Det store påskekriminnlegget mitt i 2025 =D

 Heisann! Det er fredag, livet er ålreit og jeg får til fine fargelegginger for tiden i Dark Fairytales-boka mi:

Ellers så har jeg omsider fått publisert Fontenehuset-påskekrimmen min og jeg blir veldig glad for lesere av den. I tillegg har jeg brukt kvelden til omsider å fullføre den andre påskekrimmen min, den som jeg skal poste her og som jeg ble særlig fornøyd med. For jeg har prøvd å gå enda mer i detalj her og det er mer et karakterstudie av et utvalg karakterer enn bare en krim alene. Og det ble alt for langt selvsagt, men jeg tror det er fengende og engasjerende nok og jeg blir veldig, veldig glad og takknemlig for tilbakemeldinger og teorier og sånt. God fornøyelse =D

Sudokuklubbens årskonferanse og pokalen som forsvant underveis 

 

Agent 160 hadde tenkt å ha en påske som var like rolig som det siste minuttet en tørketrommel hadde igjen før den var ferdig, for det var da den satte seg godt til rette i en lenestol med en kopp kaffe og en ny avis mens den sa "dette er livet, er det ikke?" ut i lufta til ingen spesiell før den omsider sa seg ferdig med minuttet og tørketrommelen var klar. Imidlertid hadde skjebnen andre planer og det var sånne planer som ikke bare ville påvirke Agent 160, men også deltakerne på Sudokuklubbens årskonferanse, der det ville forsvinne en viktig pokal. Men enn så lenge hadde ingenting skjedd og mens vi kunne fulgt nøye med mens Agent 160 tøyet grensene for hvor høye skuldre man kunne ha mens man spilte tv-spill, så skal vi heller vende blikket til et hotell i Oslo sentrum en torsdag ettermiddag i påskeferien da de ti, elleve deltakerne på Sudukuklubbens årskonferanse ankom, klare for tre begivenhetsrike dager.  

* 

Det lå en aura av forventning i lufta, noe som kanskje ikke var så rart. For mens de neste tre dagene selvsagt skulle inneholde en hel masse sudoku, så ville det også bli møter, gode måltider, mingling og også en del tid til å slappe av om det så var i hotellets basseng og boblebad eller med en god bok i hotellets lille bibliotekområde. Og alt ville kulminere i en talentkonkurranse den lørdagen der de ville få satt opp en liten scene i biblioteksområdet før man kunne imponere med alt fra poesi til luftinstrumenter i flertall. Det ville rett og slett bli riktig fint, finfint på samme måte som når man finner årets første løvetann eller når man finner noe nytt salt godteri som er særlig salt på den aller mest ideelle måten. Og Kopernikus Idefix var særlig spent, skjønt han skjulte det veldig godt. 

* 

Kopernikus fremsto ofte som særdeles kontrollert. Han hadde sort hår som var perfekt gredd, litt stikkende blå øyne med et blikk som med den største selvfølgelighet skapte et snev av skam selv hvis ens største forbrytelse var at man hadde gått på rød mann når ingen biler var i nærheten og en elegant bergensdialekt som fikk det til å føles som om alt han sa ville vært skrevet i gjennomarbeidet kalligrafi. Sannheten var at Kopernikus oppriktig ønsket å fremstå som en person i kontroll, men under overflaten var nervøsiteten og tvilen aldri langt unna. Også nå var han innerst inne hemmelig overbevisst om at alt ville ende opp i katastrofe og om man hadde sett nøyere etter ville man kanskje sett det lille snevet av panikk som gled over blikket hans i ny og ne mens han ønsket alle deltakerne velkommen. Men de så noe kontrollert, men hyggelig, de hørte den elegante dialekten og de merket Kopernikus sin ro uten å tenke over hvor særlig godt innarbeidet den var. De så noen som ga dem en trygghet der de entret konferanserommet der årskonferansens første post skulle ta plass. Snart nok var alle på plass, folk hadde forsynt seg med kaffe, vann eller te og Kopernikus kunne kjenne på en ørliten lettelse før han holdt en tale som ble fulgt av introduksjoner. Nå kunne Sudokuklubbens årskonferanse begynne. 

* 

Magnolia Wilde hadde vært med i Sudokuklubben i 3 års tid  nå og hadde gledet seg lenge til årskonferansen, ikke minst fordi den var en innmari god distraksjon fra et avslag som hadde vært en skikkelig stor skuffelse. Nå skulle hun bare kose seg med å møte andre sudokuglade folk, være på hotell og så kunne Bakemesterskapet bare ha det så godt. Magnolia smilte for seg selv over denne beslutningen og tok seg en slurk fra tekoppen sin. Magnolia fremsto som en smule kaotisk med sitt lange viltre kornblonde hår, som var så langt unna Kopernikus sine rette linjer at hun mistenkte dem for å stamme fra to ulike planeter eller kanskje til og med solsystemer. Ellers hadde Magnolia gråblå øyne, et lite dryss med fregner på nesa og en tendens mot å ha på lange flagrende kjoler og skjørt, gjerne med blomster på. Som nå da hun bar en hvit søt kjole med solsikker på som hun var litt skuffet over at ikke hadde fått noen komplimenter enda. "De kommer nok," mumlet hun til kjolen sin, lavt nok til at ingen reagerte på rarheten ved å snakke til et antrekk, selv om det jo var en rarhet hun tross alt likte og trivdes riktig godt med.  

 

Kopernikus var godt i gang med talen sin, en tale som var nesten akkurat den samme som året før. Magnolia kjente at hun kjedet seg litt, men fant underholdning i å si det neste hun regnet med at ville bli sagt i Kopernikus inni seg før han sa det og så notere ned et lite kryss i notatboka si hver gang han sa noe hun hadde sagt inni seg på forhånd. Hun smilte et nytt smil, denne gangen over de fem kryssene hun på kort tid hadde skrevet ned.  

* 

Snart nok var talen likevel over (det endte opp med tretten kryss i Magnolias notatbok) og det var klart for introduksjoner. En etter en fortalte litt kort om seg selv og om ditt forhold til sudoku og klubben. Balder Bergamot, en mann med rødt, bølgete hår, fregner og en ullgenser som så litt varmere ut enn hva man trengte, måtte vente veldig lenge, noe som ga ham alt for mye tid til å føle på et prestasjonspress som han visste at var unødvendig, men som var der likevel. Til slutt var det likevel hans tur og han kremtet noen ganger før han fortalte litt om seg selv. 

 

"He-hei, jeg er Balder, 23 år, jeg er et nytt medlem i år og jeg begynte med sudoku for å roe ned hjernen min, for når jeg holder på med sudoku er hodet mitt stille, det er aldri helt stille ellers. Jeg studerer til å bli bibliotekar, jeg har lyst til å ta Samwise som mellomnavn fordi jeg ser så mye av meg selv i ham og jeg er litt glad i å skrive sanger selv om jeg sikkert ikke er noe flink." 

 

Balder følte seg umiddelbart dum da han var ferdig. Hvem brydde seg om hva han studerte og det var bare teit å si at han likte å skrive sanger for da ville sikkert noen spørre om han ville delta på talentkonkurransen. Og der var det noe annet enn lysten som styrte for han ville jo, selvsagt ville han, men han følte seg litt svimmel og uggen bare av å ha introdusert seg selv. Å fremføre egne sanger på en scene, om den så var enn så liten, var umulig.  

"Unnskyld, jeg må på toalettet," sa Balder og fortet seg ut av rommet. Det var sant, men han følte seg håpløs likevel. 

* 

Etter møtet, talen og introduksjonene kunne man slappe av med hva enn man ville frem til middagen i hotellbuffeen to timer senere, men Helvetica Valentina Arial ble stående i rommet litt mens hun betraktet pokalen med et sultent blikk. Hun kjente at den rett og slett var ment for henne, den føltes så innmari mye ment for henne at det nesten gjorde litt vondt at den ikke var hennes enda. Helvetica var 42 år og var høyreist og elegant med halsen og fingrene til en ballettdanser og skulderlangt brunt hår satt opp i en elegant knute på toppen av hodet. Hun hadde grå øyne, en litt lang nese og en grønn fløyelsbukse som fikk henne til å fremstå litt sofistikert.  

 

Helveticas hemmelighet var at hun visste at hun hadde mange grunner til å være fornøyd for hun var pen, tjente bra i arkitektjobben sin og hadde til og med en vel så pen kone. Og likevel var hun ikke fornøyd, for hun hadde et bra liv, det var ikke det, hun ville bare aller helst ha et liv som ikke bare var bra, men fremragende.  

 

Og kanskje ville det føles litt fremragende, om så bare i et øyeblikk, når eller om hun vant talentkonkurransen. Det var derfor Helvetica hadde tatt opp dansetimer igjen det siste året, ikke bare balletten hun danset fra hun var fem til hun var tyve, men også jazz, moderne dans, ballroom-timer og hip hop. Det var bare to dager igjen før hun skulle vise dansen hun hadde koreografert som kombinerte alle stilene. Da ville Helvetica endelig skinne og pokalen ville endelig bli hennes. Da ville hun ikke lenger være bare bra, men fremragende. 

 

"Er du klar? Jeg tenkte å låse rommet og levere tilbake nøkkelen i resepsjonen. Vi sees til middag," sa Kopernikus.  

 

"Ja," sa Helvetica og gikk ut. Hun snudde seg en gang mot rommet da hun hadde kommet ut og så med lengsel bort på pokalen igjen. 

"Kanskje en dag," tenkte hun, "kanskje alt på lørdag." 

* 

En sen desemberdag litt over tjue år tidligere hadde det blitt født et tvillingpar på et sykehus i Drammen. De hadde en afroamerikansk far og en norsk mor og hadde fått navnene Jack og Jamie Conrad. Jack var fire minutter eldre og det var som om dette besluttet å påvirke hele livet deres, for fra dag en var Jack alltid best i alt, mens Jamie var en god nummer to. Jack var litt høyere, litt sterkere, litt smartere og litt mer musikalsk. James var han som fulgte etter, men som aldri nådde helt opp, det vil si ikke før den dagen noen måneder tidligere da moren deres spurte om Jack eller Jamie ville arve en sudoku-bok hun hadde, som hun ikke følte at hun trengte lenger. Jack takket nei og virket helt uinteressert og Jamie hørte dette og besluttet at dette var hans sjanse, dette var hans mulighet til å være flinkest til noe.  

 

"Jeg tar gjerne over sudoku-boka," sa Jamie og prøvde å ikke virke for interessert. Han fikk fort sansen for sudoku, ble fort medlem i Sudokuklubben og nå var han her. Her på årskonferansen, her hvor ingen sammenliknet ham med noen, her hvor han endelig var fri.  

 

Nå satt han på rommet sitt og pyntet seg til middagen. Jamie hadde mørk hud og brunsvart afro, varme brune øyne og et litt skjevt smil. Han brukte som oftest en rød sixpense og likte å kombinere sine to yndlingsfarger rødt og svart på  

 ulike måter, denne gang i form av en rød skjorte og et sort slips.  

