Wonka er faktisk elsk =D

Heisann! Siden sist har jeg lest fine bøker, spilt Nintendo, jobbet og sett julekalenderserier og jeg koser meg virkelig en hel del med desember <3 Utover det gleder jeg meg en del til uka som kommer for jo da, det blir mye jobb og jeg begynner å føle meg ganske klar for ferie snart (men jeg har ferie fra ene jobben mellom 16 desember-2 januar og andre jobben mellom 21 desember og andre januar, så det nærmer seg), men det blir også årets siste Musikalpub i morgen og det blir sååå kos <3 I tillegg skal jeg se Annie på Folketeateret på torsdag fordi jeg ikke klarte å dy meg (det kan hende jeg ikke trengte å se min femte oppsetning med Annie i livet, men samtidig så er det den første musikalen jeg elsket, så jeg tror det blir veldig fint, i alle fall blir det nostalgisk) og det blir også kjekt. 

Her er en rask tegnet selfie i forbindelse med neste ukes planer: 

Og så besluttet jeg å dra på kino i går, særlig fordi jeg hadde fått en fribillett på kino av jobben og jeg har egentlig flere filmer som jeg har lyst til å se (sto mellom Gutten og Hegren fordi jeg har lyst til å se de filmene som garantert blir nominert til beste animasjonsfilmene under Oscar neste år og Wonka fordi den virka veldig koselig) og jeg endte opp med å velge Wonka (fordi det virket som den mest karolinske filmen) og det er jeg glad for. I mitt hjerte var den filmen alt jeg kunne ønske meg. 

Her er den sangen i Wonka som jeg likte aller best:

Og da tenkte jeg å dele en anmeldelse av Wonka og så kommer neste innlegg om noen dager :) 

Wonka – en anmeldelse  

 

Jeg var i utgangspunktet litt småskeptisk overfor Wonka. For det første virket det unødvendig med en ny film om Willy Wonkas bakgrunn, men jeg ble heller ikke helt overbevist av traileren. Men så begynte det å dukke opp noen lovende anmeldelser, sånn i tillegg til at jeg ble minnet på at regissøren her var Paul King, som tidligere har regissert de to Paddington-filmene og selv er jeg jo av den formening at Paddington 2 kanskje er en av de mest perfekte filmene ever. Så jeg ble nysgjerrig og ååå, jeg virkelig elsket Wonka. 

Og greit, det finnes selvfølgelig innvendinger som at Wonka fortsatt ikke egentlig er en film man trenger. For noen blir dette sikkert for naivt og idealistisk. Og til å være en musikal så er det ingen av sangene som virkelig fester seg. Wonka er ikke en perfekt film og kommer ikke til å treffe alle. Samtidig så føles den som en veldig perfekt film for akkurat meg og det i seg selv føles verdt veldig mye.  

Vi følger Wonka som ung når han drar til storbyen med en stor drøm om å lage verdens mest vidunderlige sjokolade. Der blir han fort lurt av et skurkepar (som ga meg så mye Thenardier-paret i Les Miserables-vibber, noe jeg personlig likte veldig godt) og må jobbe i et vaskeri der han slår seg sammen med ungjenta Noodles. Det viser seg at det er tre sjokoladeskapere som i samarbeid med en godtesyk politimann har et kartell der de med bestikkelser og ugagn kontrollerer hele byen (og i alle fall alt godteriet) og Wonka må kjempe for å kunne selge sjokoladen sin og stoppe alle slemmingene.  

Og akkurat historien er en sånn grunn til at jeg aldri skulle tvilt på Paul King, for akkurat med Paddington 2 så er ikke historien nødvendigvis den mest originale i verden, men så er det bare fortalt med så mye sjarm at det liksom ikke gjør noe som helst. Kanskje fordi det er en sånn fortellerglede her, det er så mange fine detaljer og så mange kreative påfunn og det er laget med så mye varme og føles så genuint og ektefølt at man bare må gi seg hen. Ingenting føles kynisk, i stedet så er det nostalgisk og finurlig og en sånn type film der alt fra estetikken til kostymene bare virker så himla godt. 

Videre hjelper det med virkelig godt skuespill hele veien. Og det finnes sikkert problematiske elementer med Hugh Grants Oompa Loompa-figur for eksempel eller fatsuiten Keegan-Michael Key må bruke mye av tida, men de får det til å funke så godt at det blir mest sjarmerende og gøy. Timothée Chalamet på sin side er ikke nødvendigvis en enorm vokalist, men han er så sjarmerende og har en så finurlig og litt keitete sjarm som Wonka at det virkelig funker (her vil jeg legge til at det også hjelper at han ikke prøver å være som Gene Wilder eller Johnny Depp, som begge har spilt Willy Wonka før, men heller skaper sin egen vri på figuren). Calah Lane viser fantastisk skuespill i sin gjennombruddsrolle som unge Noodle, Olivia Coleman og Keegan-Michael Key stjeler showet i sine roller og resten av skuespillet er også topp. Som en bonus bare merker man at alle skuespillerne her virkelig har kost seg på jobb og det bidrar enda mer til sjarmen.  

Selv så ble jeg innmari inspirert av denne filmen og satt på t-banen hjemover mens hjernen min diktet frem mulige historier jeg kunne skrive fremover og det handler mye om at denne filmen klarte å være den typen opplevelse jeg alltid setter mest pris på. For jeg er en ganske idealistisk person og mens jeg kan sette pris på både alvor og vemod, så liker jeg også når håpet vinner og det kanskje er spennende hvordan man kommer dit, men til slutt så blir det en disneysk slutt der alt føles mulig. Og personlig så setter jeg pris på et snev av sentimentalitet, jeg liker når det er mye morsomme detaljer å sette pris på og nå tilbyr jo Wonka i tillegg den bonusen at det er en musikal og mens ingen av sangene virkelig festet seg, så likte jeg dem jo fortsatt veldig godt. Og jeg hadde øyeblikk der jeg lo høyt, men også øyeblikk med tårer i øynene og jeg syns de beste historiene er de der begge deler skjer.  

For meg er dette årets fineste filmopplevelse. Og jeg tror ikke at Wonka nødvendigvis vil treffe alle så mye som den traff meg for noen trenger mer substans, men for meg så ønsket jeg noe fullt av fantasi og sjarm og da er Wonka brilliant. 

Terningkast 6!