle disse små øyeblikkene som traff noe i meg på en helt unik måte. Wicked var bare en veldig bra musikal da jeg så den på Folketeateret og en happening da jeg så samme musikal i Gøteborg våren 2024, Miss Saigon på Folketeateret var en happening, Book of Mormon på Det Norske Teatret var en happening og nå er det våren 2025. Skaperne av Døden på Oslo S-musikalen har i samarbeid med Johan Hveem Maurud skapt Europavisjonar på Det Norske Teatret, som jeg så i går, og det er en happening. Det er noe opphøyet, noe særlig gjennomført, noe det er vanskelig å skrive om fordi det har så mye ved seg og jeg fikk sett det og det er jeg så takknemlig for. 

Europavisjonar markedsføres som en Eurovision-musikal og det er ikke første gangen noen har forsøkt seg på det, men Europavisjonar tar det liksom et skritt lenger enn alle liknende forsøk jeg har hørt om og favner om alle fasettene rundt Eurovision, fra konkurransen til stemmegivningen til alt det politiske rundt det, som man ikke kan komme helt unna uansett hvor langt ned i sanden man stikker hodet sitt. Det er en musikal med et veldig originalt premiss; politikere og verdensledere fra 1989 frem til i dag fremfører sanger gjennom Eurovision-historia (gitt ny og passende nynorsk tekst) som viser deres visjoner for Europa. Så formidles dette i en Eurovision-aktig konkurranse med green room, stemming, heiing og alt som hører med og ut ifra det så kan alt skje.  

Og jeg var faktisk ikke helt overbevist da jeg først hørte om denne oppsetningen, for det er en veldig spennende ide, men det er ikke en garantert innertier heller, det kunne blitt for sært eller anstrengt. Men så var alle anmeldelsene så positive og da jeg etter noen veeeldig blakke måneder omsider fikk mer å rutte med, så skaffet jeg en billett og dette bare funket så bra. Europavisjonar er smart, engasjerende, dypt underholdende og det rommer alt Eurovision er, i tillegg til altså å være superaktuelt.  

Og selvsagt er ikke dette en perfekt oppsetning for det finnes småting jeg ikke likte så godt (som hvor varmt det var på første rad når det var ild på scena, at første akt helhetsmessig funket bedre enn andre akt og at ikke alle sangene eller all humoren traff like godt), men den føltes perfekt likevel på en finurlig måte. Kanskje fordi den var så gjennomført og fordi alt var så godt satt sammen, kanskje fordi det var så fantastisk spilt og sunget av alle som var med og kanskje mest fordi man noen ganger merker at noe virkelig betyr noe for alle involverte.  

Europavisjonar er en moderne, superaktuell og tidvis oppriktig rørende oppsetning for alle som elsker Eurovision og/eller bryr seg om Europa. For hjertet av denne musikalen er ikke konkurransen eller politikken, men hvordan vi alle, hvor ulike eller like vi er har en visjon for stedet vi bor. Og i en ideell verden er det rom for å finne et fellesskap i disse visjonene, fremfor at hver enkelt visjon blir en separat enhet og bryter sammen hele fundamentet.  

I så måte er Europavisjonar en sånn oppsetning som på mange måter er noe veldig håpefullt og som kanskje fanger håpet rundt det jeg vil at Eurovision skal være og lenge trodde det uansett var før det har slått litt sprekker i glansbildet mitt de siste årene fordi det har vært så mye rundt konkurransen som gjør at det ikke bare kan være en koselig overfladisk sangkonkurranse full av muligheter. Og kanskje var ideen min om Eurovision en naiv illusjon, slik man kan få inntrykk av at ideen om et samlet Europa er og, men på sitt beste er Eurovision magisk og noe som samler hele Europa, noe som viser at vi har noe vi kan dele uansett hvor forskjellige vi er ellers. Det er det Europavisjonar føles som en historie om, det at vi kan finne noe vi deler tross alt, en visjon vi kan samles om.  

Og jeg har ikke lyst til å skrive en klassisk anmeldelse her der jeg kommenterer scenografi og skuespill og alt det vanlige med en teateroppsetning (men sånn OMG Heidi Gjermundsen Broch er så awesome og det visste jeg jo fra før av, men bare ååå, hun eier alle øyeblikk hun har i denne forestillingen), jeg syns det viktige er hvordan denne forestillingen var en av de gangene der jeg koste meg og så var så underholdt, men da jeg gikk ut av salen så hadde jeg tårer i øynene og var oppriktig rørt av det jeg hadde sett og. Den følelsen med at noe rommer alle følelsene og vel så det er så herlig.  

Alle disse tingene gjør at Europavisjonar får en klar sekser og definitivt vil være noe av det beste jeg ser i år.