Et veldig ærlig innlegg om forandringer som trengs. Klem...

Dette innlegget skulle handle om høydepunkter i 2020, men så hadde jeg en del ting jeg ville være ganske ærlig om fordi jeg har trengt å være ærligere med meg selv og de jeg er glad i. Så høydepunkter får komme siden. I stedet er dette et innlegg om grunner til at jeg skal bli en mye bedre versjon av meg selv i 2021, pga. noen ting jeg har innsett i det siste :)

Jeg er veldig lite glad i forandringer. For meg så trives jeg med ting som de er og det har jo vært praktisk i den forstand at jeg har glede av de samme tingene som jeg hadde glede av for ti år siden og, det skal generelt sett lite til for at jeg skal ha det bra. Jeg er lett å gjøre tilfreds og jeg har pleid å ha kontroll på de fleste situasjoner og det har videre gjort meg strukturert og oversiktlig og ofte flink til å fullføre prosjekter fordi jeg elsker å planlegge. Imidlertid har en konsekvens av dette også vært at jeg har hatt en veldig teit tanke lenge og det er "om man prøver å forandre seg, så betyr det at man prøver å være perfekt, ergo trenger man ikke å forandre seg, selv når det å forandre seg er det beste." Med andre ord, jeg har brukt at man ikke kan bli perfekt uansett som en unnskyldning til å ikke forandre meg, og selv om jeg jo er super som jeg er, så ER det ting jeg må forandre på. Jeg har vært veldig lat og kresen i matveien, jeg har "gått ut i fra at en ting er noe jeg ikke liker og derfor ikke spist det" og i tillegg til det har jeg spist for lite mat til frokost og lunsj og så små middager at jeg alltid har måttet spise noe snacks på kvelden. Jeg har insistert på å ha det "komfortabelt" og derfor brukt skjørt, selv om jeg vet at jeg kler bukser skikkelig godt (antakelig bedre enn bukser siden det gir mer komplimenter) og, etter å ha måttet bruke bukser i hovedsak i ganske mange måneder, det er vel så komfortabelt som skjørt og mer praktisk strengt talt om man, som meg, er myk og ikke "klarer" å sitte ordentlig, men må sitte i sære stillinger. Jeg har tillatt å være for rotete og uhygienisk i leiligheten min fordi det bare er meg der, jeg har prioritert bøker fremfor å være sosial i mange tilfeller der de jeg har vært sammen med og jeg selv egentlig ville hatt det bedre om jeg ikke var for tvungent opptatt av å lese masse og det er sikkert mange ting jeg kunne nevnt og som jeg angrer på nå. Nå har jeg lyst til å bli flinkere til å takle forandringer og å gjøre dem; ikke minst fordi det viser seg at det har gått veldig utover ikke bare andre, men også meg, noe det neste avsnittet demonstrerer.

En veldig viktig ting jeg trenger å forandre (utover ting jeg har nevnt) er at jeg har hatt en tvangstanke i mange år om at jeg må være optimist alltid og at jeg er selvopptatt og fæl om jeg klager. Og jeg ER dypest sett optimist, men et problem har vært at jeg har vært krampaktig opptatt av å gi et inntrykk av at jeg alltid har det bra og ikke bare lurt de jeg er glad i, men også meg selv til å tro at alt er bra selv når jeg har følt meg ganske dårlig eller vært veldig deppa; dvs. når det faktisk har vært god grunn til å klage. Hvis noen spør om jeg har det bra sier jeg alltid "ja", selv når det ikke stemmer og i 2020 ble det et oppriktig alvorlig problem. For jeg har liksom sagt at jeg ble syk i september, men det var heller da ymse symptomer som hadde vært der i hele 2020 eksploderte. Før det hadde jeg hatt ymse symptomer siden før jul 2019 (og det kan godt hende de begynte lenge før det også, men at jeg ikke tillot meg selv å se det fordi jeg skulle ha det bra). Og så kom pandemien som jeg taklet veldig dårlig og så følte jeg meg selvopptatt som tenkte så mye på å dra på teater og spillkvelder, samtidig som det ikke er så rart at jeg slet siden å dra på teater er det jeg elsker aller mest i livet og det jeg får mest igjen for; dessuten er spillkvelder på Humanismens Hus det nettverket jeg har utenom mamma (og annen nær familie) og det mistet jeg og. Jeg har alltid vært veldig følsom og tenkt for mye og det har intensivert deluxe av at koronaen tvang meg til å være så mye alene. Og så kom sykehus og sykemelding og enden på visa er at jo da, jeg hadde jo bøker og Nintendo og musikalmusikk som trøst gjennom 2020, men jeg kan se tilbake på et år der jeg har fått for mye tid til å tenke. Og også et år der jeg har vært syksyk hele høsten og frisk teoretisk sett, men med mange symptomer gjennom våren og sommeren; sånn i tillegg til å slite med å takle korona. Uansett, jeg kunne kanskje unngått sykehus i over to uker og at det gikk så langt med fingeren om jeg tok det på alvor og ikke gikk ut i fra at det ikke var så farlig, fordi jeg så mye ville at det skulle være småting. Jeg angrer dessuten på at jeg har blitt så sliten denne høsten av å late som om jeg har hatt det bra når så mange har vært så villige til å la meg bare ta det med ro. Og kanskje ville jeg fått Ulcerøs Kolitt uansett, kanskje var ankelen og fingeren bare uflaks, men jeg vet ikke og det føles som om jeg ville hatt bedre nå både fysisk OG psykisk om jeg hadde skjønt tidligere at det ER lov å klage, jeg ER ikke fæl og selvopptatt om jeg syns synd på meg selv og at man ikke MÅ være positiv alltid. 

Etter noen sammenbrudd de siste dagene og mye prat med mamma, Joakim og onkel A har jeg innsett at nei, jeg har det ikke så bra for tiden. Magen (som har plaget meg mye de siste ukene) kan både skyldes Ulcerøs Kolitt-en og at jeg nok sliter mer seriøst psykisk enn jeg har innrømmet for meg selv, slapphet har vært naturlig siden det har vært så mye de siste månedene og ja. I morgen skal jeg til fastlegen fordi jeg antakelig skadet neglen på fingeren min i natt og da skal mamma være med og da skal jeg være så ærlig jeg kan med ham og. 

For det er en fin ting <3 Jeg vet jo egentlig at jeg har supermye fine folk i livet mitt som vil at jeg skal ta vare på meg selv og som bryr seg om at jeg har det bra (og som også VIL vite det hvis jeg ikke har det bra, sånn at de kan hjelpe meg å få det bedre). Og jeg har kjempemange ting jeg ser frem til i dette året (deriblant å jobbe med meg selv og å bli flinkere til å gjøre forandringer når det ja, er vanskelig og man ikke nødvendigvis er like motivert alltid, men så får man det jo bedre) og når jeg har holdt ut pandemien hit, så skal jeg faen meg klare det resten av veien og. Så som en positiv konklusjon så nei, jeg har det ikke bra, men jeg har pratet og skrevet og vært ærligere med meg selv nå og det går bedre akkurat nå enn det har gjort på en stund :)