Takkebrev til Stephen Sondheim

Heisann! I dag er det lørdag, om noen timer skal jeg endeligvis se Encanto på kino, noe jeg gleder meg masse til. Ellers så har jeg ikke skrevet nok de siste dagene (utenom i dag, noe jeg skal komme tilbake til) på ymse ting og tang, men jeg har begynt på enda et lite prosjekt som jeg skriver på for hånd i en notatbok fordi jeg av og til har lettere for å prioritere skriving når jeg ikke er et sted der internett og Nintendo finnes i så stor grad som det gjør hjemme. Og ellers kunne jeg selvfølgelig anmeldt Detektivbyrå nummer 2: Oppdrag Teater som jeg så på Riksteatret på torsdag, men jeg har ikke så mye å si utover "veldig smart og fornøyelig forestilling med det mest engasjerte publikummet jeg har opplevd på teater denne høsten" og det har jeg strengt talt alt sagt i denne setningen. Dessuten har jeg noe viktigere å skrive om, nemlig Stephen Sondheim. Han er mitt største idol, min store inspirasjon, den levende legenden jeg nærmest har et religiøst forhold til og den jeg nettopp løy om, siden han er en legende ja, men fra og med fredag ikke lenger levende. Og dette gjorde meg ganske sint da jeg la meg rett etter å ha lest at han var død, før jeg fikk ut veldig mye følelser i et takkebrev da jeg våknet ti over seks i dag og bare ikke kunne sove lenger fordi jeg så intenst trengte å bearbeide følelser. 

Her er en av de mange sangene til Stephen Sondheim som jeg elsker:

Det er Finishing the Hat; en sang som er den av alle sanger jeg har hørt som aller best beskriver viktigheten når man har et kreativt prosjekt man trenger å fullføre. Uansett om det er et maleri eller en sangtekst eller Nanowrimo eller en novelle så tror jeg denne sangen treffer noe i alle som elsker å skape og som trenger å skape mer enn noe annet. Hvis man er en person som trenger å skrive eller tegne, en person som rett og slett trenger å fullføre en hatt. 

Mange andre sanger jeg elsker av Sondheim og litt om hvorfor jeg elsker dem finner man her.

Nå tenkte jeg å dele et personlig og karolinsk takkebrev om mitt forhold til Stephen Sondheim og sånt. Jeg håper at det er av interesse for noen, men selv hvis det ikke er det så var det verdt å skrive for det gjorde alt lettere. Takk Sondheim, i hjertet mitt vil du alltid være levende <3

This was just a moment in the woods – takkebrev til Stephen Sondheim (1930 – 2021)

Someone to crowd you with love
Someone to force you to care
Someone to make you come through
Who'll always be there
As frightened as you
Of being alive
Being alive
Being alive
Being alive

- Being Alive fra Company

*

Being Alive fra Company er en sang om å endelig finne ut at man er klar til å elske noen og å slippe noen inn, hvor enn vanskelig det enn er. Men for meg sier den også noe om hvor viktig og likevel vanskelig det er å leve, særlig hvis man har lyst til å være en sånn person som tror fullt og helt at det går bra til slutt. Pandemier som føles uendelige, klimakriser som man sliter med å takle fordi man setter mer pris på både finvær og kjøtt enn man sikkert burde, at ting tar slutt som man aldri er klar til å si farvel til, økonomi og jobbsøking og å holde huset sitt fint. Hele livet er en overveldende ting, men det er verdt det. Akkurat som Bobby i Company omsider innser at han er klar til å elske noen fordi det er det som det handler om, det å være levende, så elsker jeg livet mitt. Uansett om jeg er drittlei pandemier og nyhetene generelt sett oftere deprimerer enn gleder, så er det så mange små ting jeg gleder meg over at jeg ser frem til hver dag. For da kan jeg spise yoghurt til frokost, da er det kanskje en kulturell plan. Da kan jeg tegne eller skrive eller lese. Og da kan jeg lytte til musikalsanger som betyr så mye mer for meg enn det nesten er mulig å sette ord på og så mange av dem er skrevet av Sondheim.

Jeg føler at min kjærlighet til musikaler egentlig begynte flere ganger. Mye begynte med å se Annie-filmen for første gang som femåring og å vokse opp med animerte Disney-musikaler på 90-tallet, men så kom et annet lag av musikalkjærleik da jeg var 24 og vant to konkurranser på en uke der man kunne vinne billetter til Spring Awakening på Oslo Nye Teater og for første gang så samme produksjon mer enn én gang. Det var etter det jeg begynte å gå direkte inn for å se så mange musikaler på teater som mulig i året. Jeg tror likevel et annet lag igjen kom da jeg ble Sondheim-geek og jeg husker ikke når jeg oppdaget Sondheim en gang, men jeg vet at jeg særlig de siste årene har vært så fan at jeg nærmest har tenkt på Stephen Sondheim som Gud. Det nærmeste jeg kommer å ha et religiøst forhold til noe er hvor mye jeg er fan av og beundrer Stephen Sondheim og det er det jeg i her egentlig prøver å skrive litt om, selv om det er vanskelig å finne de rette ordene underveis. Å oppdage Sondheim og å bli fan var en måte å oppdage hvor intellektuell en musikalsang kan være for det er så smarte og kloke tekster i sangene til Sondheim og han har så intrikate og gode melodier. Og kritikken han kan få om at musikken hans ikke er fengende stemmer rett og slett ikke for greit nok så er musikken til Andrew Lloyd Webber sikkert mer tilgjengelig, men jeg har i alle fall gått rundt og sunget Johanna fra Sweeney Todd for meg selv og jeg kan høre Sondheims melodier oppe i hodet mitt mens jeg skriver denne teksten. Så det ER fengende, det bare krever litt mer tilvenning. Jeg er så usedvanlig glad jeg ble tilvant, livet mitt uten Sondheims musikk hadde vært mye mer tomt og trist.

Alle som elsker Stephen Sondheim har en musikal av ham de elsker litt ekstra og for meg er det Into the Woods. Det er et godt utgangspunkt med fokuset på eventyr (det er et faktum at jeg er veldig glad i eventyr og alltid har vært det) selvfølgelig, men jeg elsket Into the Woods fra første gangen jeg kom over en dvd med Broadway-oppsetningen fra 1989 eller noe sånt på biblioteket og det handlet om mye mer enn eventyrfokuset. Denne replikkvekslinga fra Agony (Reprise) for eksempel eier hjertet mitt og er det mest artige jeg vet om:

CINDERELLA'S PRINCE
It's no sicker
Than your thing with dwarves.

RAPUNZEL'S PRINCE
Dwarfs.

CINDERELLA'S PRINCE
Dwarfs...

RAPUNZEL'S PRINCE
Dwarfs are every upsetting.

Utover det så liker jeg veldig godt at hele andre akt handler om konsekvensene av alle valgene som karakterene tok i første akt for å nå den happy ending-en de hadde på slutten av akt 1, jeg elsker hvordan heksa har så rett, så rett når hun i Last Midnight synger om forskjellen mellom «good» og «nice» for alle kan være «nice», dvs. høflige, sympatiske og lette å like. Men få er «good» som i virkelig godhet. Og heksa er jo hvert fall ikke god, men hun vet det i det minste selv der de andre anser seg selv som heltene i eventyrene sine og oppnår en slutt i akt 1 som jo tilsynelatende bekrefter dette inntrykket for dem før akt 2 viser at alt de har gjort har konsekvenser og ting går ått skogan. Og jeg syns dette utdraget fra Moments in the Woods virkelig er det smartest skrevne i verden:

Just remembering you've had an "and"
When you're back to "or"
Makes the "or" mean more
Than it did before

Det er nesten litt uforskammet hvor smart det spillet med ord er og det gjør jo også at det ikke overrasker det spor når jeg har lest at Sondheim var veldig into kryssord. For kryssord handler også så mye om å være bevisst på ord og å bruke dem riktig og ingen var så flink til det som Sondheim og det er ulikt for alle hvor man mest ser denne flinkheten og hvor den treffer best. Noen elsker Sondheim mest for Company, andre for Sweeney Todd og andre igjen for West Side Story (der han samarbeidet med Bernstein). Og for meg er det mye jeg elsker, men det startet med Into the Woods og det er den musikalen jeg vet om som for meg er nærmest perfeksjon.

I år har Sondheim blitt enda mer viktig for meg enn før, noe som begynte i januar da jeg hadde det ganske dritt. Jeg var sliten og i dårlig form, hjernen min overtenkte alt og jeg var veldig stresset og det skyldtes mange ting: at jeg hadde vært ganske syk høsten 2020, at jeg hadde fått en kronisk sykdom som jeg slet med å tilpasse meg, at det var styr rundt å forlenge leien på leiligheten min og at døra mi hadde klikka. Og så var det fortsatt pandemi og alt stengt selv om det ikke lenger var 2020 og ja, livet var dritt. Samtidig så fantes det ting som vekket alle følelsene på en god måte og en av dem var tv-serien Björnstad på HBO, men en annen var dokumentarer og bøker jeg leste om Stephen Sondheim. Å lese om skriveprosessen mens han skrev sangene i Into the Woods fikk i gang en entusiasme jeg da ikke hadde kjent på lenge og vekket følelser og tanker i meg som ga meg noe å glede over i en periode der det var lenger mellom gledene enn noen annen gang. Sondheim hjalp meg å finne tilbake til meg selv og det er enda en grunn til at han betyr så mye for meg.

