Om Rain Man på teater og tanker rundt timing og tv-spill og sånt :)

Heisann! Det er søndag og jeg har en del fine planer i uka som kommer sånn utover en del jobb, så når jeg blir lei av jobb så skal jeg trøste meg med det (det og at det snart er påske og da vil jeg få hatt mer fri). Ellers så er den mest irriterende tingen i det siste det at hjernen min i det siste har fått en slags tvangstanke om at jeg kommer til å glemme sekken min på en buss. Og sannsynligheten for at det skjer er jo veldig liten for jeg følger innmari godt med (mista en veske med mobilen første dagen da jeg var på studietur med folkehøgskolen til London og det holdt liksom), men i det siste så har jeg sett så godt for meg det scenarioet skje at jeg er litt ekstra påpasselig i den grad at det noen ganger føles som en lettelse å komme hjem for da føles det i alle fall umulig for et sånt scenario å skje, dessuten er det litt slitsomt at hjernen min stresser så mye rundt det når den ene jobben min er å ta en hel haug med busser for å intervjue folk). 

Ellers så har jeg tenkt litt på tv-spill for i siste halvdel av desember og mesteparten av januar spilte jeg jo gjennom Sea of Stars og jeg elsket det, men i ettertid har jeg lurt litt på hvor mye som handlet om spillet i seg selv og hvor mye som handlet om timingen. For i Sea of Stars går de to hovedkarakterene gjennom et tap av en karakter og jeg vil ikke gå for mye i detalj for jeg vil at andre skal spille spillene jeg liker uten å være for spoilet. Men hvordan karakterene bearbeider tapet av den karakteren som dør traff meg veldig sterkt personlig (sikkert mye fordi onkel Andreas) og de sa ting om karakteren etter at den hadde dødd som jeg fant mye trøst i og som gjorde at det liksom var akkurat det spillet jeg trengte når jeg spilte det. Og jeg syns det er fascinerende de gangene man finner noe som treffer på den måten. I tillegg er jeg takknemlig for Sea of Stars for jeg likte det så godt at jeg fikk innmari lyst til å spille noe som liknet med en liknende look og som også var JRPG og dette har i ettertid ført til at jeg har prøvd meg på Cris Tales (fordi det var på salg og kun kosta 45 kr, men jeg mista interessen for det fort fordi det var for rotete fortalt og var for treigt med alt fra loading screen-er til progresjon), men også Chained Echoes og Octopath Traveller 2. Chained Echoes har ikke fenget meg helt enda, men jeg syns det er veldig imponerende hvordan en person står for basically alt og det har et fascinerende kampsystem som er litt mer intrikat enn Sea of Stars sitt og en historie som jeg tror vil interessere mer og mer etter hvert (når det vil bli prioritert nok er dog et spørsmål siden jeg har andre spill som fenger enda mer for tiden). Også har vi Octopath Traveller 2 som jeg så vidt har begynt på og som allerede lover ekstremt godt bare fordi det startet med at man skulle velge en av åtte karakterer og så var musikken på skjermen der man skulle velge karakter så episk at jeg var litt fristet til ikke å velge karakter, men bare bli værende på den skjermen. Fordi bare altså ååå:

Dette er bare så triumferende og filmatisk og storslagent og vakkert og bare, jeg elsker denne musikken så mye. Og så har jeg spilt Octopath Traveller i kun noen få dager og jeg vet det er masse igjen, men jeg har allerede kost meg så mye med å utforske, det er så engasjerende og det har også et enda mer intrikat kamp-system igjen som jeg kjenner at ville gjort meg mye mer forvirret om jeg ikke hadde spilt Sea of Stars først fordi det føles som en så god introduksjon, samtidig som det som en videre utvikling er gøy med spill som krever enda mer av meg, noe som er tilfelle med både Chained Echoes og Octopath Traveller 2 der det er mange flere faktorer som man må ta i betraktning i kamper. Jeg bare syns det er interessant å tenke på hvor mye timingen kan ha å si og også hvordan det er så fint når man spiller et spill eller ser en film eller leser en bok og sitter igjen med følelsen av å ville ha noe som minner om det man opplevde og i møte med spill som likner litt kan finne noe som på noen måter kanskje til og med er bedre og mer interessant enn det man elsket først, men som man igjen kanskje ikke ville satt like mye pris på om man ikke hadde hatt den første tingen før det igjen. Hvis det gir mening. Jeg er bare veldig takknemlig for en del spillopplevelser så langt i år. 2024 har på mange måter vært et litt irriterende år, men tv-spillmessig er det helt supert =D 

