Soul =D

Det går bedre og den positive konsekvensen av å kjenne på de negative følelsene er at de positive følelsene også blir ekstra sterke. Så når jeg leser noe som jeg liker så LIKER jeg det med stor L, jeg kjenner at jeg elsker Stephen Sondheim-boka jeg leser, at jeg er skikkelig god til å skrive for tiden, at jeg elsker videoer jeg ser på Youtube om temaer som fascinerer meg og så videre. Jeg er sliten og overveldet av mye for tiden, men jeg har også så mange øyeblikk der jeg er boblende entusiastisk. Som i går da jeg ENDELIG så første episode av Björnstad, som er en tv-serie basert på en bok av Fredrik Backman og som man kan se trailer for her:

Og det er over tre år siden jeg leste Bjørnstad, men alt kom tilbake til meg mens jeg så en episode og likte den så godt at jeg så neste episode rett etterpå. Jeg elsket de to episodene så mye og gleder meg så mye til å se de neste episodene. Og jeg har fortsatt veldig mye jeg tenker på og bekymrer meg for, men jeg vet at det er litt som med "ingenting er lov på grunn av pandemien", det er midlertidig. Ting vil ta tid, motivasjonen vil variere, men jeg vil finne ut av ting. Og øyeblikkene der ting jeg elsker er ekstra elsk er verdt alt <3

Jeg har omsider skrevet min anmeldelse av Soul og tenkte å poste den nå. Vi bables etter hvert :)

Soul Pixar

 

Soul er den første Pixar-filmen der det jeg elsker kanskje aller mest er slutten. For den kan diskuteres og man kan argumentere for at den er for positiv, men for meg føles det som den mest åpne slutten jeg kan huske å ha sett i en animasjonsfilm. For det hadde vært så lett å falle for fristelsen til å overforklare og å gi svar på akkurat hvor en karakter ender eller akkurat hva hovedpersonen velger, men i stedet føles det som Soul bare slutter. Og mens jeg elsker Pixar så har de hatt et problem med at begynnelsen vanligvis har funket bedre enn slutten (da det er som om Pixar kommer på at de lager filmer som er for barn også og tror alt for mange ting må skje), men man så det i Inside Out og man så det i Coco og mer enn noe annet sted ser man det her at Pixar i et par tilfeller de siste årene har turt å la alt som skjer komme naturlig. Soul er den mest voksne filmen Pixar har laget og ikke et sekund føles overflødig <3

Anyway, i Soul handler det om Joe Gardner som jobber som musikklærer på en barneskole, men som heller vil jobbe som jazz-pianist; en drøm moren hans ikke støtter. En dag blir drømmen om å spille på den beste jazz-klubben i New York oppfylt og to minutter senere ender Joe opp med å falle ned i et åpent kumlokk og dø. Noe som IKKE er en spoiler siden det skjer i de første fem minuttene av filmen. Joe kommer seg unna trappen opp til himmelen og havner i «The Great Before» som er der sjeler utvikles før de drar til jorden. Der blir han mentor for 22, som er en sjel som definitivt IKKE vil til jorden. Og dette er bare begynnelsen på en film der det høres ut som om jeg har fortalt mye, samtidig som dette er kun det første kvarteret av en film som handler om så mye mer.

For en av tingene jeg elsker med denne filmen er at den ikke forteller den historien man forventer å få (og hver gang man tror man kan forutse hva som skjer nå så snur det). Det er mange elementer her som man har sett før og det er ikke det at alt i denne filmen er originalt, men det fortelles på en så unik måte at dette føles som en helt ny historie om hva det betyr å være menneske. Denne filmen har også en viktig lærdom for alle som har noe de brenner for. Joe ELSKER jazz og mener at å spille musikk er den tingen han mer enn noe annet er ment til å gjøre. Noe som er en følelse jeg kan kjenne igjen når det gjelder å skrive eller når det gjelder å musikalnerde. Og det er veldig fint å ha en lidenskap, dessuten er mennesker som brenner for noe det fineste som fins. Men dette er den første filmen jeg har sett som viser hvor nærliggende lidenskap og besettelse er og faren med å bli for opphengt i en ide, på bekostning av alt annet. For om det er noe vi har lært av 2020 så er det at det viktigste er de små tingene man tar for gitt. Det høres klisje ut å si at livet handler om en pizzabit, et løvblad, en mann som spiller musikk på T-banestasjonen, men det er de tingene livet MÅ handle om. Hvis man lever for det som ikke er vanlig så kan det være veldig lite sunt. I tillegg viser denne filmen hvordan dette også kan være veldig farlig for hva om man ikke har en lidenskap? Hva om man ikke har én ting som er det man elsker mer enn noe annet i en verden som gir inntrykk av at det er det man MÅ ha for å ha et liv som er verdt å leve? Alt dette er innmari voksne temaer i en film som likevel har humor og øyeblikk for hele familien og det er det jeg elsker med Soul.

Så er det musikken og hvor fantastisk Joes kjærlighet overfor musikk formidles. Det er Joe og 22 som karakterer, det er den scenen på slutten der jeg lo høyt. Og det er hvordan noe av det som gjør denne filmen så rørende nettopp er det at den ikke er det. For jeg elsker at filmene til Pixar er rørende, jeg elsker at Pixar lager filmer som trykker på akkurat de rette knappene til å få deg til å gråte, men i denne filmen er det tilsynelatende færre rørende øyeblikk enn Pixar pleier å ha. Noe som er en fin ting for i andre Pixar-filmer har jeg DET øyeblikket som jeg vender tilbake til. Begynnelsen på Up eller Wall-E, det ene øyeblikket i Inside Out som er så presist osv. Og i Soul så er DET ØYEBLIKKET hele filmen. Og så har denne filmen en litt eksperimentell stil i animasjonen som jeg ikke har sett før og som kombinerer ulike stiler på en måte som jeg finner dypt fascinerende. Kan jeg nevne musikken en gang til (ok, Karoline, tusen takk)? Jeg liker at Pixar nå har laget flere filmer som strengt talt ikke er musikaler, men som likevel handler om musikk og formidler musikk på en måte som virkelig inspirerer. Soundtracket i Soul er ganske awesome rett og slett.

Så denne filmen ga meg veldig mye. Imidlertid er nok ikke dette en film som vil treffe umiddelbart hos alle. Soul er en animasjonsfilm som er moden og tankevekkende og klokt fortalt om hva livet handler om og det kan gjøre den kjedelig. Om denne filmen derimot treffer kan den være det den var for meg, nemlig en film jeg så to ganger på to dager og allerede gleder meg til å se igjen.

Terningkast 6!