In the heights :)

Det er en uke siden sist jeg blogga og i mellomtida har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg har vært på kino (noe jeg snart vil komme tilbake til), jeg har blitt ferdig med teori-delen av kurset jeg er med på (fremover skal vi jobbe individuelt med å søke jobber og liknende og ha et digitalt møte i uka med en fyr fra kurset som kommer til å spørre hva vi har gjort siden sist) og jeg har sett alt for mye SYTYCD etter at noen begynte å legge ut eldre sesonger på Youtube og det derfor har tatt over kveldene mine og er unnskyldningen min for at jeg ikke får noe produktivt ut av dem lenger. Utover det gleder jeg meg masse til tirsdag da Nintendo skal ha E3-presentasjon og jeg forhåpentligvis hører nyheter om Zelda-spill som får meg til å bruke hele tirsdag kveld til å sitte og juble for meg selv ;)

Men i alle fall så var jeg på kino i går og så endeligvis In the Heights:


Og det er noe litt magisk når man har gledet seg til å se noe så lenge og det man ser virkelig lever opp til forventningene. In the heights var mer elsk enn jeg tror jeg har klart å gjenspeile i en anmeldelse, men jeg har likevel forsøkt og jeg tenkte å dele det forsøket nå og så bables vi igjen om noen dager. God fornøyelse =D

In the heights-filmen


Lenge før Hamilton gjorde Lin-Manuel Miranda kjempekjent så vant han flere Tony Awards-priser for musikalen In the heights; en musikal som nå endeligvis har blitt filmatisert. Og ååå, denne filmen har jeg gledet meg til i over et år, forsinket som den ble på grunn av pandemien, og himla hattifnatt så verdt ventetiden denne filmen var.

Jeg skal ikke prate så mye om storyen, rett og slett fordi dette er en av de musikalene der plottet er noe av det minst viktige. I stedet er dette en sånn film der man blir kjempeglad i karakterene, helt betatt av stemningen og henført av flott musikk og det føles helt riktig. Om jeg skal si noe om plottet likevel så vil jeg si at dette er en film om et område i New York (Washington Heights) som nærmest blir en karakter i filmen i seg selv, det er en film om å finne ut hvor man hører hjemme, det er en film om kjærlighet og det er en film om familie. Alt dette i en sånn film som man virkelig bør se på kinolerretet rett og slett fordi cinematografien er så storslagen.

For denne filmen ser helt fantastisk ut og den er åpenbart laget av en regissør med stor respekt for musikalen som sjanger, noe som dessverre ikke er en selvfølge (noe som er eksemplifisert av hvor mange musikalfilmer jeg har elsket den første gangen jeg så dem, før de tapte seg betraktelig når jeg så dem neste gang). In the heights-filmen er dessuten laget av en regissør som skjønner at en scenisk oppsetning og en film er ulike medier, noe som gjør at jo da, Jon Chu har absolutt respekt for materialet, men han har også gjort noen endringer og de aller fleste av disse endringene syns jeg funker greit. Videre er skuespillet supert hele veien, alle synger bra og man burde egentlig se denne filmen utelukkende for scenen med 96 000 og Patienca Y Fe; to musikalsekvenser som er så fantastiske at jeg tror selv den mest innbitte musikalskeptiker ville blitt sjarmert av førstnevnte og rørt til tårer av sistnevnte.

Om jeg skal kommentere på noe likevel så har In the heights-filmen noen få dramaturgiske mangler og steder der den ikke flyter like godt. Dette skyldes i stor grad et valg som er gjort angående én karakter, hvis skjebne antakelig gjør sterkere inntrykk i In the heights på scenen enn i filmen. Slutten føles videre litt oppstykket og for mange vil nok denne filmen ha øyeblikk der man blir litt utålmodig.

Samtidig så går de øyeblikkene fort over og med en gang man er i gang med et musikalnummer så er denne filmen helt himmelsk med en gang. For det er et overskudd og en energi her som gjør dette til en av de beste filmmusikalene jeg har sett, det kan ingen av de få litt svakere øyeblikkene ta i fra denne filmen. Jeg ble rørt, jeg sang med inni meg, jeg gliste fra øre til øre, jeg sang sanger fra In the heights av full hals på vei fra kinoen til T-banestasjonen etterpå fordi jeg ikke så noen mennesker som kunne reagere på sånt, jeg følte meg ekstremt tilfreds og takknemlig.

Jeg elsker de gangene der en musikal gjør meg så boblende brusende entusiastisk at det føles helt overveldende og det var sånn med In the heights-filmen og det gjør denne filmen verdt alt.

Terningkast 6!


Kommentarer

  1. Herlig anmeldelse, så fantastisk at du har fått denne følelsen! Jeg likte faktisk traileren til denne filmen veldig godt, den har virkelig et utrolig fint fotografi (og så har den en litt gyllen tone som gjør at den ser veldig sommerlig og varm ut), og jeg trur jeg kan skjønne litt av hva du mener med å ha respekt for materialet sitt. Traileren fikk denne filmen til å se veldig autentisk ut, det virker som at musikalnummerne kommer naturlig istedenfor at det blir en litt sånn kunstig nå-er-øyeblikket-der-jeg-skal-begynne-å-synge-greie, som jeg syns for eksempel filmversjonen av Phantom of the Opera har. Den er selvfølgelig en fin film på sine premisser, men den virker veldig direkte adaptert fra en scene, noe jeg får på følelsen av at ikke er tilfellet her. Jeg veit ikke, jeg altså, jeg har jo ikke sett filmen engang, men jeg trur dette er en film jeg også kunne likt selv om jeg ikke er like musikalfrelst som deg, jeg skal vurdere å se den om muligheten byr seg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fin kommentar, bra at anmeldelsen var herlig og at jeg ga deg lyst til å se In the Heights om muligheten byr seg selv :) Yay!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg