Ting verden rakk i løpet av superskurkens monolog =D

Heisann! Siden sist har jeg jobbet, hatt et koselig møte på kafe med Elin fra oppfølgingstiltaket (vil ikke savne Nav og jobbsøking fremover, men møter en gang i uka med en som fulgte meg veldig godt opp og hjalp meg mye vil være et savn), spilt ganske mye Zelda og funnet denne søte stop motion-videoen med dansende kattepenneholdere:

Og så var det Tony Awards i går og Youtube inneholder alt for lite klipp fra det, men jeg syns det er veldig kult at både beste mannlige hovedrolle i en musikal OG beste mannlige birolle i en musikal ble vunnet av nonbinary skuespillere, jeg syns det er velfortjent at Kimberly Akimbo var den store vinneren blant musikaler selv om jeg hadde unnet & Juliet å vinne i alle fall noe, jeg heiet egentlig mest på nyoppsetningen av Into the Woods som beste nyoppsetning av en musikal, men tror nok det også var velfortjent at nyoppsetningen av Parade vant og ja, jeg håper alle som var der koste seg og at de som var nominert, men ikke vant noe er godt fornøyd uansett. 

Utover det så fikk jeg en random ide til historie for noen dager siden og jeg har i dag skrevet den og tenkte å dele den fordi jeg ønsker meg tilbakemeldinger på hvordan jeg eventuelt kan utvikle premisset "ting som skjer i løpet av en superskurks monolog" til en barnebok som nevøen min på fem år kan kose seg med eller noe annet mer episk enn denne lille historien. Sånn det er så langt så koste jeg meg veldig mye med å skrive denne historien; en historie som ikke nødvendigvis er fantastisk skrevet og som sikkert har en rekke logiske brister, men som jeg hadde det så gøy med å skrive og som jeg håper noen andre vil kose seg med å lese. Hvis det er noe her som faktisk funker bra blir jeg glad for tilbakemeldinger om det og :)  

God fornøyelse og så bables vi om noen dager =D

Ting verden rakk i løpet av superskurkens monolog 

 

“Jeg har deg nå!” utbrøt Fluen, for det var det han kalte seg. Fluen fordi han ville være en superskurk som virkelig irriterte folk og hva var vel mer irriterende enn en flue. Ikke så mye i grunnen så Fluen følte seg veldig fornøyd med seg selv. Og nå var han enda mer fornøyd, i denne omgang fordi helten var som en flue han og, bare at en flue i et edderkoppnett der Fluen var som en edderkopp som kunne se frem til et godt måltid. Med andre ord, helten var fanget og Fluen følte for å juble og å le ondt i en time eller to, noe som hadde vært helt på sin plass. Han betraktet helten, superhelten som hadde vært så inderlig plagsom så inderlig lenge. Helten føltes liksom så liten nå, litt som et sandkorn eller et frø, helt ubetydelig plutselig og likevel en følelse av triumf fordi han var fanget. Han som hadde ødelagt alt så mange ganger var fanget og nå var det Fluen som kunne triumfere, noe han skulle litt senere. Den kvelden skulle han feire med iskrem og iste og en og annen pompøs musikalballade. Nå derimot hadde han litt av hvert på hjertet.  

“All den tid du har vært som en hundebæsj i livet mitt, alt dette er over nå for nå er du fanget. Nå er det min tur og det føles som, ja jeg vet ikke, som et eventyr kanskje, som når man elsker noe og det venter på deg rett rundt hjørnet, som å spise sjokoladeboller eller å se en yndlingsmusikal på teater. Alt ved dette er magisk, alt ved dette har jeg lengtet etter og nå er du fanget, du din motbydelige helteaktige idiot og det har jeg fått til, jeg lurte deg, dette er episk!”  

Helten hadde frem til da prøvd å tenke gjennom hvordan han skulle komme seg fri, men etter alt skurken hadde sagt så langt så fikk han heller lyst til å sjekke klokka si for det føltes allerede som skurken hadde pratet i en liten evighet. Det var nok bare snakk om noen minutter, men det føltes lenger og av Fluens drømmende uttrykk og litt gale blikk, så var det åpenbart at Fluen så vidt hadde begynt. Grunnet upraktiske ting som at helten var bundet fast flere steder så kunne han ikke ta seg friheter som å komme med innspill eller å ta tiden for å se hvor lenge Fluen hadde tenkt å prate, men det var allerede klart at det nok ville vare en stund og han skulle ønske det falt ham naturlig å sukke tungt for det føltes som det riktige å gjøre. Sukke over hvordan han ikke bare var fanget av skurken, men også måtte lytte til skurken. Helten var likevel ikke noen sukker. I stedet begynte han å tenke videre på hvordan han skulle komme seg løs og trøstet seg med at han hadde nok av muligheter til å legge planer. For Fluen var i gang med en lang og storslagen monolog som sikkert kunne gjort seg godt på en teaterscene eller noe i samme nabolag og han frydet seg helt tydelig mens han fortsatte å prate.  

“En gang var jeg et barn som bare drømte om å forandre verden, jeg bare visste ikke hvordan. Jeg var ikke spesielt flink til noe, ikke egentlig, jeg bare ønsket å gjøre en forskjell og en en gylden morgen da det hadde regnet og man kjente duften av regn i lufta og morgensola lette seg vei gjennom svale skyer, den morgenen slo det meg at den beste måten å gjøre en forskjell nok var å bli uutgrunnelig irriterende, så irriterende at man en dag ville lete opp ordet “irriterende” i et leksikon og se et bilde av meg. Det var der drømmen om å bli superskurk begynte.” 

