Tanker rundt Disney's Wish og sånt :)

Jeg skulle sikkert blogget igjen tidligere, men det har vært så mye annet og så lite å skrive om og den fine tingen med at jeg ikke har så mye lesere og kommentarer for tida er jo det at jeg ikke føler noe press om å blogge mer jevnlig. I stedet kan jeg fokusere på jobb, Nintendo, å finne på ymse fine planer og liknende og det har i grunnen vært nok. 

Og ellers så har jeg altså sett førpremiere på Disney's Wish og jeg tenkte nå å dele den sangen fra Wish som jeg virkelig liker skikkelig godt:

Og så tenkte jeg nå å dele min anmeldelse av Wish, en anmeldelse som samtidig også er en kommentar til Disney (deriblant kondenserer den litt noen av poengene i mitt forrige innlegg der jeg skrev om Disney og tidsånden, men mer fokusert rundt filmen Wish). Jeg håper det er interessant lesning og så kommer neste innlegg om noen dager. Yay! 

Disneys Wish – en anmeldelse og en kommentar til Disney  

 

Jeg har alltid vært veldig fan av Disney og håpet på at Disney igjen skulle skape magi med Wish. Samtidig var jeg litt usikker på hva jeg gikk til for jeg regnet med å kose meg slik jeg jo nesten alltid gjør med animerte Disney-filmer, men jeg hadde også sett og lest anmeldelser av Wish som var ganske lunkne. Konklusjonen min nå etter å ha sett førpremieren på Colosseum er bra, men. 

For å starte med det positive så vil jeg berømme dubbingen i den norske versjonen (som er den jeg så). Jeg føler at dubbing generelt sett var bedre tidligere enn nå, men godt hjulpet av flinkiser som Jannike Kruse og Mimmi Tamba i ledende roller, så var dubbingen her veldig god. Det er også øyeblikk der jeg syns bakgrunnene (Wish er data-animert, men har prøvd å emulere en håndtegnet akvarell-look i deler av animasjonen og mens dette ikke overbeviser 100%, så ser det tidvis ganske pent ut) er veldig fine og jeg liker looken til karakterene. Videre så har jeg personlig ganske sansen for sangen “I’m a star” og sangen til Magnifico er fengende nok til at jeg tidvis har hatt den litt på hjernen.  

Jeg vil ellers si at jeg syns Wish føles som et velment prosjekt. Det er en fin historie om ønsker, det virker som de involverte i både norsk og engelsk stemmelegging virkelig har gitt alt de kan og man merker at Disney sikkert har hatt et ønske om å treffe folk med denne filmen, noe som er gjenspeilet i mange typiske Disney-elementer man også finner her. 

Og samtidig er det likevel dessverre en film som på mange måter faller igjennom. Selv føler jeg ikke at Wish nødvendigvis er en håpløs film, men det ER en film som er ganske forglemmelig og nettopp det at den har mange elementer som mange har ønsket seg å se igjen (som en klassisk Disney-skurk, som sanger, som snakkende dyr og søte figurer) er på sett og vis også en svakhet fordi man stadig minnes på hvor mye bedre Disney har levert de samme ingrediensene før.  

For min del skulle jeg også ønske Wish tok seg mer tid for den føltes for meg som om den hastet seg gjennom ting og det fascinerte meg for Wish er på lengde med filmer som Aladdin og Skjønnheten og Udyret, og likevel føles det som om de hadde mye flere rom for å puste og å virkelig lære karakterene å kjenne og det føler jeg manglet med Wish.  

En annen greie jeg personlig tror er mye av Disneys problem for tiden er at de ikke henger helt med i tiden, for det finnes absolutt gode nyere animasjonsfilmer fra Disney (som Encanto), men mye de har laget de siste årene har også skuffet og det handler ikke alltid om at filmene nødvendigvis er dårlige, men mer at de føles for lite nyskapende og for idealistiske. De siste årene har det vært mange kriser (kriger, pandemi, økonomiske problemer og så videre) og selv er jeg jo fortsatt ganske optimistisk, men jeg merker at folk flest er mer desillusjonert og at det gjenspeiles litt i både kunsten som skapes og kunsten folk flest vil ha. Og både Sony og Dreamworks har hengt bedre med i tiden når det gjelder animasjonsfilm sånn sett, de har skapt filmer som utfordrer seeren mer enn hva Disney gjør, i tillegg til å by på mer unik animasjon. Jeg føler at Disney lager filmer som om folk flest har idealismen de kanskje hadde på 80- og 90-tallet, mens fakta er at både voksne og barn ønsker ting med mer dybde og bedre historier enn hva Disney byr på.  

Og man ser dette veldig godt i Wish for det er ikke en film som direkte gjør noe feil sånn jeg ser det, men den tar heller ikke nok sjanser og den føles litt for lik mange andre Disney-filmer som gjør de samme tingene, men bedre og med mer hjerte.  

På en måte gjør dette Wish til en ganske frustrerende film for jeg koste meg jo, samtidig som jeg vet at for eksempel sangene ville funket bedre om de faktisk var skrevet av noen som faktisk pleide å skrive musikalmusikk og ikke Julia Michaels, som er flink, men som kommer fra popverdenen. Og jeg likte karakterene, samtidig som jeg hadde likt dem bedre om de var mer utviklet.  

Greia med Wish er at den gjør meg litt vemodig for jeg syns det var en terningkast 4-film som det var lett å kose seg med og som så absolutt hadde sine gode sider, samtidig som det likevel også er en ganske forglemmelig film som jeg også er redd Disney lærer feil lekse fra. For Wish har fått dårlige kritikker og har ikke hatt et stort publikum så langt og jeg håper ikke Disney tolker det som et tegn om at de ikke skal ha sanger og skurker og alle tingene de prøvde på uten nok suksess i Wish. Jeg håper ikke de tolker Wish som et tegn på at de burde drive med kun oppfølgere som blir garanterte suksesser uavhengig av kvalitet (noe ting kan tyde på at Disney kanskje har planer om siden det ikke bare skal komme en Frozen 3, men også en Frozen 4) i stedet for nye og originale historier. Men at de heller tenker at ok, kan vi kanskje bruke lenger tid på filmene våre og kutte ned på budsjettet (Wish kostet 100 millioner mer enn Super Mario-animasjonsfilmen uten at det merkes noe særlig) og bare se på hvordan vi kan skape virkelig gode historier.  

For jeg er fortsatt fan av Disney og jeg likte Wish, men Wish er også et veldig klart tegn på at Disney trenger å tilpasse seg sånn at de fortsatt er noe folk flest forbinder med kvalitet og ikke noe som folk flest nå ofte er ganske skuffet over.