 

"Jeg er kul," sa han til speilbildet sitt et par ganger i håp om at det ville føles sant av å sies nok ganger. Så forlot han hotellrommet mens han nynnet litt på "You'll be back" fra Hamilton, som han hadde tenkt å fremføre under talentkonkurransen og håpet at han ikke bare trengte å ende opp som andreplassen nå som broren hans ikke var der. Uansett var førsteprioritet nå middag og mingling og det ville bli fint. 

* 

 

Et helt annet sted i Oslo satt Agent 160 på uteserveringen på Peppes da hun kjente et snev av frost i luften. Det var kveld, men mer sommerlig varmt enn hva man ventet seg i april og flere satt og spiste og koste seg på uteserveringen mens de betraktet solnedgangen og kjente på den gode stemningen. På en sånn dag var snev av frost ikke hva man forventet, men helt plutselig kjente Agent 160 det likevel og det gikk jo fort over, men Agent 160 innså fort at det nok var et tegn. Som erfaren detektiv kjente hun igjen den følelsen, den var som om universet ville sende en liten advarsel i forveien om at spørsmålet ikke var "om" hun ville måtte løse et mysterium i påskeferien, men "når". Enn så lenge fantes stemningen og pizzaen og den litt for dyre milkshaken som likevel føltes helt verdt det.  

* 

På hotellrommet sitt den kvelden prøvde Kopernikus å få en gryende angst til å tie stille. Den var der alltid, tidvis godt  gjemt, men likevel aldri alt for langt unna og den var ekstra til stede under Sudokuklubbens årskonferanse, selv om den nå hadde vært holdt i syv år og følgelig burde være forbundet med hygge og trygghet. Og det som gjorde Kopernikus mest nervøs var talentkonkurransen, som i fire år hadde vært del av konferansen siden de tre foregående konferansene hadde vist at Sudokuklubben inneholdt masse talentfulle folk, folk som var flinke til langt mer enn bare sudoku. Kopernikus koste seg alltid med selve konkurransen. All nervøsiteten hans gjemte seg litt bort av uante grunner mens han var konferansier og det var gøy å se medlemmer vise sine hemmelige talenter og gøy å se gleden når et av medlemmene vant pokalen og noen fikk diplom for andre og tredjeplass. I år hadde Kopernikus i all hemmelighet kjøpt inn et stort påskeegg med smågodt til de tre som kom på første-, andre- og tredjeplass i tillegg, så alt lå jo an til at det skulle bli ekstra god stemning og likevel var Kopernikus nervøs for konkurransen og han innså at det kanskje handlet litt om hvor viktig han hadde skjønt at den var for flere av deltakerne. Han fikk så vondt av skuffelsen til de som ikke gjorde det like bra som de ønsket og han visste at noen virkelig ville ha pokalen. Kopernikus hadde tenkt litt på å droppe premier eller å ha premier til alle som var med, men man trengte noe å strekke seg etter og. Hvorfor ellers skulle man gjøre sitt beste? Likevel var han spent og han håpet at den lille stemmen oppe i hodet hans som fortalte ham at alt ville gå galt tok grundig feil. Kopernikus laget seg en tekopp, fant frem yndlingsboka si ("En guide til episke Kopernikus-er fra år null til år 2000 og testen der du finner ut hvem av dem du er") og messet "alt går bra for seg selv" lenge nok til at  han nesten trodde på det litt. 

* 

Det kom til å skje noe skjebnesvangert den fredagen, men enda visste ingen helt hva. Men kanskje merket man noe i samme nabolag som det milde snevet av frost Agent 160 hadde følt kvelden før, om man ikke kjente sin versjon av den følelsen som en kribling eller kiling eller bare at man var veldig mye mer klam i hendene enn man hadde for vane å være. Magnolia kjente følelsen som en lett kiling i skuldrene mens hun spiste hotellfrokost den dagen. Den fikk henne til å ønske at hun bare kunne bake en kake eller to for det hjalp alltid. Men å bake var en sånn mulighet man ikke fikk på et hotell og hun følte ikke at hun kunne fokusere så mye på dette behovet når hun var et sted der sveler, croissanter, appelsinjuice og sitron-te fantes. Likevel hadde kilingen forsvunnet fortere om hun kunne bakt en kake, det følte hun bestemt. 

 

Da Magnolia et par år tidligere hadde begynt med baking hadde ingen tatt henne helt på alvor. Sant nok hadde nok det litt med at Magnolia opp igjennom hadde hatt en svært lang rekke hobbyer, mange av dem i en høyst begrenset periode. Hun hadde holdt på med fotball i tre måneder, prøvd seg på dans og teater en liten stund hver, sunget i kor i et halvt års tid, vært intenst opptatt av fotografi en sommer før hun nå tok bilder heller sporadisk og under pandemien begynte hun med baking og mente (i likhet med da hun hadde begynt med de fleste andre hobbyer) at denne gangen var det seriøst. Magnolia selv følte at å prøve mye forskjellig ga all mening i verden, ikke bare fordi hun hadde selvdiagnostisert seg med  ADHD, men også fordi man tross alt bare hadde et liv og da måtte man få prøvd ut så mye som mulig. Dessuten var Magnolia helt oppriktig og genuint interessert i veldig mye forskjellig uansett. Med baking var det likevel annerledes, for det hadde liksom aldri gått over. I stedet hadde det blitt en nærmest altoppslukende interesse der ambisjonene bare hadde vokst av å se alt for mye bakeprogrammer. Magnolia var med sine 28 år fortsatt forholdsvis ung, men hun bare visste at greia hennes med baking var noe i samme nabolag som når andre fant den personen de visste at ville bestå, den som for all tid ville være deres trygge havn. Dette hadde Magnolia ønsket å understreke en gang for alle med å delta i Bakemesterskapet, noe som gjorde avslaget fra dem vondt å takle. Årskonferansen hadde virket som en god distraksjon fra den skuffelsen, men med følelsen hun hadde nå av at noe ville skje så hadde baking igjen vært en god distraksjon fra den igjen. 