Det finnes to i verden jeg ønsker å skrive som. Den ene er Fredrik Backman fordi han har en barnlighet i skrivestilen sin som jeg kjenner igjen hos meg selv og fordi jeg føler så mange følelser når jeg leser bøkene hans og elsker det så mye. Den andre er Sondheim. Og det kan godt hende noe av kryssord-dillaen min de siste årene begynte litt med at jeg hadde lest at Stephen Sondheim elsket kryssord og jeg ville elske noe Sondheim elsket fordi jeg vil være et menneske som har ting til felles med Sondheim. At jeg nå har veldig dilla på kryssord og løser det hver dag handler selvsagt om mye annet enn Sondheim nå, men den følelsen av å ville være som Sondheim er der. Det er ham jeg vil skrive som. Og egentlig handler det ikke mest om å skrive likt som ham nødvendigvis, men mer om at jeg vil skrive noe som gir andre det Sondheims sanger gir meg. Noe som er smart og klokt med gode ordspill og som får meg til å føle mye på en gang. Og jeg aner ikke om det bor bøker eller musikaler eller annet i meg som kan være for noen det Sondheims tekster er for meg, men det er en veldig fin ting å drømme om. For å skrive er det samme som å lytte til den rette musikalsangen for meg, det er å komme hjem. Det er det som trøster meg aller mest når jeg trenger det. Det hjelper alltid litt å skrive.

Derfor skriver jeg i dag om Stephen Sondheim; min Gud og mitt største idol som på fredag døde 91 år gammel. Noe som er trist av mange grunner: Sondheim burde vært udødelig, jeg hadde et intenst ønske om en dag å treffe Sondheim i virkeligheten eller at han skulle like noe jeg skrev og det kommer aldri til å skje (jeg vet, dette er selvopptatte ting å ønske seg, men likevel), jeg hadde sååå lyst til at Sondheim skulle vinne Nobelprisen i Litteratur siden Bob Dylan tross alt gjorde det og nå kommer ikke det ønsket til å oppfylles, jeg er så fan av Sondheim og musikken og tekstene hans har hjulpet meg når jeg har trengt det mest. Og det med at det selvfølgelig alltid er trist når noen dør. Det føles feil at jeg ikke lenger lever i en verden der Sondheim også lever og at han ikke vil skrive eller skape nye musikalsanger som vil eie hjertet mitt.

Samtidig, jeg har levd samtidig som Sondheim. Jeg traff ham aldri og hvis jeg noen gang skriver en bok eller en musikal som blir en suksess så vil ikke Sondheim oppleve det og det syns jeg er dumt. Men jeg har likevel levd samtidig som mitt største idol. Vi har begge elsket kryssord og musikaler og drømt om å skape og å formidle, noen ting kan jeg ærlig si at jeg har delt med Sondheim og det føles fint. Og det fine med Sondheim er at musikken hans ikke dør med ham. Jeg kommer fortsatt til å elske Sondheims musikaler og å oppdage nye ting med sangene hans etter hvert som jeg blir eldre og kan kjenne meg igjen i nye ting. Og Sondheim lever også videre i arven hans som man finner hos senere musikalkomponister for det er så mange som har vært inspirert av Sondheim. Jonathan Larson på 90-tallet. Lin-Manuel Miranda nå. Fremtidens musikalkomponister som jeg gleder meg til å bli fan av i 2035.

This was just a moment in the woods, synges det i Into the Woods og et liv er akkurat det. Et øyeblikk og samtidig millioner av øyeblikk. I et lite øyeblikk fantes Sondheim, men i tusener av øyeblikk hver dag oppdages han av nye drømmere. Og livet er vanskelig og magisk og sårt og genialt og jeg vet ikke når pandemien endelig er helt ferdig eller hva fremtiden vil bringe, men jeg vet at musikaler finnes og at jeg alltid kan finne trøst i å lytte til den rette sangen. På den måten så er du egentlig ikke død, Sondheim, ikke egentlig.