Skurken smilte og i det smilet så man ikke ondskap eller skadefryd, men noe nesten barnlig. En slags uskyldighet som nesten hadde vært sjarmerende om det ikke var for at kompliserende faktorer som at skurken tross alt hadde gjort veldig mange dypt irriterende forbrytelser i det siste og i tillegg altså hadde fanget helten, ting som tross alt ikke var så veldig sjarmerende. Og nå var han i gang med en monolog, lykkelig uvitende om hvor mye som skjedde i løpet av monologen hans.  

For verden rakk en hel del i løpet av skurkens monolog, en monolog som så langt hadde vart i snaut ti minutter, men ville ende opp med å vare i minst tjue minutter til, tjue minutter som inneholdt: 

- Begynnelsen på en kjærlighetshistorie; en som begynte med at hun med så mye fregner at man begynte å lete litt etter konstellasjoner sto i kassa på Meny da hun som hadde knallrødt hår gikk innom butikken for å handle en obligatorisk “det var nesten 30 plussgrader og da bare måtte man ha en is fordi man ellers sikkert ville eksplodere eller noe sånt”-iskrem og de endte opp med å dele et sånt blikk som fortalte dem begge at de trengte å møtes igjen for det føltes som om møtet deres var forutbestemt, som om det var meningen at det skulle skje og at det deretter skulle følges opp av en tur i parken, en tur på kafe for å prate sammen om alt og ingenting og ti minutters melankoli før frokost. 

(Helten prøvde innstendig å bevege på hånden sin selv om den var bundet fast for det fantes en lommekniv i lomma hans og fikk han bare tak i den fantes det et mylder av muligheter.) 

- En fugl skuet ettertenksomt bort på en gatelykt som den var redd for at skulle være varm, men likevel ønsket å sitte på fordi det virket som et så veldig fint sted å ha oversikt over verden og alt som skjedde over og under og forbi. Og så fløy den, omsider, bort dit, satte seg og så var ikke gatelykten for varm, den var akkurat passe og fuglen følte seg så gjennomført tilfreds fordi den hadde akkurat så mye oversikt som den hadde ønsket å ha. 

• 
  

(Helten hadde en hånd fri og en lommekniv i den hånden og det gjorde at han hadde håpet med seg og drømmer mellom linjene.) 

- Et sted fjernt, fjernt borte dagdrømte en kamel om å reise seg på to ben og danse tango, den tenkte at en dag vil akkurat det skje før den aksepterte med et snev av skuffelse at den dagen ikke var i dag. 

(Helten hadde fått fri veldig mye nå og kunne se friheten nærme seg. Veldig stille fortsatte han prosessen mens blikket hans alene røpet lettelsen og gleden over å snart ikke være fanget lenger.) 

- En syvåring hadde et Eureka-øyeblikk der hun plutselig for første gang leste noe, man fant regnbuen i en og annen sølepytt, en brannhydrant dagdrømte om å bli et menneske som kunne synge serenader til månen hele natta gjennom, noen slo en boss på et Zelda-spill, en sjokoladeplate gruet seg på forhånd til å bli spist, men håpet det var en stund til. 

• 
  

Og det skjedde masse annet i verden i løpet av monologen som var kjipt og fælt og forferdelig, men la oss tenke på brannhydranter med store drømmer og et delt blikk på en butikk som var en begynnelse på noe mer, la oss tenke på alle de fine små mirakuløse tingene som fantes samtidig som det fantes en monolog. 

En monolog som omsider nådde et crescendo: 

“Og slik har verden ført meg stadig nærmere drømmen om å være en virkelig vellykket superskurk, alt dette som jeg har drømt om og jobbet for og som i dag har kulminert i at du er fanget, kjære helt, fanget og tapt og nå er verden min, nå kan ingenting stoppe meg og jeg kan ta over verden og være kongen av irriterende ting,” sa Fluen før han lo en utmerket ond latter som han hadde øvd på i årevis og som han nå følte at han behersket med bravur. Så tittet han i retning helten og så at der, der var det ingen helt. I stedet fantes en masse rester etter at noen hadde skåret seg fri via en møysommelig og rundt tjue minutter lang prosess og skurken ropte “NEI!!!” og det var et sånt “nei” der man nærmest kunne høre Caps Lock.  

“Ser du etter meg?” sa en stemme og Fluen så opp og så helten fly der oppe med et stort og strålende smil før han sa “smil”. Før Fluen rakk å stoppe ham hadde helten skutt ham med en sovepistol som gjorde at Fluen straks sovnet stående og nå ville sove i minst tre timer. Så ringte helten politiet og fortalte adressen der de ville finne Fluen og en masse papirer og liknende om Fluens mange fremtidige og ulovlige planer, før han sa “hilsen en hemmelig helt” og fløy ut i natten med en lettelse over at han hadde kommet seg ut av knipen han hadde havnet i og en glede over at han hadde stoppet en skurk og beholdt sin egen anonymitet.  

Og alt som hadde begynt i løpet av en monolog ville fortsette, spinne videre som tiden selv. Kanskje fantes det syvåringer som ville lese videre, kanskje fantes flere sølepyttregnbuer og kanskje fantes det en virkelighet en dag der Fluen igjen var fri og vurderte å legge onde planer, men så besluttet å skrive en musikal om superskurkdrømmer i stedet som han håpet at ville havne på Broadway til slutt.  

*