 

Magnolia sukket et lite sukk over bakebehovet som ikke ble tilfredsstilt og bakemesterskapet som ikke ville ha henne som deltaker. Så trøstet hun seg med at livet hennes akkurat den morgenen inneholdt hotellfrokost, som var blant verdens topp 10 beste ting og gledet seg over mye fint dagen ville inneholde og det hjalp en del selv om et kilende snev fortsatt merktes. Og det var kanskje litt synd at hun ikke kunne bruke baketalentet sitt neste dag til å prøve å vinne pokal i talentkonkurransen, men hun skulle heie veldig. Om noe var å heie på andre det hun var kanskje flinkest til utenom å bake. 

* 

De fleste i Sudokuklubben møtte opp til Sudokutimen, som  var en time der Kopernikus hadde fått et rom fylt opp med ark med sudoku i ulike vanskelighetsgrader, sånn at man kunne vie tid til det som satte klubben i gang i det hele tatt. Det var likevel en rar følelse som lå der i lufta. Følelsen av at noe ville skje, bare at man enda ikke visste helt hva. Og så hadde man Balder da, som også var ganske distrahert, men av en helt annen grunn. Han hadde nemlig våknet den dagen med en ny melodi i hodet og nå løste han sudoku mens han egentlig fokuserte mest på å finne på en tekst til melodien sin. Dette med å egentlig finne på sanger når han egentlig skulle holde på med noe annet var ikke et nytt fenomen, men snarere noe som hadde gjentatt seg, tidvis når det passet fryktelig dårlig som under begravelsen av mormoren hans to år senere der en liten del av Balder endte opp med å irritere seg bittelitt hver gang det var musikalske innslag fordi de kom litt i veien for melodien han hadde oppe i hodet sitt eller da han hadde sin siste eksamen på Videregående og noe i ham bare ville fokusere på sangen alt i ham ville skrive akkurat da i stedet for eksamenen. Siden veldig få visste om Balders hemmelige musikerdrømmer, trodde de fleste at han bare var litt distre når det virket som om hodet hans var et helt annet sted, men sannheten var at han nesten alltid tenkte på enten bøker eller musikk og de siste årene mest det siste. 

 

Som barn hadde Balder drømt om sitt eget hobbithull eller å finne en portal til Narnia. De siste årene hadde han heller ønsket seg å være i et annet univers der han var tøffere og mindre redd for alt. Innerst inne var det noe i Balder som visste at han var flink til å spille gitar, flink til å synge og flink  til å skrive sanger. Noe i ham ønsket å satse på musikken, stå på en scene og delta på talentkonkurransen neste dag. Samtidig kom alltid sjenansen og sceneskrekken i veien. Bare tanken på all oppmerksomheten gjorde ham litt småkvalm, det føltes helt umulig. Og i en annen verden kunne kanskje alt vært annerledes. Eller ikke, kanskje hadde han vært håpløs der og, kan hende var han bare ment til å drømme om å dele det han elsket mest, men aldri ment til å få det til. I så fall var det litt bittert. Teksten Balder fant på til melodien oppe i hodet hans ble påvirket av tankene hans og hadde man sett notatboka hans senere ville man lest: 

 

"Is my dreams just Icarus, flying too close to the sun  

Before the point where they become much more than dreams? 

And if such is the case, I feel it's such a waste 

To let the dreams linger 

Though they do, they always do" 

 

Must my wings melt 

Must I fall, must I call after answers 

When I could have stood tall 

 

Is my dreams just, is my heart just  

Like Icarus? Just like Icarus" 

* 

Jamie kjente ikke på følelsen av at noe ville skje. I stedet så smilte han. Det var ham og boblebadet, han var kongen av verden og neste dag ville han sikkert vinne talentkonkurransen for han hadde øvd så mye at om  Jonathan Groff selv hadde hørt ham synge You'll be back ville han bøyd seg i beundring og ringt Lin-Manuel Miranda og spurt veldig pent om de kunne spille inn en ny versjon av musikalcden der Jamie sang sangen i stedet. "Rolig fantasi" mumlet Jamie, for han innså at det ikke var så bra. Men han var fornøyd med det han fikk til og i det hele tatt hadde hele tiden på hotellet vært en suksesshistorie. Ingen hadde sammenliknet ham med en fire minutter eldre tvillingbror, han hadde hatt mange gode samtaler og flørtet med de kvinnelige medlemmene av Sudokuklubben, som om ikke annet hadde virket litt sjarmert, det hadde vært god hotellfrokost og middag og nå fantes boblebadet. Hva mer trengte man egentlig? Jamie var rett og slett storfornøyd og kunne ikke se noen grunn til at dette skulle endre seg med det første. Og det endret seg ikke resten av tiden i boblebadet eller under senere programposter og mingling, det endret seg faktisk ikke før han like før middagen satt på hotellrommet sitt og øvde litt mer på You'll be back da telefonen hans ringte. Jamie tok telefonen med et smil og pratet litt ivrig om hvor fint han hadde hatt det da moren hans avbrøt ham med viktige nyheter. Med masse stolthet fortalte hun at Jack hadde vunnet en skrivekonkurranse og at han måtte holde lørdagen etter påske ledig sånn at familien kunne heie og juble i samlet flokk mens Jack tok imot en pokal og en sjekk til verdi av 10 000 kr for historien sin "Kokkelimonkematematikerens samlede verker - i kortkortkortversjon".  