*

Anyway, jeg var på teater i går og så Rain Man og nå tenkte jeg å dele en anmeldelse av Rain Man. God fornøyelse, så bables vi om noen dager :)

Rain Man på teater er en fin opplevelse  

 

Som en introduksjon så har jeg faktisk ikke sett filmen Rain Man (noe som egentlig ikke er så overraskende siden listen over kjente filmer jeg ikke har sett strengt talt nok er ganske mye lenger enn listen over kjente filmer jeg har sett), men jeg har jo hørt om filmen og regnet med at jeg med å se teaterstykket ville få en blanding av rørende og morsomt, noe som var akkurat det jeg fikk. 

Som en veldig kort introduksjon så handler det om den ganske usympatiske Charlie som er i økonomiske vansker da han også finner ut at faren hans, som han hadde mistet kontakten med, er død. Så finner han ut at faren hans også hadde en annen sønn i den sterkt autistiske (i den klassen som tidligere kaltes idiot savant der man har så mange ting man ikke kan, men en ting der man er helt brilliant) Raymond (Rain Man som tittelen henviser til) som har arvet hele farens formue. Charlie velger derfor å ta med seg Raymond fra institusjonen han bor på i et håp om å erverve seg halvparten av pengene Raymond har arvet, men i tiden sammen lærer han Raymond å kjenne og så blir det en historie om hvordan dette utvikler Charlie som person og endrer verdiene hans.  

Som historie er ikke Rain Man nødvendigvis den mest originale fortellingen i verden, men den er oppriktig rørende og den formidler forholdet mellom kyniske Charlie og Rain Man, som på svært mange måter ikke fungerer normalt og som takler endringer og slikt elendig, men som har en ekstrem hukommelse der han husker absolutt alt på utrolig vis, innmari fint.  

I tillegg er Rain Man på Christiania Teater velspilt av alle parter, kanskje særlig Bjarte Hjelmeland i den på mange måter vanskelige rollen som Rain Man, men også av Nicolai Cleve Broch som på fint vis får frem utviklingen til Charlie. Selv likte jeg også Anette Amelia Larsen og Jannike Kruse veldig godt i sine roller, førstnevnte som den som virkelig viser Rain Man omsorg og sistnevnte som god i flere små roller.  

Og jeg syns dette er et teaterstykke som er effektivt og som kanskje føles litt episodisk, men som på denne måten også skaper mange fine øyeblikk, både av den rørende sorten, men også mange øyeblikk der man ler. I tillegg likte jeg all 80-tallsmusikken som ble spilt før forestillingen begynte og i pausen for liksom å understreke når handlingen foregår (jeg fikk veldig lyst til å synge med av full hals når Whitney Houston ble spilt og følte meg innmari flink som lot det være) og bare stemningen underveis sånn i det hele tatt.  

For meg manglet det likevel det lille ekstra for å gjøre en forestilling hundre prosent magisk og kanskje handlet det litt om hvordan jeg ofte liker bedre når scener glir mer umerkelig over fra en scene til en annen på teater enn her hvor det hele føles mer episodisk. I tillegg syns jeg at første akt for eksempel sluttet veldig brått, men her kan det innvendes at jeg jo er mest vant med musikaler der første akt ofte slutter ganske triumferende med en storslagen sang. Da føles det uvant når første akt bare slutter med en scene som for meg ikke føles som noe mer viktig enn den foregående scenen. Det kan også hende jeg hadde fått enda mer ut av Rain Man som teater om jeg hadde kjent filmen bedre og husket mer fra 80-tallet. 

Jeg sitter likevel igjen med en fin teateropplevelse som føltes både varm, rørende og morsom om hverandre. Derfor fortjener Rain Man terningkast 5. Yay!