Om Paddington i Peru og slikt :)

Heisann. Siden sist har jeg jobbet, lest, fargelagt og generelt sett hatt det greit nok. Utover det så har jeg ikke fått tilbakebetalt noe jeg venter på enda, men jeg har fått lønn fra ene jobben min, noe som hjelper en del og jeg hadde også akkurat såpass på den sparekontoen som er for kos at jeg nå har anskaffet spillet Hello Kitty Island Adventure (jeg føler det er veldig Animal Crossing, men med mer å finne på og mer muligheter til utforskning underveis) og en billett til Wicked på Folketeateret fordi de hadde et morsdagstilbud og jeg kan faktisk ikke IKKE se Wicked når den ENDELIG settes opp i Norge. Jeg har også brukt hjelp av guider (fy) og rundet Tunic og jeg har hatt og har et hyggelig gjensyn med Dance Academy, som er en av yndlingstv-seriene mine. 

Ellers så er jeg akkurat nå ganske trøtt fordi det ble en veldig lang og kald dag på jobb i dag og jeg i tillegg må fryktelig tidlig opp i morgen, men først tenkte jeg å dele en anmeldelse av Paddington i Peru:

Jeg så denne filmen, i en for øvrig overraskende full kinosal, på lørdag og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

Paddington i Peru er kos 

 

Da jeg først så Paddington 2 var det en av de aller mest positive overraskelsene jeg har sett. For jeg hadde ikke noe forhold til Paddington i utgangspunktet egentlig og trodde det ville være ålreit nok og så var det elsk. Nå er Paddington 2 en av de filmene jeg anser som bortimot perfekte og følgelig var det helt åpenbart at jeg måtte se Paddington 3, som jeg nå altså har sett under tittelen Paddington i Peru. Og jeg elsker kanskje ikke Paddington i Peru like mye som jeg elsker Paddington 2, men det er fortsatt en virkelig herlig film. 

I Paddington i Peru ender Paddington og familien hans opp med å dra til Peru etter at Paddingtons tante, Lucy, forsvinner. Der prøver de å løse dette mysteriet og havner midt opp i en skattejakt i samme slengen. Ut ifra dette får vi et svært sjarmerende eventyr med en liten dæsj Indiana Jones som kanel. 

Og jeg likte virkelig denne filmen for det er veldig sjarmerende. Til dels nesten i overkant, for her er det morsomme grep, artige tablåer, søt fargepalett og fiffige elementer hele tiden og en fare med det er jo at det blir stil over substans, men selv syns jeg det er ganske gøy med en film som er såpass stilisert. Paddington er dessuten en veldig fin karakter som man blir skikkelig glad i og de andre karakterene engasjerer og sjarmerer de og. 

Det er også godt skuespill og man merker særlig at Olivia Coleman koser seg veldig mye med rollen som abbedissen, men jeg likte også Antonio Banderas sin karakter veldig godt og (her kan det hende det hjelper litt selvfølgelig at jeg alltid har vært ganske fan av Antonio Banderas). Og ikke noe av dette er sånn “vinne Oscar for”-skuespill, men det virker som det har vært mest fokus på bare å kose seg underveis og det er det åpenbart at alle gjør.  

Så ja, det var i det hele tatt mye jeg likte med Paddington i Peru, men jeg ble aldri hundre prosent revet med likevel og noe av grunnen er at det tidvis føltes som om denne filmen prøvde veldig å være pussig og finurlig og det er ikke det at den ikke var begge deler mye, men det føltes som alt det pussige og finurlige kom ganske mye mer naturlig for Paddington 2. Jeg føler også at Paddington i Peru kunne tatt seg mer tid, det ble litt heseblesende. Jeg ble også litt småskuffet fordi en anmeldelse fikk meg til å forvente mye mer Sound of Music-referanser enn jeg føler man fikk og noe av humoren traff ikke helt.  

Likevel så var dette aller mest sympatisk, fornøyelig og full av øyeblikk der man humrer litt for seg selv i stolen. Terningkast 5!