 

"Det er bare snakk om tid før du vinner noe du og, det vet jeg, jeg er så stolt av dere begge," sa moren til Jamie, men det var  

 

som om stemmen hennes kom fra under vann eller noe, Jamie greide ikke å fokusere. 

"Du må hilse og gratulere fra meg, men nå må jeg gå på grunn av middag. Prates senere," sa Jamie og la på. Han satt helt stille for å summe seg litt. Skriving? Når i all verden hadde broren hans begynt med skriving og plutselig blitt skikkelig god til det og? Jamie googlet broren og fant fort en artikkel om konkurransen der broren sa at han ikke pleide å skrive, men at han hadde lest om konkurransen og plutselig fått en ide som nektet å slippe taket. "Nå vil jeg gjerne skrive mer," sa Jack, "det føltes som om alt frem til nå var oppvarming, men at skrivingen er det som er meningen." 

 

Jamie kjente seg nesten litt dårlig et øyeblikk, men så kjente han at han heller ble bestemt. Noe måtte gjøres. Han følte nå at han trengte den pokalen, for han måtte ha noe å skryte av han og. Han ville høre moren sin si hvor stolt hun var av ham. Og han kjente seg også misunnelig for hva om skriving virkelig var den egentlige tingen broren var ment for. Jamie hadde ikke noe sånt, han likte å synge og å løse sudoku, men de var ikke noe han følte seg ment for. Men kanskje han i det minste kunne sørge for at han VAR ment for en pokal. 

* 

Helvetica hadde også kjent på en ilende følelse den dagen, en sånn følelse av at noe kom til å gå galt, men ingenting hadde skjedd. Hun hadde pratet med kona si, Alma og alt hadde ikke bare gått bra, det hadde vært skikkelig koselig. Hun hadde spist en god frokost, fått til mye sudoku og gått en spasertur i strålende fint vårvær. Nå satt Helvetica og spiste middag og følte bestemt at om noe skulle fælt absolutt skulle skje så ville det vel ha skjedd innen nå. Helvetica pustet dypt inn og så ut før hun besluttet å gå ut ifra at hun gledelig nok hadde tatt feil. Noen ganger var følelser, bare følelser og det virket som alt kom til å gå bra. Helvetica begynte nå å se frem til følelsen når eller om hun vant. Det ville bety å endelig føle seg spesiell, ikke bare vanlig og kjedelig og ville føles veldig etterlengtet. Og hun trodde virkelig at hun hadde muligheter for hun hadde koreografert en ålreit dans, det var en dans å stråle i. Helvetica besluttet å unne seg et sjeldent glass champagne og følte seg veldig sofistikert da hun drakk det. Så betalte hun og reiste seg opp og begynte å gå mot heisen. På vei dit skled Helvetica på et eller annet, hun kunne ikke si hva. Men fallet kom og hun ladet hardt på det ene benet sitt og kjente med en gang at noe hadde gått galt. Kopernikus kom ilende og spurte om det gikk bra. Helvetica sa et veldig stygt ord ganske høyt for det gjorde så utrolig vondt og så begynte hun å gråte så mye at Kopernikus følte seg veldig ukomfortabel der han sto. Heldigvis kom personene ved resepsjonen ilende, en av dem sa han hadde ringt etter ambulanse og derifra gikk ting litt i ett. 

 

Noen få timer senere kom Helvetica tilbake, nå med krykker. Mens legene hadde forsøkt å trøste henne med at det ikke var et brudd, men "bare" en forstuelse, så var det vondt nok det og Helvetica kom tilbake med en følelsescocktail som i seg selv var ille. Hvor irrasjonelt det enn var så følte hun en slags skam over at hun hadde skadet seg siden hun alltid hadde ansett seg selv som en person som hevet seg over slik. Og hun hadde aldri brukket eller forstuet noe før nå, hun hadde til og med sluppet unna alle årene i barndommen og ungdommen der dans var hele livet hennes. I tillegg var hun nesten aldri syk og Helvetica følte at hun hadde sviktet alle prinsipper med å bli skadet, selv om hun innså at alle kunne være uheldig uansett hvor prinsippfast man enn var. Helvetica følte seg også litt skamfull over at hun hadde bannet og grått da skaden skjedde fordi hun så på det som å miste kontrollen, noe som også var noe hun alltid hadde prøvd å heve seg over. Det som var aller mest sårt var likevel hvordan hun nå ikke kunne delta med dans på talentkonkurransen. Hun ville følt seg så spesiell om hun deltok og enda mer spesiell om hun vant og nå følte hun seg bare spesiell fordi hun var den ene på årskonferansen som hadde vært håpløs nok til å skade seg og det var ikke en fin måte å føle seg spesiell i det hele tatt. Helvetica fant hotellbaren og fikk spandert en Pepsi Max fordi bartenderen følte så med henne og så trøstet hun seg med den mens hun funderte på om det fantes måter å gjenvinne kontroll over situasjonen igjen. 

* 

Alle som var med på årskonferansen hadde fått med seg Helveticas skade og de satt igjen med ulike følelser. Magnolia hadde tenkt å bruke den neste dagen til å spre positivitet og hun hadde tenkt å lage et skikkelig fint kort til Helvetica som ideelt sett ga henne noe å smile over. Balder hadde bestemt seg for å overvinne sceneskrekken sin og å dedikere sangen han fremførte i talentkonkurransen til Helvetica. Jamie hadde tenkt å sørge for at moren ville være stolt av ham i stedet for broren og skaden til Helvetica hadde gjort at dette føltes særlig viktig fordi alt kunne skje helt plutselig og Helvetica selv hadde tenkt å finne på et eller annet som gjorde at hun igjen følte at hun hadde noe som helst kontroll. Kopernikus på sin side satt og følte på en underlig lettelse som dels føltes litt ulovlig. Men han hadde hatt så mye uro og hemmelig angst og denne følelsen av at noe ville gå galt og nå hadde det skjedd. Og det var jo ikke bare "bare" at noen skadet seg, men det føltes som en bedre "gå galt"-ting enn hjernen hans hadde forestilt seg. Og det fikk ham til å føle at han kanskje kunne ha litt lavere skuldre neste dag. 

 

Bare Agent 160 et helt annet sted i byen følte fortsatt at noe ville gå galt. Og som vanlig viste det seg at hun hadde rett. For det skjebnesvangre den fredagen hadde vært Helveticas skade, ikke at noen stjal pokalen. Pokaltyveriet hendte heller den natten da noen greide å bryte seg inn på Kopernikus rom. Det var ikke en erfaren tyv, men den klarte det den prøvde på og neste dag kunne man våkne til solskinn, påskefri og en forsvunnet pokal. 

* 

Kopernikus hadde tatt en kopp te og en dusj den lørdagsmorgenen og generelt sett vært i bedre humør enn vanlig da han besluttet å sjekke, bare for moro skyld, at premiene var der de skulle være og det var da han innså at den viktigste premien var borte vekk. Etter å ha endevendt rommet og deretter ryddet alt fint på plass igjen, måtte han innse at pokalen åpenbart hadde blitt stjålet i løpet av natten. Kopernikus visste ikke helt hva han skulle føle. Han syntes selvfølgelig at det var dumt at pokalen var borte, men det var også noe forløsende ved det, ved at bekymringen hans  

hadde vært berettiget, og der Kopernikus ofte følte på mye nervøsitet og uro, så gjorde tyveriet ham merkelig rolig. Han tok seg tid til å skrive en melding til alle deltakerne på Sudokuklubbens årskonferanse om at talentkonkurransen var avlyst fordi pokalen var stjålet. Med den samme roen kontaktet han Agent 160 og etter alt dette tok han seg en kopp kaffe mens han kjente på hvor behagelig det var å for en gangs skyld oppriktig kjenne på den kontrollen som han ellers prøvde å fake så godt han bare kunne. Kaffen smakte som en mørk kveld i en crime noir der noen røyket i lyset fra en gatelykt mens man hørte snutter av jazzmusikk fra en bar like ved. 

* 

Agent 160 ankom hotellet rundt klokka 11 og møtte Kopernikus, som med nesten enda breiere bergensdialekt enn ellers fortalte alt hun trengte å vite. Det virket ganske åpenbart at tyven måtte være en av deltakerne på årskonferansen, men hvem var et mysterium og Agent 160 konstaterte at hun trengte å prate med hver og en, noe hun fikk låne et rom til å gjøre. Agent 160 var spent, men den delen av henne som elsket detektivvirksomheten frydet seg og hun satte ivrig i gang. 

 

En av de første hun pratet med var Balder, som med fregnene, det røde bølgehåret og den grønne ullgenseren han hadde valgt seg den dagen fremsto som veldig koselig. Han virket også innmari nervøs og Agent160 fikk lyst til å gi ham en god klem og håpe at den hjalp på alt den eventuelt trengte å hjelpe for.  

 

"Hei," sa hun og prøvde å høres så trygg og koselig ut som hun bare kunne. Balder stotret frem et "hei" tilbake. 

 

"Jeg håper alt går greit etter tyveriet, det må ha vært litt overveldende og det er innmari synd at noen stjal pokalen," sa Agent 160.  

 

"Jeg bare skjønner det ikke, hvordan kan noen ødelegge så mye," sa Balder, som var tydelig opprørt. Agent 160 følte at det var noe annet der under overflaten i tillegg, men hun visste ikke helt hva. 

 

"Hadde du tenkt å delta i talentkonkurransen?" spurte hun. Balders ansikt var et slags svar i seg selv for det så ut til å gå gjennom et rikt spekter av følelser i løpet av kort tid. Så pustet han dypt inn og så ut før han omsider svarte, nå med ordene sine. 

 

"Egentlig har jeg veldig mye sceneskrekk, bare å prate med deg føles vrient nok, men i går kveld ble Helvetica, som er et annet medlem i Sudokuklubben, skadet og da føltes det et øyeblikk viktig å hvert fall forsøke å delta. Men jeg vet jo ikke om jeg likevel hadde turt, det finner jeg heller aldri ut." 

 

"Jeg syns tanken på å prøve er verdt noe i seg selv," sa Agent 160 og Balder så opp med et oppriktig takknemlig smil, men også et snev av forundring, som om det ikke hadde falt ham inn at selv å vurdere noe man egentlig er veldig redd for er verdt noe i seg selv.  

 

"Hva gjorde du i natt?" spurte Agent 160 så. 

 

"Det tok en stund fordi tanken på å opptre med en av sangene mine gjorde meg så redd og nervøs, men omsider sovnet jeg," forklarte Balder. 

 

"Har du noen ideer om hvem som kan ha stjålet pokalen?" spurte hun. 

 

"Nei, men jeg håper virkelig den dukker opp. Ikke fordi talentkonkurransen nødvendigvis er så viktig, men det hadde skapt så mye bedre stemning," sa Balder ettertenksomt. 

 

Det var noe ved Balder som gjorde at man fikk litt lyst til å gi ham en klem. Han fremsto så genuint trivelig og varm og Agent 160 fikk lyst til å være et sånt menneske som ga ham følelsen av at alt ville gå bra.  

 

Etter samtalen hadde hun heller ikke en klar følelse av at hun kunne ha stjålet pokalen, selv om det selvsagt kunne ha vært en forklaring på nervøsiteten hans det og. Agent 160 kunne se for seg et scenario der noen stjal en pokal fordi de manglet tryggheten til å prøve å vinne den og tyveri fremsto som den eneste muligheten, men hun tvilte en del på at så var tilfelle. Likevel noterte hun ned alle muligheter. 

* 

Agent 160 pratet snart nok med Helvetica, som kom med krykker og en eim av dårlig humør, som om hun var personlig fanget i en tordensky.  

 

"Går det bra? " spurte Agent 160 og hjalp Helvetica så godt hun kunne. 

 

"Hva tror du?" sa Helvetica bitende tilbake, men så tok hun seg i det og beklaget. 

 

"Unnskyld, jeg bare føler meg så dum og det var så kjipt å skade seg," sa hun og la til, " jeg greide å forstue beinet i går og jeg er ikke vant med å trenge hjelp, jeg takler det litt dårlig."  

 

"Kanskje det blir en god øvelse," foreslo Agent 160. 

 

"Kanskje," istemte Helvetica ettertenksomt. 

 

"Du har vel ellers kanskje hørt om tyveriet av pokalen," spurte Agent 160 så. 

 

"Jo ja og jeg vet det er feil, men det er litt trøst i tyveriet. Jeg hadde sett så frem til å delta på talentkonkurransen med dans og det går jo ikke lenger. Nå slipper jeg bitterheten det kanskje ville gi å se andre delta og vinne," sa Helvetica. Så var det som om hun innså at dette kanskje virket mistenkelig og hun la til, "men jeg ville aldri stjålet en pokal likevel, det kunne ikke falt meg inn." 

 

"Har du noen ideer om hvem som eventuelt kan ha stjålet pokalen?" spurte Agent 160. 

 

Helvetica tenkte seg om før hun ristet på hodet. Agent 160 fikk en følelse av at Helvetica hadde et veldig sterkt kontrollbehov og fikk litt lyst til å fortelle henne om magien som fantes i å gi slipp og å gi seg hen. At det fantes noe som skjedde når man gjorde det som føltes veldig frigjørende. Men hun sa ikke noe, i stedet spurte hun hva Helvetica hadde gjort den natten og fikk vite at hun hadde slitt med å sove fordi foten var så vond, men at det hadde hjulpet etter en kort samtale med kona si Alma. Når Helvetica nevnte Alma smilte hun et sånt smil som fortalte Agent 160 at Alma var Helveticas absolutte yndlingsperson i universet og det ene tilfellet der alle ambisjoner om å kontrollere situasjoner forsvant. Agent 160 var glad for at Helvetica hadde en Alma, det virket som en veldig god ting for henne.  

 

Etter samtalen så var Agent 160 litt usikker for hun innså at Helvetica hadde et ganske godt motiv for å stjele pokalen og hun fremsto som en person som kunne hatt oversikten å stjele en pokal krevde. Samtidig så betydde ikke det nødvendigvis at Helvetica dermed var tyven og det kunne innvendes at den forstuede foten kunne jobbe imot tyverievnene til en person og, i tillegg til at hun kanskje hadde nok med å bearbeide mangelen på kontroll den natten og. Så Agent 160 ville ikke trekke noen klar konklusjon med en gang. 

* 

Agent 160 snakket snart nok med Jamie, som hun umiddelbart ble ganske sjarmert av. Han hadde mørk hud, afro, en kul rød sixpense og noe litt guttete ved seg, men også dette brede smilet som gjorde at han fremsto veldig lett å like.  

“Heisann,” sa han blidt og gliste mot henne. 

 

“Hei,” sa Agent 160 og la til, “du har vel hørt om tyveriet du og, hva tenker du?”  

 

“Det er skikkelig teit,” sa Jamie og la til, “sånn det virker så unødvendig å stjele pokalen og jeg hadde jo gledet meg til talentkonkurransen og.” 

 

“Hadde du tenkt å delta?” spurte Agent 160. 

 

“Jepp,” sa Jamie, “og jeg vet ikke om jeg ville vunnet nødvendigvis, men jeg vet at jeg får til en god versjon av You’ll be back fra Hamilton og jeg gledet meg til å dele den med dere.” 

 

Jamie sang umiddelbart et lite refreng fra sangen og Agent 160 måtte medgi at han sang veldig bra og komplimenterte ham. 

 

“Takk,” sa Jamie og la til, “og jeg tror liksom å prøve å vinne pokalen og å dele musikkglede ville føltes enda mer viktig siden Helveticas skade viste hvor lett alt kan endre seg.” 

 

“Det gir mening,” sa Agent 160.  

 

“Så du ville gjerne hatt pokalen selv,” sa Agent 160 så og for første gang gled det noe umerkelig over ansiktet til Jamie, noe som fikk henne til å skjønne at han underdrev når han svarte “ja” fordi sannheten nok var at han virkelig ville ha pokalen, kanskje til og med følte at han behøvde den. 

 

“Har du vunnet noen pokaler før?” spurte hun interessert. 

 

“Ingen kan si at jeg ikke har prøvd, men det er nok tvillingbroren min som vinner, jeg er heller bare en god nummer to,” sa Jamie. Han gliste etterpå, men dette gliset føltes en smule mer innøvd, som om det lå noe mer under overflaten. 

 

“Har du noen ideer om hvem som kan ha stjålet pokalen?” spurte Agent 160. 

 

“Beklager, jeg vet ikke,” sa Jamie.  

 

“Det går bra. Hva gjorde du i natt?” spurte Agent 160 så. 

 

“Sov vel,” sa Jamie. 

 

De pratet ikke så mye lenger enn det og Agent 160 følte seg ganske undrende, for hun var fortsatt ikke helt trygg på hvem som kunne ha stjålet pokalen. Hun konstaterte at Jamie fremsto veldig likbar og sjarmerende, samtidig som det virket som han hadde en viss misunnelse overfor tvillingbroren sin som kunne ha gitt ham særlig lyst på pokalen, rett og slett fordi han hadde noe å bevise. Samtidig så betydde ikke det dermed at han var pokaltyven av den grunn og han hadde generelt sett svart veldig godt for seg. Likevel merket hun seg reaksjonen hans da han hadde pratet om tvillingbroren sin, for der var det åpenbart mye under overflaten og hun følte med ham, det var noe som gjorde at hun ville fortelle ham at han var god nok i seg selv uavhengig av om noen var bedre og at gleden han fant i å gjøre ting var verdt nok i seg selv.  

* 

Den siste av deltakerne i Sudokuklubben som Agent 160 pratet med var Magnolia Wilde, som hadde noe vilt og barnlig ved seg. Fregnene hennes var søte og sjarmerende, men håret hennes var langt, tykt og viltert på en måte man så hos karakterer som Ronja Røverdatter og det virket som om det var ekstra viltert og ute av kontroll akkurat nå. Magnolia sa høflig “hei” før hun gjespet og beklaget seg. 

 

“Jeg har nesten ikke sovet i natt for jeg tenkte så mye på Helvetica og hvor vondt jeg fikk av skaden hennes og jeg måtte lage et skikkelig fint kort til henne som hun skal få etterpå,” sa Magnolia og fant frem kortet fra veska si og viste det til Agent 160. 

 

“Du tror dette er fint nok, ikke sant? For jeg hadde jo bare en natt og det er jo ikke all tid i verden, men jeg vil så gjerne at det skal trøste og oppmuntre,” sa Magnolia ivrig.  

 

“Kortet er kjempefint,” sa Agent 160 og det var som om en stor dose stress straks pellet av Magnolia for hun ble veldig mye roligere av å høre det, som om dette hadde virkelig betydd mye for henne. 

 

“Det må ha vært overveldende med Helveticas skade i går og pokalen som forsvant i natt,” sa Agent 160 og Magnolia nikket. 

 

“Men en ulykke kommer jo sjelden alene, de sier jo det og kanskje det er en balanse i universet sånn at det straks skjer noe fantastisk. Kanskje jeg må kjøpe et Flax-lodd etterpå eller noe sånn for sikkerhets skyld,” sa Magnolia og smilte et håpefullt smil. 

 

“Hadde du noe ønske om pokalen selv?” spurte Agent 160. 

 

“Selvfølgelig hadde det vært fint med en pokal, men jeg hadde ikke kunnet vinne den uansett. Det jeg er flinkest til er å bake og det kunne man ikke fått vist i dagens talentkonkurranse,” sa Magnolia. 

 

“Syns du det er dumt?” spurte Agent 160. 

 

“Det er som det er,” sa Magnolia og slo ut med hendene. 

 

“Har du noen ideer om hvem som kan ha stjålet pokalen?” spurte Agent 160 så.  

 

“Nei, men jeg fikk inntrykk av at Helvetica og Jamie hadde særlig lyst på den. Men jeg kan ikke se for meg noen av dem som en pokaltyv av den grunn. Det er litt av et mysterium dette her,” sa Magnolia. Agent 160 merket seg at Magnolia hadde mye å si, men hun hadde også en følelse av at det kanskje handlet litt om at hun var sliten og overveldet og at dette var en slags stressreaksjon fra hennes side. Agent 160 kunne forstå dette, for det var mye som hadde skjedd på kort tid og det måtte ha vært overveldende på mange måter. Hun håpet at ting roet seg mer nå og at avslutningen på årskonferansen kunne ende opp med å bli ålreit tross alt.  

 

“Hva gjorde du i natt?” spurte Agent 160. 

 

“Vel, det var jo det kortet da og å tenke masse på det som hadde skjedd. Det føles så feil at ting kan endre seg så brått,” sa Magnolia og ble litt stille, som om hun måtte tenke litt på dette. Agent 160 fikk en følelse av at Magnolia kanskje ofte hadde blitt litt misforstått, men at hun egentlig var utrolig empatisk, mer enn de aller fleste. Hun virket som om hun virkelig brydde seg om folk, ja virkelig brydde seg i det hele tatt. Det var noe som var litt fint å se og Agent 160 håpet at Magnolia hadde mennesker i livet som så henne for det fine mennesket hun absolutt var. 

 

Etter samtalen hadde hun for øvrig ingen grunn til å tenke at Magnolia var tyven. Det eneste var det at hun kanskje ønsket å få den anerkjennelsen en pokal ville gitt og at hun kanskje var litt skuffet over at hun ikke kunne vise baketalentet sitt, men det virket ikke som en veldig god grunn heller. Likevel merket Agent 160 seg det og hun hadde i det hele tatt mye å tenke over. 

* 

Men det var noen som hadde tatt pokalen og denne noen var enten Balder, Helvetica, Jamie eller Magnolia og etter å ha tenkt seg litt om fikk Agent 160 en klar teori om hvem av dem som sto bak. Og kjære leser, kanskje har du en teori du og, da håper jeg du deler den med meg 😊